Skulle egentlig gå yrkesfag – ombestemte seg og skrev idrettshistorie
Livet kunne sett ganske annerledes ut for Nils Erik Ulset dersom han hadde fulgt planen og begynt på yrkesfag. Nå er han en av våre mestvinnende idrettsutøvere og nettopp ferdig med sitt fjerde Paralympics.
Tingvoll-løperen er blitt en medaljegrossist i skiskyting og langrenn, og sto med denne imponerende medaljesamlingen før Paralympics i Pyeongchang: Tre gull, fem sølv og tre bronser. I tillegg har han fire gull, seks sølv og tre bronser fra VM.
I Pyeongchang er det blitt en ny bronsemedalje individuelt, sølv i langrennsstafetten og en 4.-plass.
Men det var ikke gitt at den idrettsglade gutten med en muskelsykdom i leggene skulle gå denne veien. Egentlig var han klar for å begynne på snekkerlinja på videregående. Da hadde det trolig aldri blitt noe av den eventyrlige idrettskarrièren.
– Ja, før jeg hadde startet satsingen sto det mellom skigymnas på Meråker eller yrkesfag på Sunndalsrøra, på snekkerlinja. Det hellet lenge mot at jeg skulle begynne på byggfag der, jeg hadde vel egentlig bestemt meg for det. Men da broren min plutselig ville starte på idrett han også, endte det med at jeg startet der, sier Ulset til Yrke kort tid før avreise til Italia og høydesamling før Pyeongchang.
– Jeg tror nok at om jeg hadde startet på yrkesfag, da hadde jeg nok lagt opp ganske tidlig. Så jeg kan ikke si at jeg angrer på det valget jeg tok, men det hadde jo gitt meg en helt annen plattform og et annet liv, sier Ulset.
Gårdsgutt
Ulset vokste opp på gård og trivdes med praktisk arbeid og oppgaver. Men idrettsgleden var større enn alt annet. På skolen i Meråker møtte han lærere og trenere som så hvilket potensial som var i ham.
– Jeg begynte med skiskyting da jeg var ni, og bestemte meg tidlig for å se hvor god jeg kunne bli. Jeg hadde vel som mål da alt å bli verdensmester. I 14-årsalderen merket vi at ting ikke var som normalt med føtter og balanse, og da fikk vi bekreftet at jeg har en arvelig muskelsykdom etter bestefaren min. Jeg hadde fortsatt samme mål og jobbet mot det, men det var da jeg gikk siste året på idrettslinja at jeg fikk en trener som spurte om vi ikke skulle jobbe mot Paralympics. Det tenkte jeg at ville være artig å gjøre, så jeg klarte å kvalifisere meg. Allerede da (i Salt Lake i 2002) kom jeg hjem med to gullmedaljer. Da var det i gang, og jeg ville utvikle meg, sier Ulset.
Selv om han etter egen hukommelse var svært nære å bli snekker, var det egentlig ingen andre yrker enn idrettsutøver han kan huske å ha drømt om som barn. Men i motsetning til mange andre medaljevinnere, har Ulset vært nødt til å jobbe ved siden av toppidrettssatsingen.
Derfor har han i dag to yrker: Toppidrettsutøver og skogarbeider. To fysisk krevende yrker for alle og enhver.
– Det er idrettsutøver jeg føler meg mest som. Man kan si at jeg jobber på skogen for å kunne satse på idretten. Vi har ikke så mye sponsorinntekter, så jeg jobber på skogen for å kunne gå på ski, sier Ulset.
Kort sesong
Det fysisk krevende arbeidet i skogen må imidlertid vike for idretten i vintersesongen.
– Sånn som i år før et Paralympics, har jeg kjørt intensivt høydeopplegg siden september, så jeg måtte slutte tidligere enn et normalår der jeg jobber fra mars til oktober. Jeg merker godt hvor mye mer kroppen responderer på trening når jeg er fulltidsidrettsutøver, sier Ulset.
– Men hvordan endte du opp ute i skogen?
– Jeg har prøvd litt av hvert. Broren min begynte med dette da han la opp og sa han hadde en ledig plass. Fordelen med å være selvstendig i et enkeltmannsforetak er at jeg kan styre dagene og ukene selv, det blir lettere å kombinere med idretten. Og jeg trives godt med det, jeg liker å være ute og bruke kroppen, så da ble det til at jeg fortsatte med det, sier Ulset.
Siste tur med gjengen
Årets Paralympics er det siste Ulset skal delta i. Ennå har han ikke bestemt seg for om det blir en sesong eller to til. Men tankene om hva han skal gjøre etter idrettskarrièren surrer og går i bakhodet.
– Jeg har tenkt en del på det. Jeg har en bachelor i organisasjon og ledelse som jeg vil få brukt. Jeg begynte å se mange paralleller mellom måten jeg driver toppidrett og måten enkelte organisasjoner jobber med et prosjekt. Så det er noe som er veldig interessant, sier Ulset.
Nettopp det har vært viktig for ham i valg av utdanning og jobb: Se parallellene til livet som toppidrettsutøver. Det er jo det han er. Det var også sånn han endte opp med den utdanningen.
– Det høres kanskje spesielt ut, men jeg bodde på Tingvoll der det ikke er de beste vintrene, så jeg skjønte at jeg måtte flytte til Lillehammer. Der ble jeg kjent med noen som gikk organisasjon og ledelse. Det var interessant, og ble mer og mer interessant da jeg dro paralleller til det jeg drev med selv. Det er rart hvordan det går, sier Ulset.
Lite teoretisk
Interesse for det teoretiske er ikke noe Ulset kan skryte av å ha. Han må se den praktiske betydningen for å bli interessert.
– Jeg hadde virkelig ingen skoleinteresse. Noen fag interesserte meg fordi jeg så den praktiske betydningen.
– Så hvis du tenker tilbake på barne- og ungdomsskolen, der burde det vært mer praksis for å holde deg interessert?
– Ja, helt klart. Jeg er veldig dårlig på teoretiske ting. Jeg merket det spesielt på ungdomsskolen, sier Ulset.
I livet som toppidrettsutøver må man imidlertid håndtere mye teori også. Treningsdagbøker, kosthold og alt annet må være på plass. Men alt det klarer Ulset å håndtere, fordi han vet hvilken praktisk verdi det har. Det er rådet hans til lærere landet rundt også: Vis fram den praktiske betydningen av kunnskapen.
– Jeg vil si jeg er god på den teoretiske delen av å være idrettsutøver. Du må beherske alle aspekter hvis du skal lykkes. Det hjelper ikke å trene godt hvis du ikke skjønner alt det rundt, sier Ulset.
