Stortingsrepresentant Christian Tybring-Gjedde (Frp) foreslo i begynnelsen av november at bråkmakerne bør flyttes til egne klasser. Utdanning har spurt Raymond Johansen hva han foreslår.
– Jeg gikk på skolen på 70-tallet på Tveita. Da hadde vi obs–klassen og kursplaninndeling. Dette var noe vi skrota fordi det ikke funka. Det var jo ikke akkurat status i gata å gå i obs-klassen, for å si det forsiktig. Der blir du stigmatisert på en temmelig brutal måte fra du er ganske ung, sier han.
– Det å foreslå egne klasser slik Tybring-Gjedde gjør, og samtidig frykte det han kaller svenske tilstander, det henger jo ikke på greip. Men her snakker vi om et parti som aldri går glipp av en anledning til å snakke ned innvandrere for å synliggjøre det de mener er problemet, sier Johansen og legger til: – Når noen barn og unge har problemer, så er det ofte en årsak til det. Derfor er vi i byrådet opptatt av tidligere innsats. Vi må hindre at barn forsvinner ut av klassen, ut av skolen og senere blir varig værende på trygd.
Tybring-Gjeddes forslag vil forsterke problemene
– Er det uproblematisk å ha bråkmakere i klassen?
– Jeg hadde ungene mine på Lindeberg skole på 2000-tallet, og jeg må jo erkjenne at det var mange utfordringer. Det var bråk i klassen, mange vikarer og lite ressurser. Jeg forstår at det er problematisk når to, tre bråkmakere hindrer de resterende 25 elevene i å få god undervisning. Det er ikke akseptabelt. Men vi må iverksette tiltak rettet mot dem som bråker, ikke sparke dem ut av klassen.
– Det bekymrer meg også at vi har åtte videregående skoler i Oslo, med en opphopning av elever med lavt karaktersnitt og der noen i tillegg har andre store utfordringer. Men Tybring-Gjeddes løsning vil bare forsterke problemene. Vi ønsker å gjøre noe med dem. Da må vi tørre å snakke om problemene i stedet for å tildekke dem, slik Høyre-byrådet gjorde.
– Hva er ditt forslag til løsning?
– Vi skal blant annet bygge laget rundt læreren og laget rundt eleven på disse skolene. Så skal vi gjøre disse videregående skolene mer faglig attraktive for elevene, med for eksempel tilbud om spesielle utdanningsprogrammer. Da kan elever oppdage at her blir det spennende å gå og lærere kan oppdage at her er det attraktivt å undervise. Kanskje må vi satse på lærere og elever med interesser litt utenom det vanlige, lage nye løp gjennom videregående skole som møter et arbeidsliv vi ikke vet hvordan kommer til å bli. Vi vet jo heller ikke hvilke yrker det blir behov for i framtida. Men vi vet hvor tragisk det er for den enkelte, og hvor kostbart det er for samfunnet, å falle utenfor.
Foreslår omfordeling for å kompensere for forskjeller
– Dette byrådet har som mål å bidra til å minske de sosioøkonomiske skillelinjene på Oslos skoler. Byråd Tone Tellevik Dahl har sagt at hun vil praktisere positiv forskjellsbehandling. Hvorfor det?
– Målet er å gi alle barn i Oslo en god utdanning og en god start på livet. Fordi elevene begynner på skolen med veldig ulike forutsetninger, vil det være urettferdig om vi bruker den samme summen på hver elev. Vi må i stedet tørre å forskjellsbehandle.
– Dere foreslår en omfordeling?
– Ja, men det fører ikke til at skoler i bydeler som Ullern, Nordre Aker, Vestre Aker og Nordstrand taper penger. Vi har bakt kaka – altså skolebudsjettet – større. Da kan vi forsvare at noen får større kakestykker enn andre. Det er dette som er positiv forskjellsbehandling. Jeg sier ikke at begrepet er genialt. Men det er en erkjennelse av at enkelte skoler i enkelte områder har større behov enn andre.
– Og her snakker vi ikke om en utgift, men om en investering. Tenk hvilken betydning det har å greie å få flere gjennom utdanningsløpet. I forbindelse med debatten om innvandrerregnskapet hører vi at sosialhjelpsutgiftene har vokst i befolkningen. For å endre på det må vi få flest mulig i arbeid. Det er det vi er i gang med, sier Johansen.
– Høyresiden sier selvsagt at forskjellsbehandlingen fører til etablering av flere private skoler. Men sånn er det ikke. For vi skal gi offentlige skoler de ressursene de trenger for å gjøre jobben. Jeg er så naiv at jeg tror at innbyggerne i Oslo synes det er bedre å bo her dersom alle har det bra. Oslo er ikke en god by å bo i hvis enkelte områder blir hengende langt etter med alt det kan medføre.
Må få sosialhjelpsutgiftene ned
– Men for å lykkes må du ta noen vanskelige valg?
– Det må jeg. Vi har altså bakt kaka større og skjærer kakestykker med litt ulik bredde. Hvis det å gjøre noe med fattigdomsproblemene er superradikalt, da er jeg superradikal. Jeg ser det som min plikt å få ned sosialhjelpsutgiftene og få flere i arbeid. Vi snakker om barn fra familier med trangboddhet, psykiske helseutfordringer, mor eller far er ikke i jobb, få muligheter til å gjøre lekser hjemme og så videre. At vi må gjøre noe ekstra for disse familiene er åpenbart, fastslår Johansen.
– Jobben din hadde vært enklere dersom det hadde blitt et regjeringsskifte. Hva tenker du om det?
– Heldigvis har denne regjeringen stor tillit til det lokale selvstyret. Det betyr at vårt byråd kan utvikle Oslo kommune slik vi selv vil. Det skal vi gjøre, for folket har valgt oss. Men det er selvsagt ingen hemmelighet at jeg ønsket en annen regjering.
– Du uttalte nylig at nordmenn er blitt besatt av å snakke om muslimer. Hvorfor det?
– Det er interessant at når jeg – som har levd hele livet mitt i Groruddalen – kommer til Trøgstad eller Tromsø, så får jeg høre at jeg er naiv når det gjelder muslimer. Det er nemlig der de vet hvor farlige muslimene er. Jeg har bodd i Eritrea som er kristent, reist mye i Etiopia blant kristne, jeg har vært i Polen blant katolikker. For meg blir det helt feil å tenke at nå skal jeg møte en muslim. Du er liksom ikke først og fremst en religion og deretter et menneske. For meg er det omvendt. Alle er først og fremst mennesker, sier Johansen.
Hvis karakterene betyr for mye, kan en toer få deg til å miste motet
– Hva kan lette presset for dem som sliter på skolen?
– Vi gjør nå forsøk med karakterfrie soner i ungdomsskolen, og vi skal forenkle halvårsvurderingen i barneskolen. Det er spennende, og et klart brudd med Høyre-skolen. For hundre år siden satt jeg i sentralstyret i Norges Gymnasiastsamband (NGS). Da opplevde jeg at eksamens– og karakterdebatten var mye mer levende enn i dag, sier han.
– Styrer vurderingssystemet for mye av innholdet i skolen?
– Ja, hvis du sliter faglig på ungdomstrinnet, all vurdering dreier seg om karakterer og du stadig får banka inn i hue at du er dum fordi du ender opp med en toer, da er det lett å miste motet. Hvis tilbakemeldingene du får fra læreren bare er et lavt tall, da er det lett å falle fra første året på videregående. Derfor har jeg tro på at skolen må bli mer fleksibel og at vi trenger flere alternative måter å få ungdom til å gjennomføre skoleløpet på.
– Bør det bli slutt på karakterene?
– Jeg sier ikke at vi skal avvikle karaktersystemet, men vi må forsøke å motivere elever til å komme seg videre på nye måter. Alternative vurderingsformer er dessuten noe lærere selv ønsker å teste. Utprøvingen av nye pedagogiske arbeidsmåter og vurderingsformer har ført til at vi har fått mye sterkere profesjonsfelleskap på skolene. Man ser nå flere oppgaver man kan løse sammen i team.
Har behov for kontakt med fagorganisasjonene
– Du sa da du besøkte Utdanningsforbundet Oslo nylig at du ønsker en god dialog med fagorganisasjonene. Hvorfor det?
– Jeg har sagt til mine etatssjefer at de bør ha jevnlig kontakt, og jeg vet at Tone Tellevik Dahl er opptatt av akkurat det samme. Styrken i den nordiske modellen ligger blant annet i høy organisasjonsgrad. Det må til for å opprettholde et tillitsbasert samfunn. Gjennom fagorganisasjonene kan vi politikere i tillegg holde oss orientert om ulike fagfelt. Her er Utdanningsforbundet dyktige og de vet at vi har behov for kontakt med dem som har skoa på ute i skoler og barnehager. Så betyr ikke det at vi alltid er enige, sier Johansen.
Han har tenkt å fortsette å utvikle modellen med tillitsbasert ledelse videre.
– Steve Jobs har sagt at «vi ansetter ikke en masse smarte folk for at vi skal fortelle dem hva de skal gjøre. Vi ansetter dem for at de skal fortelle oss hva vi skal gjøre.» Er du enig?
– Nettopp. Det er veldig godt sagt, avslutter Johansen.
