Handlingsplikt ved bekymringsfullt fravær

Utdanning publiserte en artikkel 07.09.2018 som viste at 4,5 prosent av alle elevene i grunnskolen i Norge har høyt fravær. I samme artikkel siteres kunnskaps- og integreringsminister Jan Tore Sanner (H): «Vi må diskutere om skolene bør ha plikt til å gjøre mer når fraværet til en elev blir for høyt». Ja, la oss heller diskutere det enn en fraværsgrense. For opplæringsplikten er der allerede for elever i grunnskolen. La tiltak og handlingsplikt styre diskusjonen, ikke en grense for fravær. Utdannings undersøkelse avslørte at 7031 elever i Oslo, Bergen, Trondheim, Bærum og Stavanger var borte i en måned eller mer i fjor. Det er høye tall. Det er mange fortvilte elever, foreldre og lærere.

I Stortingets strategi for god psykisk helse (2017-2022) «Mestre hele livet» vises det til at personer uten videregående opplæring har lavere inntekt, svakere arbeidsmarkedstilknytning, økt risiko for fysiske og psykiske helseplager, større sannsynlighet for bruk av offentlige trygde- og stønadsordninger og økt sannsynlighet for kriminalitet. Det er med andre ord ingen vinnere når en elev faller fra skolen.

Disse elevene som faller fra på videregående, har høyst sannsynlig med seg en historikk med fravær fra grunnskolen. Undersøkelsene «Ung i Oslo» og «Elevundersøkelsen» viser at flere ungdommer enn tidligere er involvert i ulike former for problematferd, det er økning i andel ungdommer som har blitt utsatt for vold og mobbing, og det er økning i rapporterte fysiske og psykiske helseplager. Sist, men kanskje ikke minst: Elevenes motivasjon for skolearbeid er synkende på ungdomstrinnet. Dette er basert på ungdommenes egne svar. Dette må endres.

I saker der en elev har et tiltakende fravær vil skolen mest sannsynlig undre seg over hva som er lurt å gjøre for å få eleven tilbake. Øke nærværet. Da kan det være greit å ha en handlingsplan å ty til, eller en verktøykasse, om du vil. På utdanningsdirektoratets hjemmesider kan man kanskje finne noen råd, tenker lærer. Eller kanskje ikke, for der leser man:

«Det kan være mange grunner til at elever er mye borte fra skolen. Skoler som tidlig følger opp elever som er mye borte, kan bidra til at færre elever faller fra:

• Elever som har mye fravær, går glipp av mye opplæring.
• Høyt fravær, uansett grunn, føre til at læreren kan mangle vurderingsgrunnlag, og at eleven får ikke standpunktkarakterer.
• Skolen kan sette ned karakteren i orden eller oppførsel på grunn av skulk.»

Som pedagogisk-psykologisk rådgiver får jeg ofte henvendelser fra skoler som ønsker råd om hvordan de skal følge opp elever som blir bort fra skolen, de elevene som syns dørstokken hjemme er så høy. Min første tanke er ikke da å gi skolen et råd om å sette ned karakteren i orden og oppførsel. Min erfaring er at mange av de elevene som har fravær av diffuse og uvisse årsaker egentlig har lyst til å gå på skolen, som alle andre. Det er bare det at de ikke får det til, i hvert fall ikke alene.

Noen kaller det skulk, men det kan også ses på som en beskyttelsesmekanisme. Skolevegring blir det også kalt. Så da tenker jeg at diskusjonen om fravær i grunnskolen er på sin plass. Ikke for å øke stresset de unge i dag allerede opplever med å innføre en grense, men for å forplikte skolen, hjelpeapparatet og foresatte til å handle. For det kan raskt bli en nedadgående spiral dersom eleven opplever det som tryggere å være hjemme enn på skolen.

Så, Henrik Asheim, la oss diskutere nærvær. Kanskje snu på det og se hva som kjennetegner nærværsskoler. Skoler som fremmer psykisk helse, mestring og motivasjon. Man må se nærmere på hvordan man sikrer et godt klassemiljø, forebygger mobbing og sikrer mestring. For dersom dette ikke er på plass, øker sannsynligheten for fravær. Jeg tenker også at det bør være noen felles retningslinjer eller en felles handlingsplan for alle kommunene i Norge knyttet til oppfølging av elever med bekymringsfullt fravær. I disse retningslinjene bør det være tydelig definert hvor mange dager eller timer som anses som bekymringsfullt fravær der en handlingsplikt utløses. Den bør utløses før eleven har nådd 10 prosent fravær, for da er sannsynligheten størst for å lykkes.

Det bør være en tiltaksbank man kan utforske sammen med eleven og foresatte som retter seg inn mot både skole, fritid og hjemmeforhold. Elevmedvirkning bør være sentralt og skolen må få støtte og råd fra hjelpeinstansene raskt, slik som fra pedagogisk-psykologisk tjeneste. Det bør også være samlet noen kartleggingsverktøy som kan benyttes i samtale med eleven for å få belyst flere sider ved livet enn bare skole der man finner retningslinjene. Så la diskusjonen fortsette, med fokus på handling.