Elever med lese- og skrivevansker, matematikkvansker og språkvansker blir ofte fanget opp seint eller ikke i det hele tatt

Disse vanskene er ikke helseutfordringer. Det betyr at det er i skolen de skal fanges opp, og det er i skolen de skal følges opp. Det eksisterer ikke et parallelt tilbud som også følger dem opp i helsevesenet.

Når Stortinget nå vedtar en ny opplæringslov, er det derfor helt avgjørende at den er krystallklar på at elever med mistanke om lese- og skrivevansker, matematikkvansker og språkvansker blir utredet for sine vansker, slik at de kan få riktig hjelp.

For noen er det nødvendig med spesialundervisning, mens for mange er det fullt mulig å følge den samme undervisningen som andre elever. Uansett har alle disse elevene behov for at vanskene deres er blitt identifisert. Det er blant annet viktig for at vi skal kunne vite hva slags hjelp de trenger, enten det er løsninger som er enkle å implementere i klasserommet, som skrivestøtteprogrammer, eller særløsninger, som kun er tilgjengelig dersom man har et vedtak om spesialundervisning. Dette kan være fritak fra vurdering i sidemål og mulighet til å ta eksamen muntlig, for å nevne noe.

Spørsmålet er om forslaget til ny opplæringslov sikrer en bedre utredningspraksis enn den vi har i dag? Vi er bekymra for at den ikke gjør det.

Ett av formålene med den nye loven var å gjøre den klarere, tydeligere og enklere å forstå. Likevel er viktige rettigheter flyttet fra lovteksten til merknaden. Det bryter med prinsippet at det skal være enkelt å forstå reglene.

Før sto det at foreldrene eller eleven selv kunne kreve undersøkelser knyttet til behovet for spesialundervisning – i praksis kunne de kreve at det ble gjort en såkalt sakkyndig vurdering.

I den nye loven er dette punktet fjernet helt, men prinsippet er likevel ivaretatt i en merknad. Formuleringen er faktisk også litt bedre, men den burde fremgått direkte av lov.

Dysleksi Norge er bekymra for at dette vil skape sosiale forskjeller. Det er vanskelig å hevde sin rett. Særlig når man strever med språk. Særlig når det forutsetter så god kjennskap til lovprosesser. Det er mye å forlange av voksne mennesker med lesevansker at de må lese lovproposisjonen for å sikre hjelp til barna sine.

Men hva er egentlig en sakkyndig vurdering, og hvordan hjelper den elever med lese- og skrivevansker, matematikkvansker og språkvansker? Her kommer vi nemlig til det andre problemet, som handler om hva en sakkyndig vurdering skal inneholde.

Tidligere har det stått i loven at den skal inneholde en utredning av eventuelle lærevansker. Dette er tatt bort. Departementet skriver at dette er godt nok ivaretatt av et annet punkt, som sier at den sakkyndige vurderingen skal ta stilling til hvorfor en elev eventuelt ikke har et tilfredsstillende utbytte av opplæringen.

Jeg vet ikke om foreldre som har kjempet for barna sine i årevis, er enige i at dette er en tydelig nok lovformulering. Over halvparten av dem som har fått påvist lese- og skrivevansker og språkvansker, og hele 80 % av dem med påviste matematikkvansker, fikk dette bekrefta på ungdomsskolen eller senere. De fleste av disse har meldt inn bekymringer helt siden de tidligste skoleår. En slik praksis har vi i dag – selv med en lovtekst som er ganske tydelig.

Vi mener departementet gjør en stor feil i å erstatte en klar formulering med en som er mer vag. Vi registrerer selvfølgelig at forslaget ikke er ment som en endring i rettstilstanden, og vi vil veilede våre medlemmer deretter, men vi er dypt bekymret for at dette vil leses som at det ikke er nødvendig med utredning. At det er noe PPT kan velge å gjøre, men ikke må gjøre.

For å sikre at elevene med lese- og skrivevansker, matematikkvansker og språkvansker får riktig hjelp, må den nye loven både sikre at foreldrene og elevene selv kan kreve at det gjøres en såkalt sakkyndig vurdering, og det må presiseres helt tydelig at utredning av eventuelle lærevansker er en del av en slik sakkyndig vurdering.