Veilederen for skolegudstjenester må revideres
Debatt: Dersom norske skoler skal ha muligheten til å ta med elevene på religionsutøvelse i skoletiden, må skoler og kommuner få strammere og bedre veiledning enn de får i dag, skriver lektor Christian Lomsdalen, som har en master i religionsvitenskap om fritaksretten.
Publisert
Sist oppdatert
For Human-Etisk Forbund er det en selvfølge at offentlige skoler, som skal favne om alle elevene, ikke skal ta med seg elever på religionsutøvelse i skoletiden. Samtidig anerkjenner vi at den politiske virkeligheten i dag tilsier at fenomenet med skolegudstjenester kommer til å vedvare noen år til. Da er det viktig at norske skoler får god veiledning i hvordan dette kan og bør gjennomføres, hvis det er slik at skolene velger å takke ja til invitasjoner til gudstjeneste i skoletiden.
Likeverdig alternativ
I det gamle regelverket for gudstjenester i skoletiden var det en anbefaling om at skolene skulle ha aktiv påmelding til gudstjenester. Dette bør gjeninnføres som et krav i veilederen for skolegudstjenester. Det er nødvendig for å sikre at rettighetene til elever og foreldre i skolen. Dette bør også innebære at skolen henter inn svar fra de foreldrene som ikke melder barna sine på det ene eller det andre tilbudet. Kritikere av aktiv påmelding har fremholdt at norsk skole vanligvis bare har et opplegg, og at eventuelle alternativer kommer på siden av dette og må bes om spesielt. Dette argumentet tar ikke inn over seg at gudstjenestene er såpass spesielle og krevende for norsk skole at det er det eneste opplegget som norske skoler gjennomfører som har egne veiledninger for gjennomføring. Dette, sammen med Menneskerettighetsdomstolens uttalelse om at dette måtte vi være særlig forsiktige med tilsier at religionsutøvelse i skoletiden, må sees på som noe særskilt i norsk skole.
Dagens veileder er litt ambivalent om hva «det andre» opplegget skal være. Dette gjør det vanskeligere for skoler enn hva en trenger at det skal være. Med tanke på at gudstjenestene er begrunnet i det kulturelle, må det også tydeliggjøres at det andre opplegget også må være et kulturelt opplegg. Ved siden av å være likeverdig. Samtidig er det en problemstilling at det andre opplegget blir omtalt som det alternative opplegget. Dette tilsier i seg selv at dette ikke er likeverdig med gudstjenestegangen i skolens øyne.
Fritaksretten
I dag fremgår det av veilederen at det er mange måter å gi ut informasjon om gudstjenestene og alternativet. Det må endres slik at det må gis ut skriftlig i tillegg til at det er mulig å gi det ut også på andre måter - for å øke foreldrenes mulighet til å få informasjon om opplegget. Dette krever samtidig at kravet om at informasjonen om alternativet kommer i god tid og samtidig med påmelding til det ene eller det andre opplegget blir opprettholdt.
Samtidig er det viktig at veilederen strammes inn. På mange felt er det oppgitt at skolene bør gjøre det ene eller at de bør gjøre det andre. Det skaper for store mulighetsrom for dårlige gjennomføringer for mange elever og foreldre. Det bør tydeliggjøres at gudstjenestene ikke SKAL være en avslutning, at skolene MÅ involvere foreldrene om de skal velge å takke ja, og at rektor jevnlig SKAL informere sine ansatte om fritaksreglene.
Det er uansett viktig å huske på at fritaksretten er utformet slik at det er opp til foreldrene, og elevene når de har fylt 15 år, å avgjøre om gudstjenestedeltagelse i skoletiden er problematisk for dem eller ikke. Når norske politikere av ymse slag fremholder at skolegudstjenester er noe selvsagt og noe som må være uproblematisk for alle, så er det noe de vanskelig kan uttale seg om.
Selv om en oppdatert veileder i seg selv ikke fjerner problemstillingene knyttet til at skolen tar elever med på religionsutøvelse, vil en revidering av veilederen på disse områdene gjøre belastningen litt mindre og gjennomføringen litt bedre.
