* Erik Schmidt er dansk redaktør og forlegger, tidligere folkeskolelærer i Odense kommune på Fyn.
Hver dag tar jeg en titt i postkassen for å se om det er kommet en rekommandert sending fra Odense kommune. Foreløpig har jeg ikke sett noe. Det var tross alt 29. november det falt dom i rettssaken som jeg gjennom fire år, sammen med min fagforening, Danmarks Lærerforening, førte mot Odense kommune, så jeg forventer en slags kvittering på at kommunens ledere har forstått dommen. Det har gått over 14 dager siden dommen falt.
«Kjennelse: Odense Kommune skal anerkjenne at advarselen datert 2. juni 2014 til Erik Hulmose Schmidt var uberettiget.»
Slik lød dommen.
I sin tid mottok jeg en advarsel for påstått «negativ holdning og atferd» en tid etter at jeg hadde sagt opp. I 34 år hadde jeg vært lykkelig over å få arbeide som lærer på Agedrup Skole i, så da jeg fikk en advarsel av en ung, kanskje litt for ambisiøs og uerfaren skoleleder som hadde vært min leder i kun tre måneder, tenkte jeg at jeg heller burde prøve å søke lykken på et annet arbeidssted.
Jeg tror at jeg ble gitt en advarsel i den hensikt å lukke munnen på – ikke bare meg – men også mine kolleger.
Hvis det ikke er fri meningsutveksling på en skole, er det ikke noe for meg, og hvis ikke de som skal beskytte folkeskolen, sikrer åndsfrihet, demokrati og likeverd i skolen, slik det kreves i folkeskoleloven, så er styringen og ledelsen havnet på avveie. Høyde under taket og en utstrakt grad av metodefrihet er nemlig nødvendig for undervisningens kvalitet.
Profesjonsfrihet
Pedagogikk er like følsomt som oppdragelse. Undervisning og samvær med elevene kan alltid gå begge veier. Enten lykkes en pedagogisk situasjon, eller så lykkes den ikke. Mislykkes den gjentatte ganger, kan det få store konsekvenser for elevenes utbytte av undervisningen.
Derfor må lærerne ha stor profesjonsfrihet i arbeidet. Frihet til å skape den formen for autoritet, troverdighet eller relasjon som gjør det mulig å styre undervisningen og sikre et godt sosialt miljø i klassen, og frihet til å tilrettelegge undervisningen etter faglig relevans og individuelle ulikheter.
Når politikere, forvaltning og ledere vil nå fram med krav som griper inn i selve det pedagogiske forholdet, og som ikke er modnet eller styrket av erfaringsmessig innsikt, går det som regel galt.
Derfor går det også galt når vi i folkeskolen møter en ny form for autoritær ledelse som begrenser dialogen til et minimum og der beslutninger tas fra lukkede lederrom.
Et overgrep på ytrings- og åndsfriheten
Vel, tilbake til dommen. Den fastslår at Odense kommunes og skolelederens advarsel til meg ikke var lovlig.
Erik Schmidt var ikke «spesielt negativ», som det står i avgjørelsen, og han pisket ikke opp en «negativ stemning». Jeg ble med andre ord sint, men det var rimelig, og saken var relevant.
I vurderingen av advarselens berettigelse la dommerne vekt på at det var tale om «et personalmøte der det var en debatt, som etter bevisføringen falt innenfor møtets formål, og at bakgrunnen for utbruddet skyldtes et regneark med et innhold som flere lærere på møtet hadde tolket til å omhandle differensiert forberedelsestid, men som ikke hadde med fremtidige arbeidsvilkår å gjøre og utilsiktet var blitt fremvist på møtet på grunn av en feil fra ledelsens side.»
«Det må videre inngå i vurderingen at lærergruppen ikke ble lovet innsikt i kriteriene for differensiering, med den begrunnelse at det var snakk om et ledelsesverktøy», står det også.
Dommerne i Østre Landsret lar altså ledelsens feil og lukkethet inngå i vurderingen av advarselens berettigelse.
Odense kommunes advarsel var et overgrep på ytrings- og åndsfriheten på skolen og lærerens frie ord. Dommen viser at lærere har rett til å ytre seg kritisk på interne møter, også overfor skolelederen, og også selv om ytringene fremsettes på en engasjert og følelsesladet måte. Andre offentlig ansatte kan formodentlig støtte seg på denne rettslige vurderingen.
Ifølge advokat Tyge Trier, som har mer enn 20 års erfaring med rettspraksis innenfor ytringsfrihet, er valg av ord og tone et underpunkt til ytringsfrihetskategorien.
«Menneskerettsdomstolen har fastslått at hvis en person ytrer seg spontant i en dialog, så er det vide rammer for ytringene. Landsretten bruker nettopp ordet 'spontant' i sin avgjørelse og viser til at konteksten var et arbeidsmøte der det foregikk debatt», har han sagt til Fagbladet Folkeskolen.
Dommen tar også for seg «grovheten i Erik Schmidts ytringer», men ifølge dommen hadde jeg verken i min kritikk eller min måte å kritisere på, overskredet grensen for anstendighet i tjenesten, det såkalte dekorum.
Dommen peker på at når det gjelder interne diskusjoner om forhold som angår den enkelte medarbeider på skolen, skal det være vesentlig større takhøyde enn det Odense Kommune (med oppbakking fra Skolelederne og KL) har forsøkt å få stadfestet.
Derfor var det med stor undring jeg kunne lese i Fyens Stiftstidende at Odenses skolesjef, Nikolaj Juul Jørgensen, mener at advarselen kun handler om ordentlig oppførsel og ikke om ytringsfrihet.
Man kan fristes til å stille skolesjefen et enkelt spørsmål: Hvis det ikke er noe prinsipielt i saken, hvorfor har da Odense kommune kjempet så hardt, leid inn et av landets dyreste advokatfirmaer, satset så mye prestisje og formodentlig brukt godt over en halv million danske kroner av skattebetalernes midler for å vinne saken?
KLs juridiske sjef, Pernille Christensen, legger seg på samme linje i en uttalelse på Danske Kommuners hjemmeside:
«Etter dagens domsavsigelse hevder mange parter at dette er en seier for ytringsfriheten. Men det er en misforståelse. Saken handler slett ikke om hvorvidt lærere har ytringsfrihet på personalmøter, men derimot om det på en arbeidsplass skal være en god og ordentlig tone – også når man avholder møter.»
Jeg betrakter det som en svak og sneversynt reaksjon fra talspersoner for demokratiets utøvende makt, etter at den dømmende makt har talt.
Lederne fra Odense Kommune og KL viker utenom sakens reelle essens.
Loven må justeres
En undersøkelse blant de 450.000 offentlig og privat ansatte i FTF-området, som består av 80 fagforeninger, viste i 2006 at 53 prosent var redde for å ytre seg. Ti år senere var andelen steget til 60 prosent.
Fagbladet Folkeskolens undersøkelse fra 2014 viste at kun hver fjerde lærer offentlig tør si hva de mener. Hver tredje lærer tør ikke si sin mening på møter på skolen. Det er forbløffende få som tår ytre seg. De fleste frykter for represalier. De frykter simpelthen for jobben.
Gjennom saksgangen har jeg dessuten fått mange henvendelser fra lærere som har blitt innkalt til tjenstlige samtaler fordi de har åpnet munnen.
Spesielt etter 2013 har det ikke vært helt uvanlig å bruke dette som ledelses- og disiplineringsredskap. Jeg tror også at jeg ble gitt en advarsel i den hensikt å lukke munnen på – ikke bare meg – men også mine kolleger. Det er selvsagt ikke hverdagslig å kalle inn til tjenstlig samtale på grunn av ytringer, men det er så markant at jeg ikke nøler med å kalle det en tendens.
Denne tendensen må opphøre. Det hører ingen steder hjemme i folkeskolen. Målet må derfor være å gi de ansatte bedre vern, slik at arbeidsgiveren tenker seg meget grundig om før de handler på grunnlag av en ytring fra en ansatt.
Loven må justeres slik at arbeidsgivere forbys å avskjedige medarbeidere som har ytret seg lovlig. I tillegg må man forby andre usaklige negative ledelsesreaksjoner, for eksempel advarsler eller irettesettelsessamtaler.
Bevisbyrden bør flyttes
Hvis man vil beskytte medarbeiderens rett til å ytre seg, bør bevisbyrden flyttes, slik at det er arbeidsgiveren som skal bevise at sanksjonen ikke ble foretatt på grunnlag av kritiske ytringer. I dag ligger bevisbyrden på den enkelte krenkede medarbeideren.
Dessuten kan det være forbundet med store personlige omkostninger å føre en sak for retten. Hvis man ikke har en sterk forening og solid støtte fra familie, venner, kollegaer og naboer, er det svært vanskelig. Det er jo noe med renomméet. Det kan også være vanskelig å finne seg annet arbeid.
Men skolesjefen i Odense kommune nøyer seg altså med å konstatere at «retten har vurdert det slik at vi ikke var i vår gode rett til å gi en tjenstlig advarsel».
Dommen har kanskje ikke nedfelt seg helt, selv om det i Odense kommunes stillingsbeskrivelser står: «Vi tilstreber åpenhet på alle nivåer og gjennomsiktighet i vår organisasjon og våre beslutninger.» Dessuten står det: «Vi har mot til å si fra når vi opplever noe som ikke fungerer i hverdagen.»
Ja, det står faktisk slik!
Men ord er ikke alltid en garanti for at det faktisk forholder seg slik. Ordene er der, men de har ikke nedfelt seg i solid praksis. Kanskje kan den nylige dommen i landsretten bidrar til at ordene bunnfeller seg. På litt lenger sikt.
Og kanskje vil det en dag dukke opp en rekommandert sending i postkassen min med beskjed om at erkjennelsen har innfunnet seg.
* Oversatt fra dansk av Ståle Johnsen.
