Danning – et begrep med mye makt, men med et uklart innhold?

Av den grunn vil jeg i denne kronikken rette søkelyset på begrepet danning, fordi jeg mener det er viktig at lærerprofesjonen har en nyansert forståelse av hva man legger i begrepet og hvordan man skal forstå danningsprosessen.

Danningsbegrepet – et populært begrep i offentlige styringsdokumenter

Begrepet dukker stadig opp i offentlige styringsdokumenter, tilknyttet skole og lærerutdanning. I Stortingsmelding nr. 11, Læreren – rollen og utdanningen fra 2008-2009, står det blant annet på side 43: "Å bidra til danning er en av skolens viktigste oppgaver. Danning skjer i en prosess som veksler mellom individuell og kollektiv læring og utvikles gjennom refleksjon".

25. oktober 2012 dukket danningsbegrepet opp på nytt i Lærerprofesjonens etiske plattform, som Utdanningsforbundet har laget og vedtatt i sitt sentralstyre. I dokumentet står det blant annet: " - fremmer alle barnehagebarn og elevers muligheter for lek, læring og danning". Ifølge Mimi Bjerkestrand, leder for Utdanningsforbundet, er plattformen et uttrykk for lærerprofesjonens felles grunnleggende verdier, moralske ansvar og etiske forpliktelser. Det er derfor ønskelig at denne etiske plattformen skal tas i bruk aktivt i alle barnehager og skoler, samt bli en naturlig del av lærer – og lederutdanningen. Ved å gjøre denne etiske plattformen til et forpliktende dokument, mener forbundet at lærerprofesjonen kan hjelpes til å sikre en god praksis.

For at lærerprofesjonen og skolen som organisasjon skal kunne forplikte seg til offentlige styringsdokumenter og den etiske plattformen, bør det brukes begreper som er tydelige og forståelige. Siden det å bidra til danning er en av skolens viktigste oppgaver, synes jeg derfor det er underlig at danningsbegrepet ikke gis et mer nyansert innhold. Har alle innenfor lærerprofesjonen en forståelse av hva som menes med begrepet danning og hva det innebærer å skulle fremme danning av barnehagebarn og elever? Eller er det slik at danningsbegrepet, for mange inkludert lærerprofesjonen, fremstår som et utydelig begrep som ilegges forskjellig innhold?

Ulike perspektiver på begrepet danning, gjør forståelsen vanskelig

Det første man gjerne assosierer med begrepet danning og det å være dannet, er lærings- og utviklingsprosessen (danningen) som til slutt fører til en akseptert oppførsel i en gitt situasjon (å være dannet). Skulle man finne på "å gå" danningsbegrepet litt mer etter sømmene, finner man fort ut at det finnes mange og til dels svært ulike og komplekse danningsperspektiver.

Bernt Gustavsson, professor i pedagogikk ved Örebro Universitet, har i sin artikkel fra 2001, Dannelse som reise og eventyr, forsøkt å sammenfatte hva som kan sies å være en klassisk dannelsestanke. En klassisk dannelsestanke er at alle mennesker kan dannes, som en type universalmennesker. Dannelse er noe som utelukket foregår i menneskets bevissthet og sjel, og som utvikles gjennom refleksjon. Med utgangspunkt i dette ses kroppen og handlingen, som skilt fra sjelen og refleksjonen, og som underordnet i forhold til dannelsesprosessen.

Den danske pedagogen, Lars Emmerik Damgaard Knudsen har et annet perspektiv på danning. Hans perspektiv tar utgangspunkt i at danning kommer fra kroppen. Danning skjer, når mennesket, både med sin kropp og tanke, må takle det ukjente i en sosial setting. Selv om danning må forstås som en refleksiv prosess, mener Damgaard Knudsen det er viktig å se på hva som styrer og kommer i forkant av danningsrefleksjonen. Ifølge han vil den kroppslige erfaringen, som mennesket får fra konkrete situasjoner i sin omverden, være med på og bestemme danningserfaringen, som igjen vil legge føringer på danningsrefleksjonen.

Er skolen i ferd med å utvikle seg i feil retning?

Så hvordan skal lærerprofesjonen forstå begrepet danning, når heller ikke anerkjente filosofer og pedagoger kan være enige om hva danning er og hvordan danning foregår? På nytt vil jeg hente frem Stortingsmelding nr. 11 hvor det står: "Å bidra til danning er en av skolens viktigste oppgaver. Danning skjer i en prosess som veksler mellom individuell og kollektiv læring og utvikles gjennom refleksjon". Ut fra dette sitatet er det lett å trekke slutningen at danning må forstås ut fra et klassisk perspektiv, og at danning skjer utelukkende gjennom refleksjon. Jeg er litt usikker på om det var denne forståelsen av begrepet danning, som var intensjonen bak Stortingsmelding nr. 11. Problemet som imidlertid kan oppstå når man velger å benytte seg av kompliserte begreper, uten å nyansere eller beskrive hva som legges i begrepet, er at andre som skal forstå begrepene fort, kan gå i fella og tolke begrepene bokstavelig.

Jeg skal ikke påstå at man har gått i denne fella når det gjelder danningsbegrepet. Jeg mener likevel man kan se en tydelig tendens, at organisering og tilrettelegging av læring i skolen har et økende fokus på refleksjon, teoretiske fag og standardiserte nasjonale prøver. Parallelt med denne utviklingen ser man en annen utvikling. En økning av barn og unge som har problemer med å mestre de kravene, som stilles i dagens skole. Dette synes jeg er et tankekors. Kan det være at mange sliter med å forstå de teoretiske fagene, fordi de praktiske fagene og de kroppslige erfaringene i dagens skole blir mindre og mindre prioritert? Dersom vi tar utgangspunkt i Damgaard Knudsens sitt perspektiv på danning, så er det jo nettopp refleksjon over kroppslige erfaringer som forutsetter danning. Men hva når de kroppslige erfaringene nesten uteblir? Kan det tenkes at den norske skolen er på vei i feil retning, mot en skole som gir mindre mening og som igjen bidrar til mindre danning?