Nasjonale prøver må tilpasses elever med dysleksi og/eller spesifikke språkvansker

Målet med nasjonale prøver er å gi skolene kunnskap om elevenes grunnleggende ferdigheter i lesing, regning og engelsk. Informasjonen fra prøvene danner grunnlaget for underveisvurdering og kvalitetsutvikling på alle nivå i skolesystemet.

Disse prøvene skal i utgangspunktet måle kunnskapsnivået til samtlige elever. Jeg opplever dog år etter år at enkelte elever kommer til kort og ikke får vist noe av sine kunnskaper på grunn av manglende tilpassing til enkelteleven. Dette på bakgrunn av føringer lagt av Utdanningsdirektoratet (Udir), som sier: «Nasjonale prøver i lesing og engelsk måler elevenes leseferdigheter. Det er derfor ikke anledning til å lese opp teksten eller oversette teksten til tegnspråk som tilretteleggingstiltak for disse prøvene, siden dette vil gå ut over ferdigheten prøven skal måle.»

Tilpasset opplæring er en meget sentral del av Kunnskapsløftet som kommer med føringer om inkludering, variasjon, erfaringer, relevans, verdisetting, sammenheng og medvirkning for alle elever. Hvor er disse verdiene når det kommer til de nasjonale prøvene og de elevene med spesifikke språkvansker og/eller dysleksi?

En stor del av disse elevene vil med høy sannsynlighet oppleve nok et sviende nederlag i møtet med disse tekstene. Vil det ikke være naturlig å teste også disse elevenes tekstforståelse og resonneringsevne ut fra de forutsetningene de har? For elever med store avkodingsvansker/dysleksi vil det i de fleste tilfeller være synonymt med deres evne til å lese med ørene. Denne evnen vil mest sannsynlig bli meget viktig og sentral for dem også i framtiden.

Når det gjelder engelsk: Er det ikke nettopp språket og språkforståelsen man vil teste, i like stor grad som selve lesingen, avkodingen? Begrunnelsen om at tilrettelegging/lesehjelp ikke er tillatt da det vil gå ut over ferdigheten som skal testes, er for svak.

Hovedregelen er at de nasjonale prøvene er obligatoriske for alle elever, og at muligheten til fritak er begrenset. Fritak kan kun vurderes dersom eleven får spesialundervisning (enkeltvedtak) og/eller får særlig språkopplæring. Eleven må, for å få fritak, også ha en opplæringsplan som avviker vesentlig fra det som blir testet i de nasjonale prøvene. Her faller mange elever mellom to stoler. De følger ikke et opplegg som avviker vesentlig fra det som blir testet, men mangler kunnskaper og strategier for at det vil være forsvarlig å utsette dem for en slik test.

Hvorfor vil man frata dem muligheten til hjelpemidler? Med enkle grep kunne prøven ha blitt gjennomført dersom den ble tilrettelagt med for eksempel opplesing og samtidig ha gitt eleven en større mestringsfølelse mens politikere, skole og hjem fikk verdifull informasjon.

Dysleksi Norge støtter dette og har lenge arbeidet for en endring av regelverket, så langt uten å bli hørt. Generalsekretær i Dysleksi Norge, Caroline Solem, påpeker også noe vesentlig: Dersom en hadde tillatt hjelpemidler, kunne man også fått statistikk om opplæringssituasjonen til elevene med dysleksi. Det finnes det generelt veldig lite av. Tenk hvis man for eksempel hadde statistikk som viser at på enkelte skoler skårer elevene med dysleksi likt som sine medelever i leseferdigheter når de får bruke hjelpemidler. Dette hadde vært veldig viktig informasjon!

Praksis er svært forskjellig både fra skole til skole og fra kommune til kommune i hvordan man tilrettelegger og tilpasser undervisningen for de elevene som ikke får et tilfredsstillende utbytte av den ordinære undervisningen. Hvor er den nasjonale kvalitetssikringen her?

Ifølge Nordens velferdssenter, (nordicwelfare.org) er det å lese tekst med ørene likeverdig med å lese med øynene, og ikke å legge til rette for dette i skoler og andre instanser er å betrakte som diskriminering og således i strid med FN-konvensjonen.

Noe til ettertanke?