Barn formidler seg selv i lek og i samspill med omgivelsene – kulturell og sosial kompetanse utvikles i møte med andres ulikhet. Personalet i barnehagen kan være med å styrke barns selvbilde og identitet. Vi kan være med å skape den store forskjellen, om vi er bevisst våre valg. Men da må vi utfordre hverandre til debatt og gis ressurser til å sette ord på fagkompetanse!
Derfor bør den nye rammeplanen bli en oppkvikker med debatt om fagkompetanse knyttet til innholdet i barnehagen. Men uten friske penger som gis direkte til personalet, blir det ikke rom og tid til refleksjon.
Det er gledelig å få en ny rammeplan som fremhever barnehagen som arena for medvirkning, læring og kulturmøter.
Men min påstand er at det hjelper lite med spennende ord om IKT, filosofi, kunstformidlinger, konserter og kulturopplevelser, hvis barnehagepersonalet ikke får frigjort tid til å møtes og reflektere over den realkompetanse og de daglige valg som man sjelden har overskudd til å sette ord på. Kompetansemidler fra Øystein Djupedal må gi støtte til og få frem personalets, foreldres og barns ressurser.
Og klart skal vi ta imot impulser fra kulturskoler, kunstnere, kunsthåndverkere, musikere, skuespillere og dansere, men i debatten om innholdet og barnehagen som kulturarena med den kulturelle barnehagesekken i sikte, må vi sørge for at det blir kultursekk i barnestørrelse.
Jeg vil i denne artikkelen utdype noen punkter. I flere av de siste nr. av Utdanning har innholdet i ny rammeplanen vært i fokus., blant annet nr. 17/18/2005. Barnehager som lærings- og kulturarena har blant annet vært tema. Barnehagen som kulturarena er et satsingsområde. Og fagområdet Nærmiljø og samfunn knyttes til det helhetlige læringsmiljø. Fine ord med mange muligheter, men det er noen men.
I Utdanning nr. 23/05 etterlyste John Roald Pettersen en kulturell barnehagesekk og viste til ulike samarbeidsformer regionalt og lokalt, der kommunalt initiativ allerede har innlemmet barnehagen i kultursekken, blant annet i Kongsberg, Porsgrunn og Andebu. Under tittelen ”Kunsten kjem i beremeis” settes fokus på at nå er det på tide å få barnehagen med i den kulturelle skolesekken. Dette har mange av oss etterlyst lenge.
Det som er det store spørsmålet, er hvordan og hvilke aktører som skal spille førstefiolin. Under pressekonferansen på Høgskolen i Oslo i mars i år la kunnskapsminister Djupedal frem den nye rammeplan for barnehagen. Som kommentar sa Mimi Bjerkestrand fra seksjonen for barnehage i Utdanningsforbundet noe jeg merket meg; personalet har unger rundt seg hele tiden, de trenger tid og mulighet til å sette seg inn i planen. Rett oversatt; ressurser til vikarstipend, penger til kursing og tid og rom til refleksjon og faglige påfyll må følge planen.
Gjennom ti år som formingslærer på Førskolelærerutdanningen på Høgskolen i Oslo og som mangeårig funksjonær under Barnivalen, en musikk og kulturfestival under Kongsberg Jazzfestival, har jeg kommet frem til at kvalitet i et faginnhold, om det er matematikk, filosofi, kunst eller kulturformidling, handler om å se barnet og våge å lytte. For personalet i barnehagen kan det handle det om å bli tryggere på egen rolle som formidlere. Å skape sammenhenger der både barnet og de voksne kjenner seg igjen og blir gjenkjent. Det høres enkelt ut, men er for meg en av de store utfordringer i arbeid med den nye rammeplanen. Identitetsarbeid tar tid og handler mest om å få opp det vi allerede kan – den tause kunnskapen og de daglige valgene.
Et spørsmål jeg stadig stiller studenter er: Hva er dere gode til? Dere trenger ikke kunne alt om alt, men vær gode på å skape et lærende miljø med undring, anerkjennelse og dialog. Førskolelærerens kompetanse er blant annet knyttet til samspill og kommunikasjon. Kompetente førskolelærere og assistenter sier om planen de nå har fått i handa: ”Dette gjør vi jo daglig!”. Men vi har ikke tid til å fortelle omverdenen om det.
Gjennom kompetansemidler øremerket barnehagen kan det bli tid til å klargjøre praksis, tydeliggjøre og bli mer problemløsende, konstruerende, byggende, eksperimenterende og lekende med for eksempel det nye fagområdet Antall, rom og form og Natur, miljø og teknikk.
La rammeplanarbeid bli et personalløft!
Ny rammeplan og en fremtidig kulturell barnehagesekk kan bli en åpning ut til omgivelsene – til intensive relasjoner mellom barnehagen, kultursektor, nærmiljø og samfunn. Personalet i barnehagen kan virkelig få en impuls til å bli tydeligere. Dette kan bli en spore til å bli kjent med eller sette ord på egne ressurser som kulturformidlere. Dette er ikke nye tanker, atelieristen Vea Vecchi holder stadig foredrag i Norge i regi av det norske
ReggioNettverket og Reggio Emila instituttet i Stockholm. Det handler om å se barnet og se hverandres ressurser. Hun har beskrevet hvor viktig det er at barns læringsstrategier avdekkes og at barnehagen åpnes for omgivelsene og samarbeider med alt fra yrkesgrupper, næringsliv til kunst og kulturinstitusjoner. Men barnehagen setter premissene, kommer med føringer og viser de ressursene barnehagen innehar. Mange barnehager arbeider i dag etter deler av Reggios grunntanker.
Styrer i Rødberg Barnehage i Nore og Uvdal, Tordis Skogen Jahren, er opptatt av intensive relasjoner med lokalsamfunnet. Små grep i hverdagen kan se slik ut: Barnehagebarna deltok på Bygdedagen og laget smykker i på egen stand og derved ble synlig i lokalkulturen. Neste steg kunne være å gå i dialog med den lokale smykkekunstneren i bygda. På Notodden vedtok bystyret for flere år siden at alle de kommunale barnehagene skal arbeide med dokumentasjon. Mange av barnehagene er aktivt synlig i lokalmiljø gjennom byprosjekter, bruker IKT og andre nye virkemidler for å dokumentere hverdagen. Det er ikke så mye som skal til for å skape intensive relasjoner. Og mange barnehager har i dag utviklet en dokumenterende praksis og går denne veien daglig uten at de har tid og ressurser til å skrive eller fortelle om det.
Erfaringene en del barnehagepersonale nå gjør i kommuner der den kulturelle skolesekken er utvidet til barnehagesekk, knytter seg til samarbeid og deltagelse i planlegging av kultursekkens innhold. Barnehagekonsulent Kari Løken Thorsen på Kongsberg har vært opptatt av at barnehagens personale deltar aktivt, hver barnehage har sin kulturkontakt som deltar på inspirasjonssamling og påvirker beslutninger. Barnehagene i Kongsberg og Nore og Uvdal går inn i samarbeid med kulturskolene i nærmiljøet, men på barnehagens premisser.
Kulturell identitet – med tospråklige assistenter på laget
Rammeplanen er tydeligere enn den forrige knyttet til kultur og identitet. Den sier: ”Barnehagen har en viktig rolle som arena for utvikling av kulturell identitet.”
I avsnittet Barnehagen som kulturarena, er det det utvidede kulturbegrepet som fremheves. Det handler om læring og ferdigheter, om samarbeidsformer og skikker, om tenkemåter og språk. Kultur i denne forståelsesrammen handler om arv og tradisjon, men like mye om det vi fornyer, løfter frem og skaper her og nå. I spenningen mellom det etablerte – og det nye, sier rammeplanen at kultur skapes. Kultur handler altså om våre felles verdier, normer og regler og påvirkes av endringer og omgivelser.
Å forstå vår rolle som kulturformidlere i denne brede forståelsen av kulturbegrepet er sentralt for å kunne se rammeplanen som mer enn fagre ord om at alle barn skal få oppleve glede og mestring i et sosialt og kulturelt fellesskap. Men da må de tospråklige assistentene på en helt annen måte enn i dag bli verdsatt som ressurs. Det finnes mange mulige feilskjær i sjøen.
Det er kulturuttrykk og produksjon her og nå som danner sentrum i kulturmøter i barnehagen. Det hjelper ikke med kreative aktiviteter og spennende rom og forestillinger, om vi ikke har tenkt igjennom hvilke syn på identitet og kultur vi formidler. Jeg har med glede sett at tospråklige studenter er på full fart inn i førskolelæreryrket og vil påstå at uten personale med doble identiteter og tospråklig kompetanse vil vi ikke klare å gjennomføre den nye rammeplanens intensjoner. Gjennom høgskolen i Oslos KOMPASS – kompetanseutvikling for assistenter i barnehagen, har vi de siste årene sett økt kompetansebevissthet. Tospråklige assistenter får faglig styrke og bevissthet på egne ressurser og kompetanse. Dette tilbudet fortsetter og er etter mitt syn viktig i rammeplangjennomføringen.
Å få være lik, forskjellig og særegen – bort med mangelperspektivet
Forskeren Åse Tefre fremhevet i flere arbeider for flere år tilbake at tilhørighet og mestring er svært sentrale byggesteiner i et barns identitetskonstruksjon, å få være lik, forskjellig og særegen i en gruppe, er viktig. Hun sa videre at personalet i barnehagen har et arbeid å gjøre fordi vi møter flerspråklige barn med et mangelperspektiv – de mestrer ikke norsk. Hennes poeng var at det ikke er en mangel at noen barn kan persisk, arabisk, hindi og urdu. Å ha en stor befolkning som mestrer varierte språk, er en ressurs. Hun spør i et intervju i Barnehagefolk 1/2003 om vi har evne til å finne ut hvilke fortellinger Ahmed og hans familie kan bidra med? Ikke hva de mangler!
Førskolelærer Katrine Giæver drøftet i en artikkel i samlingen: ”Jeg kjenner ikke han på norsk, jeg” av Olga Mørk i 2003 de kulturelle ressursene som finnes i barnehagen med fokus på personalet. Hun vil at vi skal ta dem i bruk. Men da må de tospråklige assistenter gis rom for å skape gjenkjennelse og tilhørighet for barn og foreldre, hevder hun. Minoritetsspråklig personale innehar ressurser bestående av kunnskap om verdier og oppdragelsesmønstre, sosial og kulturell kunnskap knyttet til innhold og forutsetninger for læring. Tospråklige assistenters status som formidlere mellom hjem og barnehage må oppvurderes. Denne dialogen kan bidra til å utvikle et innhold som både fornyer og utvikler en barnehage.
Personalets kulturelle skattekammer – et ressursperspektiv
Jeg tror fokus må over på et ressursperspektiv og jakt etter skattekamre i personalet, med ulike ressurskurs i formidling, i å fortelle, i nærmiljø og lokalkulturjakt eller ressurskurs i forhold til de syv fagområder. Vi har fått et fagområde som heter Nærmiljø og samfunn. Det støtter opp om barnehagen som kulturarena og forsterker barnehagen som del av et lokalsamfunn. Ressursperspektiv setter fokus på det personalet er gode på, ikke mangler. Å få på bordet ressursene i et personale vil tydeliggjøre den daglige kompetanse.
Fagkonsulenter og pedagogiske ledere arbeider daglig i et ressursperspektiv. Som Nina Hukset i en av de største barnehagene i indre Oslo, Akebergvn. Barnehageenhet, sier: ”De tospråklige assistentene er helt avgjørende for å få til barnehagens innhold og hverdag.” Formidlerrollen i en niavdelingers storbybarnehage som Åkebergveien 23 i Bydel Gamle Oslo, er kanskje ikke så ulik formidlerrollen på tettstedet Rødberg øverst ved Hardangervidda. Et nærmiljøprosjekt om industrihistorie og rallar- og jernbanehistorikk kan ha mange likhetstrekk med et bydelsprosjekt om trelast og tekstilindustri langs Akerselva i Oslo. Det kommer kanskje mer an på spørsmålet redaktør Klausine Røtnes stilte i Barnehagefolk i 1999. Vet personalet hva kultur kan være i barnehagen, og har de noe på hjertet kulturelt sett? Styrer Eli Mundheim spurte i 2003 i Kulturbarnehagen av Ingeborg Mjør, om personalet ser på seg selv som kulturarbeidere. Hun var opptatt av de voksnes kulturelle skattekammer – at de må finne frem til egne barndomsminner og opplevelser og fortelle. Hun holdt fortellerkurs for å trene personalet på å bli tryggere på å fortelle.
Min erfaring er at det ikke er mangel på kulturbevisste førskolelærere, men det er mangel på ressurser til å sette ord på og vise hva barnehagene står for fordi hverdagene med barna, tar alle kreftene! Skal rammeplanen bli et barnehageløft må Kunnskapsdepartementet sørge for at hele personalet lønn og status løftes!
Fagkompetanse må frem i lyset – taushetens tid er forbi
Flere forskere har i 2005 hevdet at de ikke helt får tak i førskolelærerens fagkompetanse. Høyskolelektor Jorunn Midtsundstad fra Høgskolen i Agder deltok på en konferanse på Høgskolen i Oslo høsten 2005. Hun hevdet at førskolelærere må ha større tydelighet i hva et helhetlig læringsmiljø innebærer og hva som er deres fagkompetanse. Midtsundstad gjennomførte i 2005 en sammenligning mellom skolen og barnehagens syn på læring, innhold og fagkompetanse. Etter hennes syn er innholdet i barnehagen ullent og fagligheten uklar.
Å arbeide med egne holdninger og valg er en kontinuerlig prosess som tar tid å synliggjøre. Jeg utfordrer personalet i til å være modige i media og overfor lokale og regionale myndigheter – og fortelle hva barnehageansattes fagkompetanse innebærer. Vi trenger mange Sangskattekister og Megakor – konserter som på Kongsberg og Stovner. Førskolelærere som viser aktiv deltagelse og kommer med innlegg i debatter i nærmiljøet. Fagkompetansen må komme innenfra og frem i media. Nå er det fortelling som gjelder.
Tydelige kulturmøter – et krav om å støtte doble kulturtilhørigheter
Under barnehagen som kulturarena på side 18 i rammeplanen slås det fast at barnehagen har en viktig rolle som arena for å utvikle kulturell identitet. Vi leser følgende: ”Barnehagekultur forstås som kultur av, med og for barn. Barn deltar i kultur og skaper sin kultur. Barn gjenskaper selv og fornyer kulturen, i samspill med hverandre, med voksne og med det kulturmøtet de får med andre mennesker og situasjoner”
Her står barnehagen står overfor mange valg knyttet til Norges språklige, kulturelle og religiøse mangfoldighet. Vi skal støtte barn i å utvikle doble kulturtilhørigheter. Fra artikkelsamlingen ”Jeg kjenner ikke han jeg, på norsk”, fikk jeg nyttige innspill i hvilke valg vi står overfor for å få til kulturmøter og støtte doble kulturtilhørigheter. Der forteller førskolelærer Randi Færevik om en episode knyttet til positiv identitetsutvikling, som ble et diskusjonstema mellom henne og en kollega: Dette ga meg impulsen til å tenke videre rundt valg og tydelighet.
”Yasmin (4 år) kom en dag stolt til barnehagen med et nytt islamsk skjerf på hodet. Det var et fint stoff i fine farger. ”Så fin du er i dag med det nye skautet”, sa jeg og pekte på hodeplagget hennes. ”Det ville ikke jeg ha sagt”, kommenterte en kollega etterpå og fortsatte. ”Skal vi oppfordre ungene til å bli enda mer muslim?” Færevik svarte: ”Tror du hun hadde vondt av å få bekreftelse på at det er greit å være muslim og ha hodeplagg?” Vi ble ikke enige, forteller hun, men legger til at vi er forpliktet til å ta slike diskusjoner med kollegaer.
Neste gang Yasmin får høre en negativ kommentar til muslimsk klesdrakt, husker hun kanskje at i barnehagen sa de voksne at det var flott. Slike episoder forsterker min tro på at vi må tenke høyt og tørre å utfordre hverandre til debatt for å forstå hva tydelige kulturmøter krever. Men det i god tid før vi står foran barnet.
