Engelskfaget må styrkes

Myten om at vi over¬vurderer våre engelskferdigheter viser seg å stemme; det har kommet fram i forskning og undersøkelser at vi rett og slett har for dårlige engelskkunnskaper (jf. Hellekjær). Jeg pleier å si at når det kommer til dagligdagse konversasjoner, er vi kjempeflinke sammenlignet med brorparten av Europa. Men når det kommer til akademisk skriving, lesing av faglitteratur og bruk av fagtermer, begynner det å skorte på engelskferdighetene. Så ille har det blitt i nærings¬livet, at mangelen på engelsk¬kunnskaper ganske ofte fører til tap av kontrakter og tilbud (jf. artikkel i Aftenposten 25.09.2007).

Jeg er ikke overrasket. I august i år begynte jeg å undervise på allmennlærerutdanningen. Jeg ble mildt sagt sjokkert over det faktum at engelsk ikke er et obligatorisk fag for allmennlærere. Her kan regjeringen gjøre et viktig grep, spesielt med tanke på at hele allmennlærerutdanningen er i lupen for tiden og moden for endringer. Forslaget om at lærere bør ha minst 60 studiepoeng for å undervise i basisfagene norsk, matematikk og engelsk, synes jeg er et skritt i riktig retning, selv om det ideelle hadde vært å innføre 60 studiepoeng obligatorisk engelsk.

Hovedgrunnen til det vil jeg si er det store behovet for engelskkunnskaper innenfor både utdanning (veldig mange av fagbøkene i høyere utdanning er på engelsk) og arbeidsliv (95 prosent av bedriftene som handler med utlandet, bruker engelsk). Og når gode språklærere er en mangelvare, bør det lyse noen varsellamper. Vi bør nemlig satse på grunnskolenivå, slik at det riktige grunnlaget legges tidlig.

I den sammenheng bør man øke antall engelsktimer i hele det 13-årige løpet, ikke bare 1. – 4. trinn som jeg har hørt forslag om. Mystisk nok har engelsk færre timer enn de andre gjennomgående fagene, til og med sammenlignet med kroppsøving! Her ser jeg bort fra faget ”Engelsk fordypning”, som jeg kommenterer nedenfor.

I enkelte fag i den høyere utdanning må vi kreve et minimumsnivå av studenten. Engelsk er utvilsomt et slikt fag. Derfor mener jeg at man bør innføre opptakskrav for engelsk på allmennlærerutdanningen – i likhet med matematikk og norsk. Det er et altfor stort sprik i et språkfag når ytterpunktene er en som kun har hatt engelsk første året på videregående skole med karakteren 2 versus en som har tatt engelsk fordypning (”programfag” som det heter nå) og gått ut med karakteren 6.

Til slutt en kommentar til det nye faget i ungdomsskolen: ”Engelsk fordypning”. I fagplanen står det at dette faget skal ” … legge til rette for faglig fordypning og videreutvikling av språklig og kulturell kompetanse i engelsk”. Dessverre har dette faget ikke fungert etter hensikten. Når jeg besøker skoler og snakker med lærere, og når praksisstudenter er ute på skolene, er realiteten noe ganske annet. Elever som velger engelsk fordypning gjør det gjerne av to årsaker: enten er de så dårlige i engelsk at engelsk fordypning egentlig blir støttetimer i engelsk (eller som da en lærer valgte å kalle faget for ”Engelsk fortæring”), eller så er det elever som rett og slett ikke ønsker å lære seg et nytt språk, som fransk, tysk eller spansk (jf. Djupedals hårreisende forslag om valgfritt 2. fremmedspråk).

Den første gruppen er slik som jeg har oppfattet det den største gruppen. Det er beklagelig at man på mange skoler driver med støttetimer i engelsk istedenfor engelsk fordypning. Den andre gruppen velger altså engelsk ikke fordi de ønsker å fordype/videreutvikle seg, men heller fordi de ikke ønsker å velge et annet språk. Tanken om engelsk fordypning er altså god, men man bør jobbe med bedre informasjon til elever og aktiv rekruttering av dem som virkelig ønsker å fordype seg.