Og når det gjelder utdanningsspørsmål, nyter lærerne større tillit enn både rektorer, utdanningsforskere og lokalpolitikere.
Basert på data fra en spørreundersøkelse gjennomført høsten 2015, ser vi i denne artikkelen nærmere på lærernes status i befolkningen og befolkningens tillit til lærere. Lærerne utgjør en stor og viktig yrkesgruppe. I 2010 ble, ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB), drøye 124 000 årsverk utført av lærere (Roksvaag & Texmon, 2012, s. 11). Lærerne skal utvikle barn og unges kunnskaps- og verdimessige grunnlag for videre utdanning og yrkesliv, og for deltakelse som samfunnsmedlemmer og medborgere. At lærerne har så viktige samfunnsoppgaver, tilsier at det er rimelig at de også møter anerkjennelse og respekt for sitt arbeid.
Det er imidlertid en utbredt oppfatning både i media og i forskningslitteraturen at læreryrkets status har falt. Et talende eksempel på medienes fremstilling av læreryrket finner vi i artikkelen «Yrket som falt fra statustoppen» i Aftenposten fra 25. januar 2015:
En gang var læreren en autoritet i samfunnet. En som folk så opp til, som hadde status, en som mange drømte om å bli. I dag er ikke læreryrket lenger der oppe i toppsjiktet av statusyrker sammen med lege og ingeniør.
Tanken om læreryrkets statusfall er likevel ikke ny. I 2000 skrev Høgsnes (s. 77) om lærernes deklassering og hevdet at «De har utviklet seg til en yrkesgruppe som forbindes med et belastende og underbetalt arbeid». Tilsvarende bilder av et yrke med fallende prestisje ble også tegnet på 1980- og 1990-tallet (Hagemann, 1992; Rovde, 2014). Hagemann (1992, s. 242) trekker imidlertid i tvil at læreryrkets posisjon i «det gamle samfunnet» noen gang var spesielt høy, og viser til en rekke eksempler på misnøye med lærernes status i ulike perioder.
Å studere læreryrkets status er også interessant fordi dette er et spørsmål preget av sterke overbevisninger, med varierende empirisk belegg. To studier fra ulike tidsperioder, 1950- og 1980-tallet, finner at lærere og lektorers plassering i yrkes-hierarkiet er på omtrent samme nivå som andre grupper med liknende utdanningsnivå (Aubert, Haldorsen & Tiller, 1956; Knudsen & Ringdal, 1984). I en meningsmåling fra 2009 rangeres læreres status noe lavere enn politi, sykepleier og håndverker, men høyere enn offentlig saksbehandler (MediaCom, 2009). Disse undersøkelsene lar seg ikke uten videre sammenlikne, da den første viser til læreres egne rangeringer, den andre til studenters rangeringer, og den tredje til et utvalg av befolkningen. I det følgende vil vi skissere noen antatte grunner til det påståtte fallet i status, før vi presenterer våre resultater og diskuterer disse.
Antatte grunner til statusfall
Hva antas å være grunnene til det påståtte statusfallet? Her er bildet noe uoversiktlig, og det er langt fra klart om de utviklingstrekk som beskrives, er å forstå som årsak til et eventuelt statusfall eller som et uttrykk for allerede redusert status. For eksempel kan nedgang i lærernes relative lønn forstås på begge måter. Et forhold som ofte forstås som uttrykk for lav status, er de senere års svake rekruttering til lærerutdanning, og både Kunnskapsdepartementet og forskere uttrykker bekymring for lave søkertall og relativt lave inntakskarakterer (Kunnskapsdepartementet, 2009).
Den sterke veksten i høyere utdanning har også forandret lærernes relative posisjon. Når en økende andel av befolkningen tar høyere utdanning, utfordres den profesjonelles kunnskap i større grad av lekfolk, i lærernes tilfelle av elever og foreldre (Molander & Terum, 2008, s. 15). Denne utviklingen kan ha bidratt til redusert status. Lærerne er også i en spesiell situasjon sammenlignet med andre profesjoner gitt hvordan de fleste lekfolk vil mene at de kan noe om skole og lærerarbeid i kraft av å ha vært elever i skolen, nemlig det Lortie (1975) beskrev som «the apprenticeship of observation».
Statusfall kan også handle om endringer i styringen av skolen. Siden 1990-tallet har den politiske kontrollen over skolen økt (Carlgren & Klette, 2008; Rovde, 2004) og profesjonens kollektive innflytelse blitt svekket (Rovde, 2004). Med Reform 97 fikk vi en læreplan som styrte både undervisningsmetoder og innholdet i undervisningen, i større grad enn tidligere læreplaner (Aasen, Prøitz & Sandberg, 2014; Carlgren & Klette, 2008; Imsen & Volckmar, 2014). Utviklingen etter 2000 kan forstås som en fortsettelse av samme bevegelse mot økt politisk styring av skolen og dermed som en svekkelse av lærerprofesjonen (Aasen et al., 2014; Carlgren & Klette, 2008; Mausethagen, 2013). Innføringen av det nasjonale kvalitetsvurderingssystemet i 2004 innebar en større grad av resultatstyring i skolen. Resultatene av læreres arbeid skulle måles, sammenliknes og legge grunnlag for utviklingsarbeid. Gjennom norske elevers resultater på nasjonale og internasjonale tester (som f.eks. OECDs PISA-tester) har lærernes kunnskapsgrunnlag på mange måter blitt trukket i tvil og synes å ha gitt en opplevelse av å ha tapt status og tillit i befolkningen (Fladmoe & Leiulfsrud, 2013; Mausethagen, 2013). I etterkant av innføringen av Kunnskapsløftet har det også blitt gjennomført en rekke tiltak for å styrke lærernes faglige og pedagogiske kunnskap og kompetanse (underforstått: den er for dårlig). Eksempler på dette er satsing på etter- og videreutdanning og nasjonale skoleutviklingsprosjekter som for eksempel Vurdering for læring og Ungdomstrinnsatsingen. Denne utviklingen kan forstås som en reduksjon i myndighetenes og politikernes tillit til lærerprofesjonen, samtidig som de kan ses på som forsøk på å heve profesjonens status og tillit.
Lærernes status og tillit
Hvordan står det så til med lærernes status i befolkningen i dag? Her vil vi undersøke dette ved hjelp av data fra en surveyundersøkelse av et representativt utvalg av den voksne befolkningen (18-80 år), som ble gjennomført høsten 20151. Siden vi bare har data fra ett tidspunkt, kan vi ikke undersøke hvorvidt denne statusen er økende eller fallende, men vi kan si hvor høy eller lav lærernes status er sammenlignet med 33 andre yrkesgrupper. Utvalget ble spurt både om hvor høy status de tror ulike yrkesgrupper har blant folk flest, og hvor høy status de synes de samme yrkesgruppene burde ha. I figuren til høyre gjengir vi gjennomsnitt på disse to spørsmålene: «Hvilken status mener du hvert av følgende yrker burde ha?» og «Ulike yrker har ulik status. Hvordan tror du folk flest vil vurdere disse yrkenes status?»
Data fra ProTruSt-undersøkelsen, gjennomført av TNS Gallup på oppdrag fra Senter for profesjonsstudier ved Høgskolen i Oslo og Akershus.
Resultatene viser at når respondentene skal angi hvor høy status de mener yrker har i dag, rangeres lærere som nummer 16 av de 34 yrkene som var inkludert i undersøkelsen, mens lektorer rangeres som nummer 10 (rett under rektor). Av figuren går det frem at både lektorer og lærere rangeres omtrent på linje med andre yrker med tilsvarende utdanningsnivå; lektorers status ligger for eksempel nær statusen til samfunnsøkonomer og farmasøyter, mens læreres status er på linje med fysioterapeuter og sykepleiere. Leger, dommere og professorer rangeres høyest på begge spørsmålene, men ellers er forskjellene mellom svarene på de to spørsmålene slående.
For det første ser det ut til å være en egalitær tilbøyelighet i den norske befolkningen som resulterer i mindre forskjeller i hvordan det burde være enn hvordan folk tror det er. Gruppene som vurderes å ha lavest status blant folk flest (de mørkeste søylene), har stort sett høyere gjennomsnitt på spørsmålet om hvor høy status de burde hatt (de lysere søylene), mens det i toppen er en motsatt tendens. Grupper med mellomlang utdanning, som er sentrale i offentlig tjenesteproduksjon, som lærere og sykepleiere, havner betydelig høyere når spørsmålet er hvor høy status yrkene burde ha enn når spørsmålet er hvor høy status de antas å ha blant folk flest. Det kan altså se ut til at den norske befolkningen mener at lærere har lavere status enn de fortjener.
Ifølge Torgersen (1994) er anseelsen til lærerprofesjonen tett knyttet til den tillit skolen til enhver tid har. For å undersøke befolkningens tillit til lærerne stilte vi også spørsmål om befolkningens tillit til ulike grupper og institusjoner i utdanningsspørsmål. I tabellen til høyre gjengir vi de ulike gruppene og institusjonenes gjennomsnitt på dette spørsmålet.
Data fra ProTruSt-undersøkelsen, gjennomført av TNS Gallup på oppdrag fra Senter for profesjonsstudier ved Høgskolen i Oslo og Akershus.
Her ser vi at lærerne har høy tillit i utdanningsspørsmål, og høyest av de gruppene som folk ble bedt om å vurdere. Tilliten til lærerne er høyere enn til oss utdanningsforskere og langt høyere enn til andre grupper med sterke meninger om utdanningsspørsmål i offentligheten. Grupper med størst innflytelse i slike spørsmål, som regjeringen, andre rikspolitikere og lokalpolitikere, havner langt ned på listen. Aller nederst havner konsulenter og nasjonale prøver. Litt enkelt sagt vil dette si at de aktørene som har de tetteste relasjonene til elevene og foreldrene og som møter disse til daglig, har størst tillit. Dette synes også å ha sammenheng med kunnskap om utdanning. De aktørene som trolig har mest kunnskap om pedagogiske spørsmål, kommer også høyere på listen enn hva for eksempel økonomer, politikere og konsulenter gjør.
I utdanningsspørsmål nyter altså lærerne stor tillit i befolkningen, og det ser også ut til at folk mener at lærerne burde ha høyere status enn de faktisk har. Ovenfor gikk vi gjennom mulige grunner til lærernes påståtte statusfall, og disse resultatene tyder på at et eventuelt statusfall ikke primært handler om tilliten til lærernes kompetanse. Av viktige kilder til status trekkes ofte inntekt, makt og innflytelse frem, og lærerne har i perioder falt langs begge disse dimensjonene. Den politiske styringen av skolen har økt de siste 20 årene, og lærernes (og særlig lektorenes) relative lønn har også falt i perioder. Kan hende dette er en del av forklaringen på uoverensstemmelsen mellom hvordan folk oppfatter lærernes status og hvordan de synes den burde være. Hvordan disse rangeringene varierer mellom ulike befolkningsgrupper (unge og gamle, menn og kvinner, høyt og lavt utdannede osv.), gjenstår å se, og det er en jobb vi gleder oss til å gå i gang med.
- Håvard Helland er sosiolog (dr. polit.) og professor ved Senter for profesjonsstudier ved Høgskolen i Oslo og Akershus. Hans interesseområder er bl.a. sosial ulikhet i utdanning og arbeidsmarked, utdanningsvalg, skoleprestasjoner, etniske minoriteters utdannings- og arbeidsmarkedskarriere.
- Mari Lande With er sosiolog og stipendiat ved Senter for profesjonsstudier ved Høgskolen i Oslo og Akershus. Hun forsker på rekruttering til og avgang fra læreryrket.
- Sølvi Mausethagen er førsteamanuensis ved Senter for profesjonsstudier ved Høgskolen i Oslo og Akershus. Hun er utdannet allmennlærer med master i pedagogikk og doktorgrad i profesjonsstudier. Hun forsker blant annet på lærerrollen, styring og utdanningspolitikk.
- Andreea I. Alecu er stipendiat ved Senter for profesjonsstudier ved Høgskolen i Oslo og Akershus. Hun har master i statsvitenskap fra Universitetet i Oslo.
NOTER
1. ProTruSt, http://www.hioa.no/Om-HiOA/SPS/Profesjoner-tillit-og-status
LITTERATUR
Aasen, P., Prøitz, T.S. & Sandberg, N. (2014). Knowledge regimes and contradictions in education reforms. Educational Policy, 28(5), 718–738. doi:10.1177/0895904813475710
Aubert, V., Haldorsen, G. & Tiller, P.O. (1956). Lærernes holdning til yrkesrollen og oppdragelsesspørsmål. Norsk pedagogisk tidsskrift, 1956(3).
Carlgren, I. & Klette, K. (2008). Reconstructions of Nordic teachers: Reform policies and teachers’ work during the 1990s. Scandinavian Journal of Educational Research, 52(2), 117–133. doi:10.1080/00313830801915754
Fladmoe, A. & Leiulfsrud, H. (2013). How teachers experience the opinion climate on education in Norway and Finland. Nordic Studies in Education, 32(03-04), 159–176.
Hagemann, G. (1992). Skolefolk: lærernes historie i Norge. Oslo: Ad notam Gyldendal.
Høgsnes, G. (2000). Lønnsutvikling for ansatte i skoleverket. Søkelys på arbeidsmarkedet, 17(1), 77–87.
Imsen, G. & Volckmar, N. (2014). The Norwegian School for All: Historical emergence and Neoliberal confrontation. I: U. Blossing, G. Imsen, & L. Moos (Red.), The Nordic Education Model (Bind 1, s. 35-55): Springer Netherlands.
Knudsen, O. & Ringdal, K. (1984). Yrkesprestisje i Norge: 141 yrker vurdert av 60 studenter (Bind 16). Trondheim: Instituttet.
Kunnskapsdepartementet (2009). St.meld. nr. 11 (2008-2009): Læreren: rollen og utdanningen. Oslo: Kunnskapsdepartementet. Hentet fra < https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/stmeld-nr-11-2008-2009-/id544920/>
Mausethagen, S. (2013b). Reshaping teacher professionalism: an analysis of how teachers construct and negotiate professionalism under increasing accountability, Høgskolen i Oslo og Akershus. Oslo.
MediaCom (2009). Nullpunktsanalyse: Læreryrkets status i Norge. Situasjonsbeskrivelse før reklamekampanje. Oppdrag for kunnskapsdepartementet før St.meld. nr. 11 (2008-2009).
Molander, A. & Terum, L.I. (2008). Profesjonsstudier: en introduksjon. I: A. Molander, & L.I. Terum (Red.), Profesjonsstudier (s. 13-27). Oslo: Universitetsforlaget.
Roksvaag, K. & Texmon, I: (2012). Arbeidsmarkedet for lærere og førskolelærere fram mot 2035: dokumentasjon av beregninger med LÆRERMOD 2012 (978-82-537-8412-0). Oslo: Statistics Norway.
Rovde, O. (2004). Vegar til samling: Norsk lærarlags historie 1966–2001. Oslo: Samlaget.
Rovde, O. (2014). Lærarane. I: R. Slagstad, & J. Messel (Red.), Profesjons-historier (s. 346-380). Oslo: Pax.
Torgersen, U. (1994). Profesjoner og offentlig sektor. Oslo: TANO.
