Karakterer i ungdomsskolen: ja eller nei, Norsk Lektorlag?

I forbindelse med en reportasje i Aftenposten om at flere og flere ungdomsskoler demper bruken av karakterer, var Tormod Korpås (Utdanningsforbundet) og Rita Helgesen (Norsk Lektorlag) på Dagsnytt 18 onsdag 14. februar. Uten skoleforskere til stede, slo de hverandre i hodet med forskning de mente støtter opp under eget syn. Kort sagt støtter Korpås demping av karakterer i ungdomsskolen, mens Helgesen ser ikke noe grunn til å gjøre det.

Korpås hadde flere gode poenger, med solid støtte i forskninga, blant annet at karakterens funksjoner har endra seg over tid og funksjonene som gjaldt historisk gjelder nok ikke lenger i dag i ungdomsskolen, og at bruk av karakterer kan stå i veien for læring – særlig for yngre elever.

I Aftenposten-reportasjen er både rektor og elevene positive til demping av karakterer i ungdomsskolen, fordi elevene har fått bedre tilbakemeldinger. Og det er dette som er sakens kjerne, også poengtert av førsteamanuensis Siv Therese Måseidvåg Gamlem: det handler ikke om å fjerne bruken av karakterer og dermed tro at det vil ha en positiv effekt. Dersom fjerninga av karakterer gjør at læreren fokuserer enda mer på nyttige tilbakemeldinger, vil fjerninga ha en positiv effekt. Det ser ut som om det er dette som har skjedd på Nordberg ungdomsskole.

Jeg er overraska over hvor lite kunnskapsbasert Norsk Lektorlag argumenterte i debatten om bruk av karakterer i ungdomsskolen på Dagsnytt 18. Helgesen dro fram forskning fra Sverige, uten å nevne hvilken (Korpås hadde heller ikke hørt om den), og mente at studien viser at fravær av karakterer virker ødeleggende på gutter fra arbeiderklassen.

I forskning på bruken av karakterer i skolen trekkes ofte Butlers klassiske studier fram. Der ble det vist at karakterer ofte kommer i veien for tilbakemeldingene, og at karakterer oppmuntrer til en mer instrumentell motivasjon for læring istedenfor en indredrevet motivasjon. Dette har blitt bekrefta i flere studier siden. Jeg tipper den forskninga Helgesen trekker fram fra Sverige er Vitenskapsrådets karakterprosjekt, også omtalt i Utdanningsnytt. Her gikk forskerne gjennom 6000 vitenskapelige artikler. De konkluderer med at karakterer kan virke i liten grad oppmuntrende på høytpresterende elever og virke i større grad negativ på lavtpresterende elever.

Helgesen forsvarte bruk av karakterer i ungdomsskolen med at «Elevene får et tydelig signal om hvilket nivå de ligger på, hva de kan og hva de mestrer». Ja, dersom elevene er vant til at karakteren skal gi det signalet, har Helgesen rett. Men hele poenget er at dersom tilbakemeldinga er selektiv, presis, ser tilbake på hvordan eleven har prestert og framover på hva som må gjøres for at han/hun kan forbedre prestasjonen, og ikke minst hvordan han/hun kan gjøre det, vil karakteren være overflødig. Den vil sågar kunne være i veien for den nyttige tilbakemeldinga.

Helgesen sa også i debatten at «Det er ganske utrolig at eleven ikke skal få en tallkarakter før etter et halvt år. Da får man rett og slett sjokk». Dette avhenger igjen av hva slags skolesystem vi venner elevene til. Er de vant til et system hvor det florerer med karakterer fra 8. trinn, vil forventninga være deretter, og sjokket over mangel på karakterer bli stort. Dersom vi gjør slik flere og flere ungdomsskoler nå gjør, og demper bruken av karakterer, vil elevene ikke ha de samme forventningene som før og et «sjokk» uteblir.

Vi hadde karakterer i barneskolen før. Det er nå fjerna. I dag har karakterer ingen funksjon på 8. og 9. trinn, mens på 10. trinn kan man argumentere for karakterens seleksjonsfunksjon som opptak til videregående opplæring. Jeg foreslår at vurderingsforskriften blir endra til at elever har krav på halvårskarakterer først fra og med 10. trinn, ikke 8. trinn. Det vet vi er i tråd med skoleforskning, og resultatet vil på sikt kunne bli slik som på Nordberg at tilbakemeldingskulturen styrkes.