Fra sirkeltrening til sirkeløkonomi

«Ut på tur – aldri sur! Det fins ikke dårlig vær, bare dårlige klær!»

Det er nok mange ungdommer som er sabla lei av disse to påstandene, som fremstår som helt lavpannede, idet snøen laver ned, eller det regner horisontalt. En ren provokasjon for hen som er stengt for ombygging i noen år, der frontlappen i hjernen jobber med å bli større. Vi har alle vært der, og for mange av oss er det ikke en gang vanskelig å hente frem minner om sure turer og våte sokker.

Likevel er det akkurat dét trønderske Skaun ungdomsskole gjør, i likhet med mange andre ungdomsskoler landet rundt: drar på tur. Igjen og igjen, og ikke bare i de varmeste månedene heller, og ikke bare i valgfaget Levande kulturarv. Arkeolog og lærer Ingvild Onsøien Strøm elsker det. Må bare ha det. Fordi elevene fortjener det. De fortjener å oppleve seg selv i et annet landskap enn det skolens arena er, og mestre. Og de fortjener å få muligheten til å tilegne seg kunnskap på praktiske og taktile måter i tillegg til den ordinære teoretiske og akademiske tilnærmingen. Lærere vet at det å oppleve mestring, er en nøkkel inn til læring, og for de fleste vil læring gjennom praksis skape engasjement. Likevel er det mange lærere som har blitt overrasket over elever som har vist liten interesse i klasserommet, gjerne blir de som er mest engasjerte og tar ansvar ute i felt. Imidlertid er kanskje det aller viktigste at elever på tur får delta i felles opplevelser som klasserommet eller læreboka aldri kan tilby i samme intense grad. Sola varmer på huden, ikke på arket.

Nye læreplaner – fornyede muligheter?

Vårt håp er at de nye læreplanene skaper et handlingsrom der det fortsatt er mulig å dra på tur, fordi det er en nødvendig del av dybdelæringen. Dybdelæring er å lære noe så godt at du forstår sammenhenger og kan bruke det du har lært i nye situasjoner. Det er altså mer enn faglig fordypning. Fagfornyelsens tre tverrfaglige temaer; folkehelse og livsmestring, demokrati og medborgerskap, og bærekraftig utvikling, er samfunnsaktuelle temaer som enkelt kan tilpasses de fleste fag i skolehverdagen, også i møte med den kulturelle skolesekken (DKS). Bærekraftig utvikling handler om transformasjon, ombruk, tilpassing og verdiskaping. Elevene skal leve i et samfunn der en tenker nytt om hva vi skal drive næring av, og hvordan. DKS kan bistå i arbeidet med bevisstgjøring og endring i brukeradferd ved å tilby produksjoner som understøtter læreplanene, samtidig som de har høy kulturfaglig og formidlingsmessig kvalitet. Vi snakker altså her om et nasjonalt kulturprogram for alle elever i norsk skole, fra 1.trinn til VGS 3, der kulturarv er ett uttrykk av til sammen seks (de andre er musikk, scenekunst, visuell kunst, litteratur og film).

Erfaringer fra DKS har overføringsverdi til nye opplevelser senere i livet. Hvis en elev har reflektert over kvaliteten på eksempelvis riktig trevirke, vil hen kanskje velge kvalitet fra geografisk nærhet heller enn å importere noe som virker billigere fra steder som krever lang frakt. I byggebransjen har profesjonelle tradisjonshåndverkere merket manglende bestillerkompetanse i en årrekke allerede.

Sirkulærøkonomi i hverdagen

Vi står overfor en kommunikasjonsdugnad i et samfunn som skal klare å svare på FNs mål om bærekraft; Agenda 2030. Spesielt mål 11, Ansvarlig forbruk og produksjon, er interessant i dette arbeidet. «Sirkulærøkonomi» er et begrep som flere og flere aktører tar i bruk for tiden. Målet er at ressurser skal forbli i økonomien lengst mulig, ved å redusere råvare- og energibruk, avfall og utslipp til et minimum. Videre er det et mål at et produkt skal gjenbrukes, også gjerne i en annen form enn opprinnelig tenkt. Vi ser nå at det dukker opp ulike former for reparasjonsverksteder i bygd og by, et utall med byttesirkler på sosiale media, i tillegg til foretak som Too-good-to-go. Sistnevnte har som mål å redusere matsvinn ved at restauranter, kantiner og kafeer tilbyr noen av sine varer til en sterkt nedsatt pris mot slutten av åpningstiden, da kunder kan hente maten over disk.

Hva sier dette noe om? Jo, at det er mange som har lyst til å være med på dugnaden – det må bare være praktisk mulig å gjennomføre i hverdagen til folk. De må enkelt kunne finne fram til arenaer der de kan lære å reparere klær, sette i stand sykkelen eller bygge en binge til kompost. Kanskje vi vil se enda flere deltagere i Symesterskapet i framtida? Tilbake til 50-tallet, sier du kanskje? Ja. 2050.

Eksempler på hvor lærere, elever og DKS kan rette blikket

Fellesskolen og DKS kan sammen utgjøre en liten forskjell i den store globale sammenhengen. Vi kan velge å fokusere på og formidle prosjekter som det på Svalbard; der skal lokalsamfunnet transportere bygnings- og gruvematerialer fra Sveagruven til Longyearbyen. En lasterampe for kull kan bli en gangbru i byen. Rampen er søppel, men den omtales som energi på feil sted i feil form. Dette blir både ny bruk av industriminner, det er økonomisk sirkulært, i tillegg til at identiteten til et lokalsamfunn forsterkes. Alle som bor på stedet, uavhengig av etnisitet, sosioøkonomiske kår og botid, kan gå over den brua.

Videre kan DKS på lokalt nivå velge å tilby, som kommuner i Oppland gjør, et besøk i for eksempel Klimaparken 2469 og verdens kaldeste museum. Med utgangspunkt i fonnesmelting og fonnefunn, kan elevene nærmest ta på fortida som avdekkes år for år. Fascinasjonen over å kunne se lærsko, pilspisser og beinrester av dyr og mennesker balanseres med refleksjon rundt hvorfor vi i det hele tatt får tilgang på disse restene nå; menneskeskapte klimaendringer og nedsmelting.

Lærere kan forlenge DKS-tilbudet og kulturarvproduksjonene ved å ta elementer fra dem inn i egne timer. Det fordrer at de får vite om besøket i god tid, slik at de kan forberede klassen på det de skal møte. Da kan opplevelsen av kulturarv i DKS bære preg av erkjennelse og refleksjon, sammen med andre. Kollektive opplevelser skaper felles referanserammer, som blir erfaringer de tar med seg videre i nye møter med ulike kulturuttrykk og kulturarv. Og i stedet for at DKS kanskje blir en engangsforeteelse der rammen er lys som dempes for deretter å slås på igjen etter en times tid, vil forberedte elever ha engasjement for det de skal oppleve, langt utover selve opplevelsen. Det å på forhånd ha kunnskap om en produksjon, er med på å øke følelsen av eierskap og tilhørighet til noe de har deltatt på. Gjennom tilgang til ulike DKS-produksjoner får elevene erfaringer de kanskje ellers ikke ville ha fått.

Kort fortalt kan det dreie seg om å lære å oppsøke opplevelser de på forhånd kanskje ikke trodde angikk dem, og ikke minst utruste elevene med verktøy til å fordøye og respektere ulike kulturelle uttrykksformer.

Å gjøre, lære, og verne

Vern gjennom bruk er mottoet til stiftelsen Norsk kulturarv, og mange aktører i kulturminnevernet slutter seg til dette. Vi har også tro på vern gjennom bruk, men vil legge til vern gjennom kunnskap – noe som igjen kan føre til bruk. I et arkeologisk perspektiv mener vi at kunnskap om kulturminner kan gi tilhørighet og følelse av identitet, som igjen kan bidra til å beskytte kulturminnene.

I valgfaget Levande kulturarv har Skaun ungdomsskole over to år drevet med skjøtsel av et gravfelt fra jernalderen. Feltet ligger bare et par steinkast fra skolen, og er et av de største i Sør-Trøndelag. Det viste seg at kun et fåtall av elevene og lærerne fra bygda kjente til feltet. Dette er mennesker som på ulike vis kjenner lokalmiljøet, men som fascineres av å møte et nytt landskap gjennom øynene til arkeologen. Læring forsterkes i takt med opplevelsene, via teori om jernalderens samfunn og gravskikk til praktisk skjøtselsarbeid. Her gyver noen elever løs med øks for å fjerne kratt og skog, mens andre heller vil guide og ønske jevnaldringer velkommen til en verden 1000 år tilbake i tid.

Uten kunnskap forblir feltet bare en skog like ved skolen, men med kunnskap blir det et mål for en tur, og et område som åpner opp vinduer til fortida og er med på å styrke følelsen av tilhørighet til hjemstedet. Å lære gjennom å gjøre, erfaringsbasert kunnskap, synes å være en suksessrik oppskrift. Skaun er opptatt av at elevene mestrer noe hver dag, og har valgt «Alle skal føle at de duger» som sin visjon. Eksempelet fra gravhaugene inviterer elevene til å reflektere over fortid, skikker og lokalmiljø, men også om andre samfunn, historie, verdien av kulturminner og ikke minst hvordan en kan bruke dem på bærekraftige måter.

Begrepet «levende kulturarv» er spennende å grunne over, for det dreier seg jo om en kulturarv som nettopp er i bevegelse, i samspill med brukere av kulturarven. Arven er ikke en statisk størrelse, men noe som alltid er gjenstand for diskusjon og kritisk refleksjon, der en aktivt tar noe med videre som en opplading for framtida. Arven er en mulighet til å prioritere noe fremfor noe annet.

God tur!

Hilsen Ingvild og Bente.