I Ilabekken barnehager er skjerm, droner og gopro-kamera en del av hverdagen

Ståle Skagen er pedagogisk leder i Ilabekken barnehager i Trondheim, som består av Ila og Iladalen barnehage. Han er ikke i tvil:

– Uten inspeksjonskameraet hadde vi aldri funnet den døde frosken.

Sammen med sin kollega, barne- og ungdomsarbeider Geir Valøen, mottok han Den digitale barnehageprisen 2018 for prosjektet «Livet i Ilabekken». I 2020 mottok de Gullepleprisen på «Nasjonal konferanse om bruk av IKT i utdanning og læring» av Norsk Pedagogisk Dataforening og Kopinor, og de holder foredrag over hele Norge om sitt arbeid.

Til dammen der de fant frosken, hadde de med seg et inspeksjonskamera med to meter lang kabel og et kamera med lys. Det kan kobles til et nettbrett. Funnet av frosken var en del av prosjektet «Barn og filosofi i en digital tidsalder», ett av flere prosjekter der digitale verktøy har åpnet opp for å forske videre på og snakke om ulike tema.

Startet tidlig på 2000-tallet

I barnehagen begynte de å bruke digitale verktøy tidlig på 2000-tallet. Barna fikk et enkelt kamera med seg ut for å dokumentere nærmiljøet.

– Vi fikk se verden med barneblikket, forteller Valøen.

I etterkant gikk de gjennom bildene og laget en presentasjon sammen med barna. Et digitalt frø var sådd.

I 2011 dro de to til Reggio Emilia i Italia, og ble videre inspirert av Reggio-Emilia-filosofien, en filosofi forankret i Trondheim kommunes barnehager.

– Den viser blant annet til at barnet har 100 «språk», men «frarøves» 99. At digitale verktøy kan være en måte å uttrykke seg på, har vi oppdaget mer og mer, sier Skagen.

Turen til Italia gjorde noe med hvordan de tenkte pedagogikk.

– De laget et 3D-miljø for barna, noe som gjorde leken enda mer inspirerende, sier Skagen.

I filosofien understrekes også viktigheten av å dokumentere det man gjør. I dag presenteres resultatene også fra de digitale prosjekter på Ilabekken barnehagers hjemmesider.

Les også: Betydningen av å forske sammen Slik kan du bruke teknologi på en ny og spennende måte i barnehagen

Dokumentere faglighet

– Skriveprosessen er viktig for å reflektere over det vi gjør. Pedagogisk dokumentasjon forteller også om hvordan vi tenker ut fra ulike fagområder når vi arbeider med digitale verktøy, som for eksempel motorikk, miljø og bærekraft, forteller Skagen.

De viser også til at i rammeplanen fra 2017 er fagområdet natur, miljø og teknikk endret til natur, miljø og teknologi.

– Vi hadde det i vårt pedagogiske verktøyskrin lenge før den nye rammeplanen kom. Vi lå veldig i forkant, sier Skagen.

Sammen med Skrivesenteret ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet har de utarbeidet en nettbasert digital ressurspakke som er planlagt publisert i oktober/november.

– Undringen til barna leder alltid an. Bruken av digitale verktøy er en støtte inn i det pedagogiske prosjektet, sier Skagen.

– Er det riktig å oppdra så små barn til at digital teknologi er en uunnværlig del av det å oppleve, og lære noe om, naturen?

– Nei! Det synes jeg ikke vil skal. På samme måte som barn blir kjent med bøtte og spade, lego og puslespill, ønsker vi at de skal bli kjent med dagens digitale verktøy. Dette er som sagt også forankret i rammeplanen. Man skal imidlertid ha med seg et godt kalibrert etisk kompass når man jobber med digitale verktøy med så små barn, presiserer Ståle Skagen.

Ingenting digitalt kan erstatte naturopplevelser, ifølge Skagen: - Men med digitale verktøy kan barna dokumentere og forevige noen av disse opplevelsene kreativt gjennom bilder, film og lydopptak.

Fattig voksenblikk

I 2017 ble barnehagens gopro-kamera for første gang brukt i prosjektet Labyrinten. Like utenfor barnehagen renner Ilabekken forbi. Ved bekken ligger en steinlabyrint.

– Den viste ungene sterk interesse for: Hva lå i bunnen av den? De manøvrerte gjennom steinpassasjene med barnlig entusiasme. Vi festet kameraet til et nysgjerrig barnehode. For oss voksne ble det nok en øyeåpner å få følge barneblikket, forteller Valøen.

– Kan dere ikke følge barneblikket uten digitale verktøy?

– Selvsagt! Men vi opplever at vi får tilgang til mer informasjon, der vi selv kan styre tempoet og tiden det tar for oss å oppdage barnets blikk, interesse, kommunikasjon, undring og tilstedeværelse. Dette viste oss ikke minst hvor fattig voksenblikket er. Observatørrollen, som vi pedagoger har, er ofte begrenset. Mye går tapt på tur med en stor barnegruppe: Vi skal følge med, ha øynene her og der. Ved hjelp av kameraet oppdaget jeg ikke bare hva barnet var interessert i, men også kommunikasjonen mellom barna; blikkene, smilene, sier Valøen.

Han forteller videre om det pedagogiske utgangspunktet for prosjektet, som var at de skulle fordype seg i labyrinten som kulturelt fenomen.

Med kameraet fikk et av barnas blikk plutselig øye på den slimkastende roboten Taurus, kjent fra barne-TV. I og med at barnet filmet med kameraet, kunne alle få ta del i det hun så, altså følge hennes blikk.

Digitale verktøy har endret hvordan Ilabekken barnehager jobber med prosjekt:

– Barneblikket gir retningen for hvilken vending et prosjekt tar. Hva er barnet opptatt av? Ser de på bakken? Er det mark de er interessert i? Vannet? Hverandre? Vi må undre oss sammen med barna, sier Skagen.

Les også: Flere barnehager bruker skjerm som avlastning for lite personale

Perspektivet snur

– Når vi kommer nær naturen, kommer vi også nær døden. Da oppstår filosofi, spørsmål om døden, eksistensielle spørsmål, religion, etikk, sier Skagen.

Da de fant den døde frosken, oppstod ideen til «Barn og filosofi i en digital tidsalder».

– Vi la merke til hvor filosofiske barna er. Vi bestemte oss; nå setter vi religion, filosofi, etikk i fokus, et fagområde som ofte blir litt tilsidesatt i barnehagen, sier Skagen.

Funnet av den døde frosken gjorde for eksempel veien kortere til å snakke om mennesker som er døde: – I det rommet oppstår mye spennende, sier Skagen.

– Ved hjelp av digitale verktøy?

– Ja, vi skulle finne rumpetroll, men det var nesten ikke vann i bekken. Barna ville bruke inspeksjonskameraet for å se. Vi lette etter tidlig liv, så fant vi død. Plutselig er perspektivet snudd på hodet, sier Skagen.

– Vi satt i skogen ved dammen og snakket lenge om døden. «Kermit» (oppkalt etter frosken i Sesam Stasjon og Muppet-showet, red. anm.) ble med til barnehagen. Barna forsket på ham ved hjelp av mikroskopet. Vi koblet det opp på storskjerm, slik at alle barna fikk ta del, legger Valøen til.

Bærekraft

De har tatt med seg et fraflyttet vepsebol hjem til barnehagen. Med inspeksjonskameraet fikk de se de sekskantede rommene inne i bolet. Der inne lå også en død larve.

– Barna fikk se at andre insekter nyttiggjør seg fraflyttede vepsebol. Det gir også perspektiv på bærekraft og naturressurser, sier Valøen.

Barna har også sett inn i en maurtue ved hjelp av inspeksjonskameraet.

Barna fikk se at andre insekter nyttiggjør seg fraflyttede vepsebol. Det gir også perspektiv på bærekraft og naturressurser. Geir Valøen

– De var så varsomme da de satte mikroskopet inn i maurtua. Vi hørte også på dialogen deres om å være forsiktig så de ikke drepte maurene, sier Skagen.

Han er overbevist om at for å lære å ta vare på kloden, må barna fascineres av og bli glad i naturen.

Gode oppdagelser

Han har ikke tall på hvor mange gode oppdagelser de har hatt ved hjelp av digitale verktøy. Skagen trekker frem en til: – En gutt sa at han «hatet» brennesle. Da tenkte vi at kanskje kunnskap om den «forhatte» planten kunne endre holdninger. Vi så på den gjennom mikroskopet. Da så vi en hærskare av insekter. Slik får vi kunnskap om at neslen gir liv til insekter og brenner for å beskytte seg. Da blir det enklere å forklare barna at det er en grunn til at den brenner, sier Valøen.

– Når vi går enda nærmere inn i dette, finner vi ut at fibrene i brenneslen kan vi lage klær av, sier Skagen.

– Det er jo fantastisk morsomt både for oss og barna å vende fra det vonde til det som gir oss glede. Dette klarer du ikke uten verktøy som gjør at du kommer såpass nært barna. I barnas undring er det en enorm drivkraft. Vi pedagoger må undre oss sammen med dem, sier Skagen.

Formidle undring

– Når vi jobbet med liv og død, kommer også spørsmålet om Gud opp. Vi har flydd så høyt som mulig for å se om dronen kunne finne Gud, men vi fant ingen, smiler Skagen.

– Ønsker dere å være en motvekt til passiv skjermbruk?

– Ja, en av de viktigste oppgavene er å formidle de utømmelige bruksområdene digitale verktøy har, sier Valøen.

Samtidig ønsker de å vise at barna ikke bare kan være passive konsumenter av digitalt innhold, og at bruken ikke går ut over motorisk utvikling, turdager og utetid.

De har hele tiden vært i dialog med foreldrene. Før pandemien holdt de fredagskafé hver uke.

– De var veldig interessert i det vi holdt på med. Her møtte vi foreldre som var veldig positive til digitale verktøy, og foreldre som var veldig skeptiske. Skeptikerne får oss til å stoppe opp en ekstra gang og tenke over hva vi vil med dette, sier Skagen.

De to kollegaene er opptatt av at ungene skal være produsenter.

– Uterommet gjorde oss oppmerksomme på muligheten. Barn møter teknologi hver dag. Vi må lære dem å bruke det på kreative måter, sier Skagen.

– Hvordan hadde det blitt uten digitale verktøy tilgjengelig?

– Det hadde vært fint da òg. Det kommer ikke i stedet for de tradisjonelle verktøyene, men som tilskudd, smiler Valøen.

– Men, det hadde nok tatt fra oss en del muligheter. Vi har en større verktøykasse, sier Skagen.

Forelder:

– Skulle ønske jeg var med på det selv

Pappa til Vega (6), Geir Terje Nergaard, synes den digitale hverdagen i datterens barnehage var så spennende at han kunne ønske at han var med på opplegget selv.

I vekslingen mellom fantasi og vitenskap er digitale verktøy nesten nødvendige for kunne være i takt med tiden. Geir Terje Nergaard.

– De benyttet digitale kamera til å utforske området rundt. De så verden fra luften gjennom drone og undervannskamera for å se på livet under vann. De brukte iPad for å skape en virtuell virkelighet der illustrasjoner kom til live, sier Nergaard.

Datteren begynte på skolen denne høsten. Han tror at de digitale hjelpemidlene i Ila barnehage utvilsomt stimulerte hennes nysgjerrighet.

– I vekslingen mellom fantasi og vitenskap er digitale verktøy nesten nødvendige for kunne være i takt med tiden, mener Nergaard.

Han trekker frem pedagogenes entusiasme og lidenskap for det digitale arbeidet.

– Ståle og Geir er minst like nysgjerrige som barna de underviser. De har vært viktige inspiratorer for Vega og de andre barna i barnehagen, noe som er like viktig som det pedagogiske opplegget, mener han.

Ved avlevering og henting endte både han og datterens mor opp i lange samtaler om hva de hadde gjort og hva de planla å gjøre. De har begge selv personlig interesse for fotografi, film og digitale leketøy.

– Foreldre som ønsket det, kunne hver uke se på prosjekter barna hadde jobbet med og prate om det. Alt de gjorde ble svært godt dokumentert gjennom bilder vi fikk se på avslutninger.

– Var dere bekymret for at den digitale leken økte Vegas skjermbruk?

– Egentlig aldri. Kanskje fordi vi har ganske høy toleranse for å bruke skjerm til film, fotografi og spill. Det er ikke de digitale hjelpemidlene og skjerm som er problemet i seg selv, men hva barna ser og hvordan de bruker det. Det viktigste er at vi som foreldre involverer oss i hvordan Vega bruker det og at innholdet kvalitetssikres.