I kjølvannet av kronikken til Lisa Røsvik den 10.1.2022 på NRK, Ingrid Holmboe Høibo 21.1.2022 på Utdanningsnytt.no, samt motsvar til førstnevnte fra Carl A. Myrland publisert 16.1.2022 på Utdanningsnytt.no, kjenner jeg på et ønske om å delta mer aktivt i debatten enn bare på Twitter. Kronikken til Røsvik var også tema i podkasten «Rekk opp hånda», hvor også nevnte Myrland var gjest i en nylig episode.
Det er klart, jeg heller nok mer mot Myrland sin side i denne debatten. Samtidig som både han og jeg deler flere av meningene til Røsvik. Debatten har pågått over flere år, men har også skiftet form, farge og navn ved innføring av hver ny teknologi/verktøy i skolen. Bare tenk på når blyanten i sin tid ble innført. Eller hva med TV-en? Vi er og blir vanedyr, og endring er og blir vanskelig. Jeg hørte i dag på nyeste episode av podkasten til Christian Lomsdalen, hvor en av gjestene poengterte at vi ønsker at elevene skal gå utenfor sin komfortsone. Hvilket betyr at vi også må gjøre det. Jeg opplever ikke at lærere er lite villig til dette, man må bare bli vist hvordan.
Les også: Skjermane fører til meir stillesitting og individuelt arbeid av Ingrid Holmboe Høibo
Slik Myrland poengterer i sin kronikk; å plutselig begynne å hive ut den ene digitale skjermen etter den andre – det blir som den pågående debatten rundt reversering av sammenslåingen av fylker. Ja, det er ofte enklere å gå tilbake til det kjente, kjære og vante, men la oss gripe de mulighetene utviklingen gir oss.
Jeg er for en debatt, en saklig debatt som sådan. Derfor synes jeg det blir for voldsomt når Røsvik betegner bruk av digitale verktøy som et «digitaldiktatur» i sin kronikk på NRK Ytring. Med det sagt; jeg forstår bakgrunnen for hennes ordvalg. Selv jobber jeg på en skole som fortsatt bruker lærebøker, og det er jeg glad for. Jeg var i en liten periode tilhenger av at barna skulle lage sine egne lærebøker, men jeg har beveget meg videre siden den gang.
Det er her også viktig å påpeke at Røsvik i sin kronikk omtaler det at en kommune og skole kjøper lisenser på digitale bøker, og at elevene på den måten ikke har mulighet til å jobbe med papirbøker, som er mer vanlig i barneskolen.
Les også: «At du som pedagog eller forelder hevder at "skjermen" er den store stygge ulven, er en fallitterklæring» av Carl A. Myrland
Dette var også et av temaene da Øystein Gilje fra Universitetet i Oslo var gjest i podkasten «Rekk opp hånda». Han viser til hvordan ungdomsskolen i større grad har blitt digitalisert, og hvordan økonomi spiller inn nå det står mellom valget papir eller app. Han tar også for seg det aspektet at foreldre kan oppleve det som vanskelig å få innsikt i skolearbeidet til sitt barn, da dette fordrer at barnet må logge seg på egen konto for at foreldrene skal få tilgang. For det tredje viser han til det å sitte sammen med en bok, kontra det å se på en skjerm. Det gir et større fellesskap rundt læringssituasjonen.
Siden jeg begynte å jobbe aktivt med digitale verktøy i 2012, har jeg vært av den formening at man bør ha en både-og-holdning. Det er jo ikke enten eller. Jeg har også skrevet om dette tidligere (Utdanningsnytt 29.9.2015). Likevel, som Gilje som nevnt påpeker; det er ikke alltid at den økonomiske realiteten gir noe valg.
Det skal jo være svarene på de grunnleggende spørsmålene som viser vei til hvilke verktøy elevene bruker: hva er målet, hvordan kommer man dit, hvorfor skal man jobbe med det, hvor lenge og hvilke verktøy egner seg. Jeg synes heller ikke at man skal lage to verktøykasser; alle de pedagogiske verktøyene er del av samme verktøykasse, og de kan kombineres. Tenk på det!
Mye handler selvfølgelig om kunnskap blant pedagogisk personell; kunnskap om hvilke verktøy som er tilgjengelige og hvordan kan de brukes. Å kopiere sider fra en bok, og kalle det god bruk av digitale verktøy; det blir for lett. Men om man ikke har kjennskap til annen bruk, så må man bli vist det.
I lederen til januarutgaven av Aftenposten Innsikt, reflekterer redaktør Tine Skarland rundt tekst på skjerm og papir. Personlig har jeg et differensiert bruk; jeg foretrekker blant annet å lese magasiner og bøker i papir, mens jeg leser aviser på nett. Skarland poengterer også at tekst på papir er statisk, men tekst og innhold på nett er dynamisk. Det er i konstant endring. En tekst på papir vil alltid ligge og vente på deg, mens vi alle vet hvordan det er med tekst fra nett som vi legger på «Leselisten» for at de skal bli lest en annen gang …
Min intensjon med ovennevnte er at vi må vise og øve elevene i å tenke både og. De må få gjøre seg sine egne erfaringer, men med vår veiledning og våre erfaringer. Dette gjelder også bruk av verktøy for å løse en oppgave, samt ulike måter å lese en tekst på.
I skolen skal man både ha en funksjonell håndskrift, kunne skrive på tastatur og lage presentasjoner. Da må man få mulighet til å øve på dette. Det har sjelden vært bedre anledning for det, også når det gjelder samhandling, og å tenke utenfor boksen hva gjelder hvor man kan gjøre det.
Høibo påpeker at det blir for mye stillesitting og individuelt arbeid, og det kan sikkert stemme. Samtidig har vi vel sjelden hatt enklere tilgang til nettopp det motsatte, men en ting kan jeg være enig i; nettsteder for mengdetrening og mer spillpreget aktivitet bør kanskje ikke være hovedgeskjeften for en time, heller en del av et større opplegg.
Per Røssum er innom dette temaet i sin kronikk den 18.1.2022 på aftenposten.no, hvor han blant annet peker på de små dryppene av dopamin som elevene får ved å bruke de ulike læringsnettstedene. Dette gjelder både voksne og barn; vi liker å bli belønnet. Det ligger i menneskets natur. Forskjellen er at vi voksne har opparbeidet oss evnen til å balansere dette, mens barn og unge trenger vår hjelp til å gjøre det.
Samtidig håper jeg at vi har kommet noe lenger enn at vi fortsatt utsetter elevene våre for stadige «dopamindusjer» som Røssum kaller det. Jeg ser at det kan være en del av et større opplegg, noe elevene kan gjøre på egenhånd. «Gamification». En del av et opplegg hvor mange også tenker kommunikasjon, samarbeid og tilegnelse av kunnskap.
Jeg hadde selv nylig et internt kurs for min kollegaer om bruk av Teams og OneNote i undervisningen. I en av videoene jeg viste, fremheves følgende stikkord: kreativitet, kommunikasjon, samarbeid og kritisk tenkning. Likevel, selv om mulighetene er der, så må elevene få veiledning og mulighet til å ta dette i bruk. Da må lærerne også ha kunnskap.
Som spesialpedagog synes jeg at den teknologiske utviklingen og mulighetene som her ligger, og som vil komme, er veldig spennende. Det gir allerede nå mange muligheter for å tilrettelegge for den enkelte elev. Det gir større mulighet for å treffe hvordan den enkelte lærer best, og gir rom for at denne kan få uttrykke seg på sin måte. Det er opp til oss som pedagoger å legge til rette for det, slik at elevene får trening i å ta egne, selvstendige valg om hvordan de skal løse en oppgave, tilegne seg kunnskap og utvikle kompetanse.
