Jeg ser deg

Det hadde hendt ganske ofte.
At han trådte feil.
Det var liksom så vanskelig å forstå alle disse ordene.
Tverr og vanskelig sa de at han var.
Ja, noen hadde til og med kalt han for en jævla drittunge.
Han ville ikke være annerledes.
Han ville ikke skille seg ut.
Det eneste han ønsket, var å høre til.
Bli sett, godtatt og anerkjent for den han var.

Ordene og bokstavene stokket seg om i en kjede av uforståelighet. Han fikk det bare ikke til! For å skjule sin egen tilstrekkelighet kom klovnemasken på, og med den fulgte de vonde ordene. De som grov seg så dypt inn i sjelen at sårene aldri kom til å gro.

Slik hadde det vært for ham så lenge han kunne huske.
Helt til hun kom.
Hun som så bak masken.
Hun som tryllet med ord og bokstaver.
Jeg ser deg, sa hun.
Og det var nettopp det hun gjorde.
Hun så, anerkjente og bekreftet hans eksistens og verdighet.
Hun løftet han opp bare ved å være.
Slik hun var for så mange andre, uten kanskje å vite det selv!