«Er man alltid så veldig pedagogisk i sine samtaler om barn med spesielle behov?»
Det at noen i den norske skole fortsatt bruker begrep som dysleksibarn, eller ADHD-barn er for meg et varselsignal. Har vi ikke kommet lenger?
Det heter da virkelig ikke ADHD-barn – men man kan derimot si «et barn med ADHD». Barna er først og fremst barn, men med noen utfordringer, ikke bare et utfordrende barn, ser du forskjellen? Hvordan hadde du følt deg hvis du ble kalt Stivnakke-Kari eller Høysnue-Per. Vil du virkelig at dine utfordringer skal definere deg?
Jeg er ikke ute etter å rette pekefingeren mot enkeltpersoner. Dette er ord jeg har hørt i munnen på både lærere, spesialpedagoger, forelesere og foresatte. Vi må slutte å definere barn ut ifra deres utfordring!
Jeg tror ikke at man bruker disse ordene fordi man ønsker å sette disse barna i bås. Jeg tror heller at man ikke alltid er klar over sin egen språkbruk, og hvilken effekt den kan ha.
Vi lever i 2016 og det er på tide med en pedagogisk språkvask. Alt jeg ber om er at du og dine kolleger gjør en felles innsats. Hører du deg selv eller en kollega bruke slike utdaterte begrep, så rett på deg selv, rett på kollegaen, rett på både foresatte og barn.
Hvis ikke, hvordan skal vi ellers bli kvitt denne urettferdige begrepsbruken? Det kan være rart å tenke på at vi alle er pedagoger i skolen, men ikke alltid like pedagogisk. Vi må ta en real språkvask for å kunne gå framover – ikke bakover.
- Ida Sofie Slettahjell er masterstudent i spesialpedagogikk
