Skole, oppfølgingstjenesten og psykisk helse

Regjeringen har bedre psykisk helse som et av sine satsingsområder. Skolen er en viktig helseaktør. Det psykososiale miljøet under et utdanningsløp er svært viktig for helse, utvikling og utdanning. Omtrent 20 prosent av barn og unge har nedsatt funksjon på grunn av psykiske plager.

Disse elevene har et mye større behov enn andre elever til å oppleve en hverdag med tilhørighet og mestring. De må på tross av faglige utfordringer, oppleve en mening i livet. Folkehelseloven fra 2012 sier at alle sektorene skal «tenke helse i alt de gjør». De viktigste faktorene er å hjelpe elever med å utvikle identitet og selvrespekt.

Tilrettelegging for ulike typer funksjonssvikt er viktig. Norges dysleksiforbud er ikke så god å lese, men har jobbet fram dysleksivennlige skoler for sine interessegrupper, mens ADHD-Norge ikke helt har greid å konsentrere seg om å fremme samme behovet for tilpasninger for sine medlemmer. Ungdom med denne funksjonssvikten må også bli møtt med forståelse og tilrettelegging. I en dysleksivennlig skole er alle lærerne kurset i tilpasset opplæring for denne funksjonssvikten.

En ungdom med alvorlig ADHD kan risikere å møte opp ved en dysleksivennlig skole med lærere helt uten (oppdatert) opplæring om ADHD. Heller ikke i den nye ordinære lærerutdanningen over fem år, er denne tilstanden tilgodesett med undervisningstid for fremtidige lærere som vil begynne å jobbe i skolen hvor det er minst en elev med ADHD i hver klasse.

En elev med dysleksi vil oppleve at bokstavene skaper kaos, mens en elev med ADHD vil kunne oppleve at alle inntrykkene inkludert ordene, skaper kaos og begrenser fokusering og sliter eleven ut hvis dette ikke blir tatt hensyn til. Behovet for forståelse, pauser og alternative vurderingsformer kan være avgjørende for at en elev med alvorlig ADHD og tilleggsproblematikk lykkes.

Uten forståelse for behovene rundt denne funksjonssvikten vil tilpasningen kunne være tilfeldig eller helt fraværende. Her er det en åpenbar sammenheng mellom tilrettelegging, utdanning og helse. Dette handler om å forebygge, og manglende tilrettelegging for denne funksjonssvikten kan føre til nederlag som igjen kan gi næring til depresjonen som ofte følger diagnosen. Situasjonen vil kunne gå ut over både utdanning og helse.

Hvis elevene ikke mestrer utfordringene skolen gir, så har de rett til et alternativt utdanningsløp via oppfølgingstjenesten (OT) og andre instanser med ansvar, som det står. Da kommer OT inn i bildet, og kan skissere et alternativt utdanningsløp som skal ta høyde for både helse, arbeid og utdanning. I denne situasjonen er det flere aktører som tilsynelatende har ansvar for eleven. Men med flere aktører kommer også risikoen for havne i et grenseområder hvor ansvarsforholdene for ungdommene kan bli uklare siden systemene ikke overlapper hverandre. Nav har ansvar, men ingen forpliktelser overfor eleven.

For å unngå at ungdommen kommer i skyggen, er det klart at OT må ha en mer aktiv rolle, og Nav må være underlagt både OT og Fylkesmannens tilsyn på lik linje med fylkeskommunen som er skoleeier. Slik som det fungerer i dag, er det ingen som kan hjelpe eleven om 17-åringen med psykisk helse står fast i Nav-systemet, selv om situasjonen både kan komme i konflikt med Opplæringsloven og Folkehelseloven.

Kanskje burde BUP ha en mer styrende og forpliktende rolle når elever med utfordringer skal manøvrere mellom ulike instanser med tanke på helse, arbeid og utdanning, hvor det er uklart hvor fylkeskommunens ansvar for eleven opphører, og Nav overtar ansvaret for ungdommen. For at ikke Nav kan prioritere bort ungdommen på grunn av stor arbeidsmengde, må eleven ha en lovfestet rett til en arbeidspraksisplass i regi av Nav, fra skolestart.

Hvis BUP sine anbefalinger kommer i konflikt med Nav sine rutiner, eller det oppstår uenighet om hva som er beste løsningen, så må det være en aktiv part som taler elevens sak i mye større grad enn i dag. En part, som i samarbeid med eleven, elevenes nærpersoner som kjenner ungdommen best, og BUP som er god på helse, som kan skjære igjennom overfor andre aktører, og si at slik prioriterer vi i forhold til denne ungdommen. For en periode kan det være arbeidstrening som er viktig, eller det kan være skole eller kanskje er det helseproblematikken som bør ha prioritet en stund. I slike tilfeller må noen være en koordinator og talsperson som har et aktivt ansvar.

For hva skjer om eleven av helsemessige grunner blir borte fra arbeidspraksisplassen i regi av Nav, når Nav bare har ansvar når eleven er i jobb, og OT når eleven er i skole? Og fylkeskommunen har gitt fra seg ansvaret til Nav? Det behøver ikke hjelpe eleven så mye om OT vet hvor ungdommen er, hvis ikke OT har myndighet eller eleven har rettigheter overfor de instansene som har ansvaret i mellomrommet mellom fylkeskommunen og Nav.

Elever som ikke har opplevd mestring på skolen, kan på nytt oppleve å bli stående alene utenfor et fellesskap i et landskap i møte med flere aktører med ulik kompetanse og interne retningslinjer, og resultatet kan bli nye nederlag og en følelse av at ingen bryr seg om en. Elevene må oppleve at også de er viktige for skolen, og denne tilhørigheten må bli videreført når OT tar over. OT må være en styrende helseaktør som kombinerer helse og utdanning i trygg forvissning om at utdanning og arbeid er en viktig forutsetning for både nåværende og fremtidig helse. I dag har OT kun en observatørrolle, og kan ikke forplikte Nav til å prioritere ungdommen foran andre oppgaver som Nav er pålagt, selv etter anbefalinger fra BUP.

For å oppfylle kravene i opplæringsloven og intensjonene i Folkehelseloven må lærere møte eleven med forståelse som igjen er avhengig av opplæring. Helse bør ha like høy prioritet som det faglige. Man bør snarlig ha innarbeidet en ADHD-vennlig skole der alle lærerne er kurset i tilpasset opplæring for disse ungdommene, og man må forstå hvorfor disse elevene av og til handler som de gjør. Hvis mangel på forståelse og tilrettelegging fører elevene ut av skolen, må ungdommene bli møtt av et OT-system som greier å ivareta elevens interesser i grenselandet mellom skoletjenesten og helsetjenesten, et området hvor heller ikke Fylkesmannen har tilsynsmyndighet.

Dette er et også et område hvor eleven skal utvikle identitet, oppleve helsefremmende tiltak og eventuelt skaffe seg et fagbrev. Her må det inn med noen som har en styrende funksjon på tvers av instansene, som kan ivareta hele ungdommen med tanke på helse og utdanning, og elevene må ha rettigheter, og instansene som har ansvar, må også ha forpliktelser. Det kan være utfordrende for eleven alene å bevege seg mellom de ulike aktører hvor flere av dem ikke er forpliktet verken av Fylkesmannen eller av skoletjenesten. Å bli stående alene i en eller annen lang kø uten prioritet og uten at noen føler ansvar, kan være svært nedbrytende.

Det kan være uklart hvem som har handlingsplikt overfor en ungdom utenom skolebygningen som opplever krenkelser i balansegangen mellom helse og utdanning, i skjæringspunktet mellom fylkeskommunen og det statlige Nav hvor rettigheter, tilsyn og forpliktelser er ulike?

Det er åpenbart at utdanning er en viktig forutsetning for fremtidig helse, og disse elevene med ekstra utfordringer som både har en helse og en utdanning å ivareta gjennom sitt utdanningsløp, må møte et skole- og oppfølgingssystem som er forberedt på at helse i større grad er et anliggende for en mer helhetlig sektor der skolen og OT er inkludert.

Utdanning og helse påvirker hverandre gjensidig både positivt og negativt. Hvis det er lagt til rette for det ene, vil det andre bli styrket, og motsatt. Derfor er det avgjørende viktig med en aktiv, kunnskapsbasert og helhetlig og ikke minst helhjertet tenkning gjennom hele utdanningsløpet for sårbare ungdommer.