– Lærere er ikke gode nok i vurderingsarbeid heller!
En fersk undersøkelse viser at fylkesmannen gir medhold i godt over halvparten av klagene i ungdomsskolen når det gjelder karakteren i standpunkt. Og de er bekymret over hvordan det står til blant den norske lærerstand når det gjelder vurdering.
Avdelingsdirektør i Utdanningsdirektoratet, Hedda Huse, sier at lærerne burde ha kjennskap til de regler som gjelder når karakterene skal settes. Men innrømmer at regelverket kan være utfordrende å tolke. (NRK/Trøndelag 10.8.2018.) Bør ikke regelverket være så klart at man unngår ulik tolking rundt om på skolene?
Grunnen til at elevene får medhold er saksbehandlingsfeil, eller at begrunnelse for karakteren ikke er god nok, forklarer fylkesmannen. Lærerne har ikke beskrevet elevens samlede kompetanse godt nok. Men medhold vil ikke nødvendigvis føre til endring av karakter. Hvor mange av de som klager som får bedre karakter, er ikke nevnt i dette innslaget.
Som lærer skal du vurdere hvor eleven står i forhold til kompetansemålene på slutten av siste året i grunnskolen. Standpunktkarakteren skal altså vise hvor eleven står når vedkommende er ferdig med 10 års utdanning. Vi skal altså ikke nødvendigvis dra med oss så mange tidligere vurderinger når vi setter sluttkarakter. Innen vurdering vil det også alltid måtte ligge en del skjønn.
Dette med karaktersetting er nå det siste i rekken av ting i skolen lærerne ikke er gode nok på. Men hva er dette? Det kan ikke være antall tester eller prøver det er snakk om, for det er ganske stabil gjennom grunnskolen. Det står heller ikke noe i kunnskapsløftet om antall tester. Noe forskning viser også at for mange prøver virker negativt på læring. Muntlig tilbakemelding underveis er en viktig og god vurderingsform som er mye brukt. Men hva er dette nye som nå lærerne ikke er gode nok på? Det har utviklet seg en mer byråkratisk vurderingsform, som nok ikke er helt fundamentert blant lærere. Og hva gjør fylkesmannen for å presse denne byråkratiske vurderingsformen igjennom? Jo, elevene skyves foran og oppfordres til å klage på standpunktkarakteren. Men hva oppnår elevene med det?
Når eleven får medhold og skolens vedtak oppheves av fylkesmannen, er det skolen som først skal vurdere om de er enig med avgjørelsen til fylkesmannen, og så er det rektor som til slutt avgjør karakteren. Men sjansen for at karakteren til eleven går opp når vurderingsarbeidet er for dårlig, er vel heller tvilsomt?
Denne oppfordringen til klaging kan føre til et ras av klager, for eleven har heller ingen ting å tape på å klage, men også lite å vinne. Klager du på en skriftlig eksamen, blir det vurdert om karakteren er «rimelig» eller ikke. Det er en grei ordning, og risikoen for å gå ned i karakter gjør at de fleste som klager på vurderingen, har tenkt nøye gjennom risikoen. Men slik blir det altså ikke når en elev klager på standpunkt, for karakteren blir vel ikke satt ned, og kanskje kan fylkesmannen finne noe som ikke er vurdert godt nok. Det er jo verdt forsøket.
Jeg tror at forklaringen til at så mange elever i grunnskolen har fått medhold i sin klage på standpunktkarakteren, er at det har utviklet seg et byråkratisk vurderingsarbeid, en jungel av vurderingskriterier og orientering, opplysningsplikt, rettigheter og dokumentasjon, som det er blitt svært vanskelig å manøvrere seg helskinnet igjennom. De som styrer skolen, har mistet oversikten, og når så mange elever får medhold i en klage på standpunkt, kan forklaringen være noe helt annet enn dårlig vurderingsarbeid.
