Er skole og barnehage for alle en utopi?

En ekspertgruppe, nedsatt av Kunnskapsdepartementet, la i begynnelsen av april fram rapporten «Inkluderende fellesskap for barn og unge». Oppdraget var å vurdere tilbudet for barn og unge med behov for særskilt tilrettelegging i barnehage og skole.

Gruppa kommer med sterke, kritiske utfall mot skolens spesialundervisning, som den hevder er ekskluderende, og segregerende fra skole og barnehage. Karakteristikkene rammer også hjelpeinstanser som kommunenes pedagogisk-psykologiske tjeneste og Statped, en statlig tjeneste, som igjen gir veiledning til kommunenes tiltak og tjenester.

Begge tjenester vurderes til å være ekskluderende og ha for stor avstand til den daglige praksisen i barnehage og skole, samtidig som nødvendige tiltak forsinkes med langdryge sakkyndige utredninger. Og når først tiltakene kommer, så preges de av lave forventninger, og tiltak som ofte er segregerende for barn og unge.

For de barn og unge som har behov for særskilt tilrettelegging i skole og barnehage, så mener gruppa at det som i dag fungerer dårlig, bør avskaffes eller omlegges. Dette gjelder lovfestet rett til spesialundervisning, Statped, dagens PP-tjenesten og dens oppgave som sakkyndig. I stedet foreslås etablert et pedagogisk støttesystem og en lokal veiledningstjeneste, hvori PP-tjenesten skal inngå. Frigjorte ressurser bør i hovedsak tilføres kommuner og de lokale tilbudene der barn og unge befinner seg.

Fordomsfullt og uklart

Det slår en flere steder i rapporten at ekspertgruppa uttrykker seg fordomsfullt. Den «betviler ikke intensjonene og arbeidsinnsatsen» hos dem som arbeider i barnehage og skole, men som de mener er feilslått. Under overskriften «Fra integrering til inkludering» tar gruppa seg ikke bryet med å gå inn i og avklare forholdet mellom disse to, sentrale begrepene. Heller ikke uttrykket «særskilt tilrettelegging» tas nærmere opp til drøfting. Ekspertgruppa synes å avvise integreringsbegrepet, som den åpenbart mener er avleggs.

Men «Blom-utvalget», ekspertutvalget som i 1970 fremmet forslag om nye lovregler for spesialundervisningen, definerte “integrering” til å omfatte tilhørighet, delaktighet og medansvar for oppgaver og forpliktelser i samfunnet. Dette innebærer stort sett den samme forståelsen som benyttes i dag, og som i UNESCOs “Salamancha-erklæringen” (1994) ble lagt til grunn for “inkludering”.

Generasjoner med unnfallenhet

Ekspertgruppa fremmer påstander om svake kvalifikasjoner hos berørte fagfolk og andre voksne i skolens og barnehagens i arbeid med særskilte behov. Hva er da deres oppdragsgiver, Kunnskapsdepartementet, sitt ansvar for dagens situasjon? Krav til nivå og innhold i høyere utdanning for dem som står i arbeidet med barn/unge med behov for ekstra hjelp og støtte, er omtrent ikke berørt i rapporten. Nærmere utmeisling av PP-tjenestens oppgaver og funksjon har vært fraværende de siste 50–60 åra.

I forskriftene som ble utarbeidet etter Lov om folkeskolen av 10. april 1959, ble det sagt at rådgivningstjenesten ikke lenger bare skulle være en undersøkings- og henvisningsinstans, men en integrert del av skolesamfunnet. På 1970- og 80-tallet forutsatte man at PP-tjenesten skulle ha en høy og bred, tverrfaglig sammensatt kompetanse, jf. NOU 1983: 4 fra KUD, «Flekkøy-utvalgets innstilling».

Fram til innføringen av et nytt inntektssystem for kommunene i 1985, eksisterte det bemanningsnormer for dette i PP-tjenesten. Disse falt så bort, og en har i etterkant sett en svekkende oppsplitting av tjenesten, uten at departementet har foretatt seg stort.

Ingen sesam-sesam-løsning

I en artikkel av høyesterettsdommer Knut Blom i fagtidsskriftet Spesialpedagogikk (11/1971), om innstillingen med hans navn, avsluttet han med at: «utvalgets forslag ikke tar sikte på å være, og ikke pretenderer å være, en Sesam-Sesam-løsning på alle spesialundervisningens problemer.»

Inkludering, systemrett og tilpasset opplæring har i det senere framstått nærmest som slike sesam-sesam-uttrykk i debatten om en barnehage og skole for alle. Så også i denne utredningen. Atskillige utredninger og forskningsprosjekter tar i utgangspunktet mål av seg til å vektlegge relasjonelle og samfunnsmessige perspektiver, men de faller likevel ned på egenskaper ved individene. Dette til tross for at siden1960-tallet har det i Norge offisielt eksistert en forståelse av at tilkortkomming og funksjonshemning oppstår i møtet mellom menneskets omgivelser og det omgivende samfunn. I St.meld. nr. 40 (2002–2003)

Nedbygging av funksjonshemmende barrierer, sies det derfor: «Funksjonshemning oppstår når det foreligger et gap mellom individets forutsetninger og omgivelsenes utforming eller krav til funksjon». Denne ekspertgruppa synes ikke å operere innenfor slik forståelse om vekselvirkning. Den har heller en mikrososial/individuell synsvinkel, der en grunnleggende enighet om det skolen og barnehagen skal tilby, tas for gitt. Løsningen på de fleste utfordringer er å adressere kompetanse- og kvalitetskrav til skolen og barnehagen av i dag, med tilføring av ressurser fra tiltak som foreslås lagt ned.

Her spores lite av en oppfatning om at det eksisterer spenningsforhold mellom individuelle og kollektive forhold i samfunnet.

Følgelig går ekspertgruppa opp igjen kjente stier, og lite finnes av forslag som med overbevisende kraft, representerer forbedringer.

Respekt for mangfold

Samfunnet består imidlertid av ulike sosiale grupper, raser og klasser, med ulik valør og med interesser som står imot hverandre. Det dreier seg om fordelingen av samfunnsmessige goder, politisk makt og muligheten til å få et verdig liv. Innenfor en slik forståelsesramme vil det være en erkjennelse om at samfunnets fungering er problematisk, og at det er behov for en pågående kritikk, med stadige reformer for at alle kan oppnå et rettferdig og verdig liv.

Svaktstilte grupper opplever at sosial og politisk ulikhet ofte forårsaker tildekking av urettferd, for dem skapes smerte, lidelse og lav livskvalitet. Målet for disse gruppene er at sosiale normer, strukturer og ordninger for skolen, barnehagen og samfunnet for øvrig, endres. Da er det vesentlig hva sentrale instanser og myndigheter prioriterer av tiltak, og hvilke virkemidler de velger å anvende. Skal barn og unge oppleve det som er inkluderingsideologiens egentlige innhold, er det behov for en bred forståelse av hvilke faktorer som spiller inn – ikke trangsyn. Nødvendige tiltak i samfunnet må være virksomme før særskilte behov oppstår.

En markant politiker og statssekretær på begynnelsen av 1970-tallet, Bodil Skjånes Dugstad, holdt et foredrag for Norsk lærerlag, 30. juni 1973. Her avsluttet hun med følgende: ”60-åra har påbegynt integreringsdebatten, 70-åra vil gjøre seg ferdig med den, og 80-åra vil ha glemt den.” Det er knapt en overdrivelse å hevde at her tok hun feil, og at det med ovenfor omtalte rapport er rykket tilbake til start.