Grunnleggende misforståelser om nasjonale prøver

I debatt med Marsdal i Politisk kvarter i NRK P2 23. august sier Ødegaard blant annet at det ikke kan være galt i å forberede seg på nasjonale prøver ved å løse gamle oppgavesett, og at tidligere prøver er tilgjengelige for nettopp dette formålet.

Også tidligere har Ødegaard kommentert kritikken mot prøveforberedelsene: «… det er ikke noe galt i å drille på grunnleggende ferdigheter, jeg mener det er fint å pugge gangetabellen» (til NRK, 04.11.2010). Ifølge Ødegaard er det altså nyttig å øve til prøvene, fordi det er det samme som å utvikle de grunnleggende lese- og regneferdighetene til elevene.

Dette er ikke riktig. Vi ønsker oss en informert og faglig fundert skoledebatt, og vil derfor prøve å oppklare noen grunnleggende misforståelser:

Det er en misforståelse av man jobber med grunnleggende ferdigheter når man øver på prøveknekking. God leseutvikling fordrer en god lærer, ikke en god prøveadministrator – en lærer som vet at effektiv videreutvikling av leseferdigheter krever tidlig innsats, gode lesestrategier, og fremfor alt motivasjon. For å si det folkelig: det er bedre å hekte elevene på Harry Potter, enn å terpe på gamle prøver. Hvis det virkelig er slik at det å pugge til nasjonale prøver er det mest læringsfremmende vi kan gjøre – så mye at vi bør legge vekk annet pensum og bare fokusere på det: burde vi ikke gjort dette hele tiden?

Svaret er selvsagt at kompetansene elevene skal tilegne seg er mer sammensatte enn det man kan få testet på en standardisert prøve; at skolen er ment å være så mye mer enn bare prøvepugging; og at så mange av skolens mål er umålelige. Vi kan kanskje måle leseferdighet. Men kan vi måle leseglede?

Det er ikke riktig at Utdanningsdirektoratet oppfordrer til å lese og regne seg gjennom tidligere prøver. De nasjonale prøvene er ment som objektive kartleggingsverktøy; detaljerte forberedelser gjør tallene verdiløse. Skal de nasjonale prøvene måle lese- og regneundervisningens kvalitet, må man undervise etter kompetansemålene og normene for grunnleggende ferdigheter som allerede står i læreplanen. Motsatt av hva Ødegaard sier, forutsetter de faktisk at man ikke pugger spesielt til prøvene.
På skole- og kommunenivå blir prøvene brukt som mål på skolens kvalitet. Dette er en utbredt, men også feilaktig slutning. Resultatene kan si noe om kompetanseområder en skole trenger å styrke, og en lærer kan bruke dem diagnostisk. Men de sier lite om hvor faglig dyktige lærerne eller skolen er, eller hvor godt de jobber med lesing og matematikk. Forskning slår entydig fast at elevprestasjoner mer enn noe annet er en funksjon av sosioøkonomiske forhold: En klasse som skårer relativt lavt kan utmerket godt ha en dyktig lærer. Når det på toppen av dette er slik at noen terper på prøvene i månedsvis mens andre følger læreplanen, blir tallene tilnærmet intetsigende.
I debatten med Marsdal sier Ødegaard også at Osloskolen er landets beste. Om de nasjonale prøvene er grunnlaget for denne slutningen, kan vi ikke si annet enn at den er helt feilaktig.

Det absurde – og uendelig triste – utslaget av testfokuset og prøvedrillingen er selvsagt dette: En klasse som presterer godt på en nasjonal prøve, kan paradoksalt nok ha utviklet mindre gode grunnleggende ferdigheter enn en klasse som presterer mindre godt – om den første klassen har brukt tiden frem mot testen på tester, mens den andre klassen har brukt tiden på læring.
Klara Furuberg er student på Master i lesing og skriving ved Universitetet i Oslo og Eivind Solfjell er student på Lektorprogrammet ved Universitetet i Oslo.