Trenger norske elever eksamen i enda flere fag?
Debatt: Vi vurderer ikke nødvendigvis elevene på det vi mener er viktig, men på det vi klarer å måle.
Publisert
Sist oppdatert
Norsk skole står midt i reformen Fagfornyelsen, som etter planen skal iverksettes fra høsten 2020. Samtidig vet vi at eksamen er styrende for mye av praksis og undervisning i skolen.
Det er vanskelig å endre (reformere) om man ikke også gjør noe med eksamen, så Fagfornyelsen ledsages av en eksamensreform med høringsfrist i disse dager. Blant endringene Utdanningsdirektoratet foreslår, er innføring av eksamen i fag som tidligere ikke har hatt det: kroppsøving, kunst og håndverk, mat og helse, musikk.
En rekke fag skal eksamen gjøres mer praktisk ved å innføre ny «muntlig-praktisk» eksamen, og i tillegg skal noen eksamener i videregående skole, som tidligere var lokalt gitt, nå lages nasjonalt.
Spørsmålet er om vi trenger mer sentralstyring og eksamen i enda flere fag, eller om vi heller skulle spørre hvor mange eksamener vi kan våge å fjerne.
Norsk utdanningspolitikk har utviklet en tradisjon for å innføre nye ting uten at det er helt klart hva det man innfører, egentlig betyr. Så satser man på at arbeid og diskusjoner i kjølvannet skal avklare hva man har innført.
Eksempler på dette er tilpasset opplæring, vurdering, og ikke minst dybdelæring. Nye eksamensformer, og eksamen i fag som tidligere ikke har hatt det, vil måtte bli en tilsvarende øvelse, på toppen av en reform av både innhold og arbeidsmåter i alle fag fra 1. til 13. trinn.
En fallitterklæring
De praktisk-estetiske fagene sies å streve med lav status sammenlignet med andre fag, og de ligger på bunnen av lista for lærerkompetanse (SSB, 2018/19). Rundt halvparten av lærerne som underviser i disse, mangler formell kompetanse, med mat og helse på bunnen der seks av ti lærere som underviser med for lite eller ingen formell kompetanse i faget.
Det er blitt, blant annet av utdanningsminister Jan Tore Sanner (H), at å innføre eksamen vil kunne heve statusen til disse fagene. Å innføre et eksamensspøkelse og håpe på at fagets anseelse skal øke som en bieffekt kan imidlertid vanskelig tolkes som noe annet enn en fallitterklæring, en brekkstang i mangel på bedre virkemidler. Det finnes antakelig mer direkte tiltak hvis lav status er problemet, slik som kompetansekrav for lærere.
Med innføring av eksamen er det videre lett for at vi får en vridning av undervisningen mot den kunnskapen som er lettest å måle. Dette er nemlig makten eksamen øver; vi vurderer ikke nødvendigvis elevene på det vi mener er viktig, men på det vi klarer å måle.
Vi vurderer ikke nødvendigvis elevene på det vi mener er viktig, men på det vi klarer å måle.
Hvor godt klarer vi å måle kritisk tenkning, tverrfaglig tenkning, dybdekunnskap eller kreativitet på en kort eksamen? At elever skal utvise kreativitet, kritisk tenkning eller estetisk uttrykk under tidspress er lite representativt for de kontekstene dette ellers foregår.
Her er standpunktkarakter antakelig mer meningsfulle mål, og det er vanskelig å se hva en eksamen vil tilføre her. Hvis det er problemer med standpunktkarakterene kunne vi heller bruke kreftene på å utvikle denne vurderingen av elevene, i fagenes naturlige arbeidssituasjoner, framfor å øve fram mot en kortvarig og oppkonstruert eksamenssituasjon.
Sentralgitt eksamen svekker lærernes frihet
Forslaget om å gjøre lokalgitte eksamener i videregående skole, særlig på yrkesfag, om til sentralgitte, svekker læreres frihet til å eksperimentere lokalt og tverrfaglig med yrkesretting av fellesfag som norsk og matematikk.
Hvilke lærere vil våge å prøve noe nytt og kreativt når de som lager eksamen ikke kjenner de lokale forholdene, eller de tverrfaglige prosjektene man har utviklet?
De færreste vil tross alt gamble med egne elevers framtid. Mer sannsynlig er det at lærere søker å finne ut hvordan eksamensmakerne sentralt tenker, for så å legge opp undervisningen mot dette. Resultatet er i så fall mer ensretting og mindre mangfold.
Man blir ikke bedre av å bli målt
Måling er nødvendig, men det er lite som tyder på at vi har for lite av dette i skolen.
Norske utdanningspolitikere har de siste årene fremvist en tro på at ting blir bedre hvis man måler dem. Man blir imidlertid ikke bedre til noe av å bli målt, men gjennom å jobbe med og øve på det.
Måling er nødvendig, men det er lite som tyder på at vi har for lite av dette i skolen. Det er videre uklart om de nye eksamensformene faktisk vil fremme intensjoner som står sterkt i den nye reformen: kritisk tenkning, kreativitet, dybdelæring og tverrfaglighet. Ei heller om slike eksamensformer vil måle disse på en god måte.
Når eksamen skal reformeres vil dette lett få prioritet framfor annen utvikling, fordi elevenes framtid står og faller med vitnemålet.
Ønsker vi å sette i gang lærere, rektorer og skoler med det store arbeidet nye vurderingsformer vil medføre, på toppen av en dyptgripende reform på innhold og arbeidsmåter?
Hva om vi i stedet spør: hvor mange eksamener kan vi ta bort? Da overlater vi en større del av ansvaret for vurdering og karaktersetting til lærerne, de som til daglig jobber med undervisning, læring og vurdering. Vi ville i tillegg unngått å innføre nok en faktor i en allerede svært kompleks situasjon.
Og man kunne brukt mer av kreftene sine på å videreutvikle undervisning i stedet for å forberede seg og elevene på enda nye eksamener.
Aktuelle lenker:
10. februar: https://www.dagsavisen.no/debatt/la-elevane-velje-eksamensfag-1.1660534
24. januar: https://www.dagsavisen.no/debatt/kommentar/lenge-siden-du-gikk-pa-skolen-sanner-1.1652386
20. januar: https://www.dagsavisen.no/demokraten/meninger/eksamen-i-kunst-og-handverk-nei-takk-1.1650184
Utdanningsdirektoratet, høring om eksamen: https://hoering.udir.no/Hoering/v2/828?notatId=1537
SSB, Lærerkompetanse i grunnskolen. Hovedresultater 2018/2019: https://www.ssb.no/utdanning/artikler-og-publikasjoner/laererkompetanse-i-grunnskolen—390746
