Nå som årets eksamen er avlyst, er det på tide at vi tar tak i den store eksamensdiskusjonen, som er langt på overtid. At vi trenger eksamen som en formell avslutning på et utdanningsløp er vel de fleste enige om. Vi ønsker at både elevene og samfunnet får en rettferdig og god dokumentasjon på hva slags kompetanse de har innenfor et fagfelt.
Dessverre er ikke fem timers skoleeksamen ideell som avrunding på et utdanningsløp. Avstanden mellom opplæringssituasjonen og testsituasjonen har etter hvert blitt så stor at eksamen i denne formen er i ferd med å miste sin gyldighet. Det er på tide at vi får en sluttvurdering som er mer rettferdig, objektiv og faglig gyldig, der det man opplever på eksamen er en naturlig forlengelse av opplæringssituasjonen, ikke et abrupt brudd.
Under opplæringen sitter man ikke i enerom med taleforbud og skal løse en oppgave som er lik for alle, med begrenset tilgang til hjelpemidler. Man gjør det heller ikke i arbeidslivet, det faller på sin urimelighet. Hvor ofte blir man der sendt inn i enerom med en skriftlig oppgave, med begrenset internett og fem timer til disposisjon?
Det er jo en kjensgjerning at det ikke er faglighet og vitenskapelig pålitelighet som ligger til grunn for dagseksamen, men logistikk og økonomi: hvordan kan vi enklest og billigst mulig teste en stor mengde elever/studenter/deltakere? Vi har hatt eksamen i nåværende form, at den har satt seg som en del av status quo, og argumentene FOR eksamen i denne form er så tynne at det minner om det man i retorikken kaller «Humes giljotin», at noe bør være bare fordi det er. Det vi har vent oss til over lang tid kan være trygt, men det gir ingen kvalitetsgaranti.
For noe så viktig som avslutningen på et utdanningsløp, bør ikke verken logistikk, økonomi eller Humes giljotin være beveggrunner (som tenderer mot stillstand), når denne massetestingen faktisk innskrenker selve kvaliteten i sluttvurderingen.
Les også: Eksamen må være i tråd med Fagfornyelsen
Jeg har selv noen kvalitetskrav til en god sluttvurdering: For det første skal den ha faglig gyldighet og være så interessant og aktuell for den som blir testet at motivasjonen blir høy. Den bør gå i både dybde og bredde i det faglige, slik at man får vist så mange sider ved sin faglige kompetanse som mulig. Testsituasjonen må være så nær som mulig opplæringssituasjonen, slik at arbeidsformen er kjent.
Kriteriene for å vurdere eksamen må være vitenskapelig pålitelige, og analyse-matrisen bør være kjent for både elev, lærer og sensor, det må være noe man har arbeidet med gjennom opplæringen. Videre må eksamen være lokalt fundert, ut fra det innholdet den enkelte klasse har arbeidet med, det må være rom for å gjøre en eksamen basert på det uttrykket som kompetansemålene har fått i ens egen opplæring. Man kan ikke gå ut fra at alle har nipugget nasjonalromantikken eller andre ikoniske områder som er rimelig bleknet i aktualitet og tømt for relevans for elevens selv- og samfunnsforståelse i 2020-årene.
Om jeg med utgangspunkt i denne lille smørbrødlisten skulle uforme en eksamensform, er fem timers dagseksamen den første som blir ekskludert. Det er 34 år siden jeg selv begynte på universitetet, og allerede min andre eksamen var hjemmeeksamen. Jeg hadde tid til å lage utkast, forkaste, gå en tur rundt huset, stange litt i veggen, snakke litt med medstudentene mine, fordype meg litt ekstra i pensum, finne relevant litteratur utenfor pensumlisten osv.
Det var en reell arbeidsprosess der det endelige fagproduktet faktisk var et pålitelig mål for mitt nivå på det tidspunktet. Det betyr ikke at det var superbra, men det var i alle fall det beste jeg da kunne. Jeg husker fremdeles hva jeg skrev om: Ibsens Brand-skikkelse i lys av Zapffes teori om det tragiske. Skoleeksamenene husker jeg lite av.
Etter dette har jeg gjort semesteroppgaver, mappeoppgaver med og uten veiledning, hjemmeeksamener og til sist en masteroppgave. Det jeg har lært minst av, og som har vært det minst sannferdige målet på kompetansen min, har nok vært skoleeksamen. Min siste skoleeksamen fikk jeg veldig god karakter på, men hvis jeg hadde hatt samme tema i en hjemmeeksamen, hadde det kanskje vist seg at nivået mitt var mye grunnere enn dagseksamen tilsa. Upåliteligheten i dagseksamen kan altså slå ut i ulike retninger.
Les også: Eksamen er avlyst, til fordel for hva?
Jeg har vært veldig frustrert av stillstanden i alt som har med eksamen å gjøre. Mens alt annet i skolen endrer seg, har den blitt hengende ved som en konstant som er i ferd med å bli en religiøs kategori omgitt av vantro og fundamentalister. Både Ludvigsen-utvalget og plangruppene i fagfornyingen fikk tydelig beskjed om å ikke bry seg med eksamen, dermed endte fagfornyingen opp med å bli en ufullført jobb. Det er på tide å få denne i havn.
Avtroppet regjering var særlig glad i dagseksamen. Da de utnevnte en ekspertgruppe for å komme med forslag til forbedring av eksamen, var det med det grunnleggende premisset at dagseksamen skulle beholdes. Det gjorde at bestillingen ble som snytt ut av Joseph Hellers Catch 22: Hvordan vil dere forbedre eksamen, uten å endre den?
I rapporten fra denne ekspertgruppen er det faktisk mange gode forslag til forbedring av eksamen, om man er villig til å gi slipp på dødsgrepet rundt dagseksamen, og slipper til andre former for sluttvurdering, som er mer i tråd med en moderne vurderingsforskning og en oppdatert læreplan.
Dette bør gjøres nå. På oppdrag fra Udir har det kommet forslag til endring av dagseksamen, der motivasjonen er å styrke sensorsamsvaret og dermed det rettslige i sluttvurderingen. Kritikken, særlig i norskfaget, har vært massiv, fordi man oppfatter det slik at grunnlaget for styrket sensorsamsvar ligger i en innsnevring av det faglige spillerom.
Om man går over til hjemmeeksamen, mappeoppgave eller en av de andre arbeids/vurderingsformene som ligger i eksamensgruppa sine forslag, kan man ikke bare beholde, men utvikle den faglige bredde og få dokumentert en reell dybdelæring.
Dette tenker jeg er helt nødvendig. Det man i norskeksamen kaller «langsvar» og «kortsvar» er langsvar og kortsvar kun på eksamensdagen, ikke ellers. Hva kan du egentlig dokumentere av kompetanse med to sider «langsvar» eller 250 ord «kortsvar»? Et langsvar på 1000 ord er i det vanlige liv som en kommentar å regne, mens kortsvaret fra eksamen er omtrent på replikknivå.
Ut fra dette skal det altså utkrystalliseres en karakter som på karakterkortet er å likestille med en standpunktkarakter som dokumenterer mange års arbeid med alle sider av faget. Det er jo både faglig, demokratisk og rettslig helt uforsvarlig. Med endring av eksamen kan vi kanskje få reelle langsvar, som reelt dokumenterer den kompetansen vi er ute etter.
Eksamen bør altså være i form av en oppgave som du arbeider med over tid, noe som styrker både omfang og innhold. Sensur burde gjennomføres av et lokalt sensorfellesskap, der man på den enkelte skole eller i en krets av nærliggende skoler har to sensorer på hver oppgave, som baserer sin sensur på en fagoversikt som viser hva slags arbeid som ligger til grunn for det faglige.
Vi skylder elevene å gjøre noe med denne pussige dagen, som ikke ligner på noen andre dager i livet. Eksamensdagen.
