Å gjøre mer av det elever ikke lykkes med, må være dårlig anvendelse av skolens skrinne budsjett

Etter Kunnskapsløftets entré i 2006 har elevenes målte prestasjoner i utvalgte fag blitt indikatorene som definerer rikets tilstand for kvalitet i skolen. Iveren etter å måle elevenes prestasjoner har blitt en fordekt rangering av skoler og elever. Vi ser konturene av en toppidrettskultur der resultater og måloppnåelse blir fortellingen om skolen er god eller dårlig. Noen blir tapere, andre vinnere. Og taperne blir stadig flere.

Elever måles etter helt like parametere fra den første dag de kommer inn skoleporten. Egne interesser, egenskaper eller fokus blir underordnet. Resultatorienteringen gjør det vanskelig for lærere å skape en god skolekultur for alle elever. Etter avsluttet og revidert prestasjonsregnskap tilkalles ekspertmiljøene for å gjenopprette den enkelte skoles skambelagte underskudd. Det lave mestringsnivået skal opp! Det er imidlertid viktig å tenke over hva som best tjener elevene, for ikke å si; skolen og lærerne. Når elevens resultater på predikerte læringsmål blir indikatoren for kvalitet, forlater skolen sitt lovpålagte mandat vi finner i opplæringslovas paragraf 1-1. Der avkreves det at elevene bl.a. skal være medvirkende, skapende og utforskende. Samtidig skal opplæringen bygge på etiske verdier fra kristen og humanistisk arv der skolen skal respektere den enkelte elevs verdi.

Les også: Mål- og resultatstyringssystemet i skolen

Resultatorienteringen flytter ansvaret bort fra det moralsk-etiske fokus vi finner i skolens mandat og over til å måle elevenes prestasjoner. Skolen forlater sitt moralske ansvar for mennesket som verdifullt vesen, og blir et regnskapskontor for innfrielser av predikerte læringsmål. Her ligger arnestedet for det paradigmeskifte som skjedde ved innføringen av Kunnskapsløftet.

Resultatorienteringen møter ei stor gruppe elever med målformuleringer og innhold som ikke møter elevene med tillit og respekt. Denne vendingen ble et vådeskudd i hjertet til formålet med opplæringen (§1-1). Nasjonale skolemyndigheter anmoder nå skolene om ekstra innsats for å løfte elevene på et høyere nivå innen fag. Et økende antall elever tilbakemelder lav motivasjon i skolen. Å gjøre mer av det elever ikke lykkes med, år ut og år inn, uten overskudd, og uten å ha sett resultater som årvisse planer angir, må være dårlig anvendelse av skolens skrinne budsjett.

Vi snakker her om elever som trenger ny giv, et skoletilbud som forløser engasjement og som oppfyller den nye overordna delen av læreplanen. Skolen og lærerne må gis tilbake sin frihet og må oppmuntres til å stole mer på egen dømmekraft, slik at de kan bygge et innhold som gjør skoledagen til noe alle elever kan lykkes med; noe de kan glede seg til, og ikke minst være stolte over. Alle elever i den norske skolen – uavhengig av prestasjonsnivå - skal kjenne at de har en verdi.

Professor Per Fugelli bekymret seg for at vi var i ferd med å bygge et sorteringssamfunn med dyrking av styrke, og forakt for svakhet - et samfunn som gjør den ypperste prestasjon til det eneste gull. Vår meningsdannelse er forankret i skolens formål og vi deler Per Fugelli sine bekymringer for samfunnsutviklingen. Er det virkelig elevene som er et problem for skolen? Vi tror motsatt: Uskyldige elever blir ofre for en inhuman skolepolitikk.

Vår konge – Harald V – har de siste to årene vært i samtale med Harald Stanghelle. Disse samtaler ble utgitt i boken «Kongen forteller» denne høsten. Et stykke ut i boken forteller kongen om egne utfordringer gjennom livet, og trekker paralleller til hvordan dagens samfunn møter de unge. Det vekket umiddelbar begeistring hos oss da vi leste at vår konge har de samme bekymringer som oss.

«For meg har barns oppvekst vært en hjertesak i en del år nå. Jeg er opptatt av dem som kommer etter oss. Det er de unge som skal bygge landet. Derfor har en hovedsak for meg de siste årene vært barn og unges oppvekst. Barn og unge har mange muligheter i dag, men opplever også et stort press. Jeg tror det er en fare for at vi bygger opp altfor stor del av vår identitet rundt prestasjon og synlighet. Kravene til barn og unge er store. […]. Ungdom forteller om forventningspress både fra skolen og hjemmet, fra venner og gjennom forbildene som skapes i mediene. For mange er det stadig økende karakter- og prestasjonspresset i skoleverket i ferd med å bli et stort problem. […]. Det er bekymringsfullt når dagens barn og unge føler at de ikke duger. Jeg undres om det kan være en del av problemet rundt selvmordsstatistikken. Det er ikke akkurat hyggelig å få beskjed om at man ikke strekker til. Den ensidige resultatorienteringen og kravet om vellykkethet kan bli for tung å bære. Sammen med andre faktorer er det i ferd med å ta fra mennesker livsmot og håp.» (Stanghelle, 2020, s. 120-121)

Den som har ører – hør hva kongen sier!