Vikarlæreren tok Else Kåss Furuseth på alvor da hun følte seg som teitest

Else hadde mistet moren sin som 11-åring, og det var kommet en ny dame i huset som hun hadde problemer med å godta. Og læreren, Petter Hagen, svarte på en måte som gjorde at hun klarte å hente seg inn og falle på plass.

– Bare det at du svarte på brevene mine, betød mye for meg. Det å kunne skrive om alt fra urimelige ting som at jeg var irritert over at stemoren min pyntet feil til jul, til å spørre om hva det betød at vi ikke ble invitert på den festen hvor guttene fra videregående var, eller om du var for eller mot mopedlappen, og bli møtt med ordentlige svar, sier Else Kåss Furuseth.

Hun roser sin tidligere lærer for at han ikke skrev «Ta deg sammen».

– Han svarte for eksempel: «Dette må du snakke med noen voksne om», på de mest drøye utsagnene, uten at jeg følte meg avvist. Bare det å svare er undervurdert. Det var en redelighet i det som betød mye for meg og som er et godt minne om å ha bli tatt på alvor i en fase hvor det «kokte litt i nøtta», sier Else Kåss Furuseth, som i dag er en av Norges mest suksessfulle komikere.

– Jeg er veldig glad for at jeg lyktes med ikke å avvise, men ved å svare som jeg gjorde, sier læreren Petter Hagen.

Befriende streng

Høsten 1992 kom Petter Hagen inn som vikarlærer på Jessheim i Akershus og ble en viktig voksen i 12-åringen Elses liv. Den unge læreren var imidlertid ikke opptatt av å gjøre elevene til lags. Og nettopp det kjentes så riktig og befriende:

– Petter kunne være tullete, men han var først og fremst en tydelig lærer som var ganske streng. Jeg var nok en som trodde jeg kunne komme unna med ting. Så da bestevenninnen min, Veronica, og jeg leverte en smørje av en oppgave sammen under dekke av at vi hadde bidratt med hver vår individuelle innsats og at det var «teambuilding», var tilbakemeldingen fra Petter: «Kom og snakk med meg!». Den beskjeden får du ikke hvis læreren er fornøyd, konstaterer Else.

– Aldri tilgjort

Denne vinterettermiddagen ringer Petter Hagen på døra hjemme hos Else på Majorstua. I calling-anlegget hilser hun ham inn med beskjeden «Hei, verdens beste lærer!».

De har så absolutt møtt på hverandre gjennom de godt og vel 25 årene som er gått siden Else gikk ut av sjette klasse og Petter begynte på lærerhøyskolen. Siden har han jobbet både som lærer og rektor. I dag er han områdedirektør i Utdanningsetaten i Oslo.

I ettertid har Petter engasjert Else til et oppdrag for skoleledere. Og han satt på første rad i Nationaltheatret under en av Elses mange forestillinger med «Kondolerer», som er Elses egen forestilling om å miste sin egen mor som 11-åring og 17 år senere sin egen bror i selvmord. Det ble en sterk opplevelse for den tidligere læreren:

– Det var en fantastisk forestilling, men det som gjorde mest inntrykk, var at du var deg selv og at den tryggheten og den stødige plattformen jeg opplevde at du hadde også den gang, har vært med deg hele veien.

Elses minner om seg selv som det hun beskriver som en «grenseoverskridende» 12-åring, blir korrigert av læreren fra den gang:

– Du var veldig ordentlig, og selv om du hadde opplevd noe tragisk, så bar du preg av noe solid og stødig, men at du trengte å bli korrigert, slik at du ikke skulle få slippe unna med det du ikke trodde du klarte, eller kanskje gadd.

Snudde gymtimene til glede

Det betød ikke minst at gymtimene ble snudd fra helvete til om ikke himmel, til noe som fikk Else til å anstrenge seg og føle seg tatt på alvor i noe som var skremmende for henne:

– På barneskolen var det å hoppe over bukken det verste marerittet. Idrettsdagen var det verste. Da holdt jeg meg hjemme.

Lærer Petter, som selv var en idrettsmann og hadde erfaring med å trene barn og unge, klarte å snu gymtimene til å handle om å øve.

– At han var så åpen og hyggelig, samtidig som han var streng, slik at jeg ikke kom unna med å si at «det klarer jeg ikke», betød at jeg rett og slett følte meg sett.

Petter inviterte til å bruke storefrikvarterene til å øve på bukken.

– Premien var en flaske Solo. Men poenget var først og fremst at det ikke var mulig å slippe unna. Før noen problematiserer det belønningssystemet, må jeg si at jeg ikke vet om det var reelt, for jeg kom aldri over bukken. Om jeg ikke ble den store utøveren, så lærte jeg i hvert fall at det ikke er lov å gi opp før du har prøvd. For en med motorikk som en glassmanet, er det nyttig kunnskap, sier Else.

Trengte den vanlige hverdagen

Læreren og eleven fra 1992 husker hverdagene sammen gjennom dette skoleåret som om det var i går. I dag oppsummerer Petter Hagen det han prøvde å kommunisere den gangen slik:

– For meg var det viktig å få alle til å være seg selv og jobbe på sitt nivå.

Selvmordet til Elses mor og tapet av henne var aldri noe tema, slik de to husker det.

– Jeg hadde ikke behov for å bli møtt med mer alvor. Når man har opplevd noe trist, er det fint å vite at man kan snakke om det, men for min del var det ikke nødvendigvis så viktig å bli minnet om det hele tiden. Det var vel så viktig med den helt vanlige hverdagen, sier Else.