En dag med Søgnen og Malkenes

I en artikkel i første nummer av Utdanningsnytt 2018 utfordrer jeg blant annet ledere av osloskolen til å ha et mer direkte fokus på elevers læringsglede og karakterdannelse som målsetting for skolen fremfor konkrete skoleresultater, med grunngivelse i diverse uttalelser og sitater av den kjente skoleforskeren John Hattie. Selv om artikkelen var myntet på alle som jobber i skolen, var det lederne av osloskolen som konkret ble utfordret, og jeg valgte derfor å sende en kopi av artikkelen til leder av Utdanningsetaten i Oslo, Astrid Søgnen. Jeg forventet egentlig ikke noe svar, men ble overrasket over en umiddelbar og hyggelig respons der hun inviterte til et møte for å orientere litt om osloskolens arbeid for både læringsresultater og læringsglede.

Muligheten for å få å møte lederen for Utdanningsetaten i Oslo, en sentral figur i skoledebatten gjennom mange år, var selvsagt fristende. Et møte ble derfor avtalt i starten av mai.

Debatten som tok av etter at Ulsrud-lærer Simon Malkenes en gang i mars beskrev en norsktime på Dagsnytt 18 på NRK, gjorde selvsagt ikke møtet med utdanningsdirektøren i Oslo mindre attraktivt. Men før jeg sier noe mer om dette, flytter jeg meg til litt seinere på dagen, samme dag som møtet med Søgnen fant sted. Jeg skulle nemlig treffe noen andre seinere, og uten at jeg var klar over det, skulle en av dem jeg skulle treffe, også ha et møte med Simon Malkenes i forkant av vårt møte. Full av inntrykk fra møtet med utdanningsdirektøren, ankommer jeg neste avtale tidlig, og den første jeg treffer på, er Simon Malkenes.

Jeg må innrømme at jeg, en landsens lærer på et kort storbybesøk fra Valdres, ble litt vippet av pinnen av situasjonen. Derfor glemte jeg å introdusere meg seg selv ordentlig og ble bare stående og le litt fjollete. Jeg tror heldigvis jeg fikk gitt Malkenes en plausibel forklaring på den noe malplasserte latteren i det jeg fikk fortalt ham hvem jeg akkurat hadde møtt. I hvert fall ble den noe underlige introduksjon til en lengre og engasjerende samtale om skolen.

Genuint engasjement hos begge to

Antakelig vil ingen bli overrasket over noe av det som ble sagt på de to møtene. Både Malkenes og Søgnen har sikkert sagt det meste før i mer offentlige fora. Men siden ingen av samtalene var ment for offentligheten, gjengir jeg ikke noe konkret av det som ble sagt. Det jeg derimot synes er fint å kunne formidle, selv om poenget kanskje er banalt, er at jeg i møte med begge parter ble grepet av deres genuine og sterke engasjement for både skolen, og for elevene i skolen. Så tross åpenbare personlige ulikheter, var det tydelig at de begge hadde en sterk ambisjon om å bidra til utviklingen av en god skole.

Men da dukker følgende undring opp i meg: Hvordan kan to så engasjerte, kompetente og dyktige skolemennesker som også deler mange målsettinger, utvikle så fundamentalt ulike syn på det samme objektet (les: osloskolen)? Jeg har fundert en del på dette og har kommet frem til at noe av svaret antakelig handler om fra hvilket ståsted de erfarer skolen fra. Vi lærere erfarer skolen fra reelle, unike klasserom, med til dels svært stor variasjon mellom elevgrupper og klasser, og mellom ulike skoler. Vår hverdag, våre erfaringer og våre behov preges derfor av det partikulære og unike. Skoleadministratorene ser det samme rommet utenfra, på lengre avstand, gjennom statistiske «briller», gjennom større elevundersøkelser, skoleresultater og ulik forskning. Med et slikt utgangspunkt er det i hvert fall åpenbart for meg at deres hverdag må preges mer av de større linjene og med fokus på stordrift og masseforvaltning.

Skoleadministratorer som Søgnen kan derfor ikke la sine valg preges for mye av læreres til dels svært ulike erfaringer fra ulike klasserom og skoler. De må åpenbart lytte til lærerne, men vil antakelig ikke la sine valg preges for mye av enkeltlæreres stemmer. Lærerne på sin side må med utgangspunkt i sine unike klasserom først og fremst lytte til elevenes og klassens behov, selv om lærerne selvsagt også må lytte til den styringsimpulsen som kommer fra det administrative nivået og de erfaringene som kommer herfra. Med dette utgangspunktet tenker jeg det kanskje ikke er overraskende at kommunikasjonen mellom læreren som lever i den konkrete virkeligheten i klasserommet, og skoleadministratoren som ser det samme rommet fra et mer abstrakt, overordnet perspektiv ofte vil være beheftet med utfordringer.

Politisk press om testing

Men at kommunikasjonen er utfordrende, behøver ikke å bety at reell dialog blir tilnærmet umulig, slik det tilsynelatende har blitt i osloskolen. Hva er det som gjør frontene så steile der? Jeg tror vi må ett nivå opp for å finne årsaken til konflikten som har oppstått i osloskolen. Jeg snakker selvsagt om det politiske nivået. For min klare oppfatning er at våre politikere gjennom mange år, med ulike reformer, økt fokus på testing av snevre ferdigheter, endring av lover og forskrifter og diverse styringsinstrukser i realiteten har bidratt til å snevre inn både skolens brede samfunnsmandat og lærerens muligheter for å tilpasse undervisningen i de til dels svært ulike klasserommene vi jobber i.

Og når skolens målsettinger blir for snevre, skaper det problemer for mange elever og lærere i mange klasserom. Ikke bare i Oslo, men i hele landet. Og da får vi lærere som melder fra slik Malkenes gjør, og vi får skoleadministratorer som gjennom sine formelle forpliktelser overfor politiske vedtak, lover og regler, blir dårligere rustet til å lytte til de ulike lærerstemmene som dukker opp. Eller sagt med andre ord: det dannes et konfliktfelt der administratorenes mulighet til å lytte blir redusert og der lærere må bruke utestemme for å bli hørt.  

Derfor har jeg følgende å si til dere politikere som i stor grad definerer det feltet både vi lærere og skoleadministratorene virker i: Selv om vi kan være enige om at intensjonene bak mange politiske vedtak isolert sett kan være gode, så erfarer vi lærere at veien fra god intensjon til en god realitet kan være lang. Å prøve å utvikle skolen gjennom stadig mer finmasket lovverk, mer testing og snever målstyring av lærere (og elever) fører uvilkårlig til en mer skjematisk og rigid skole, som gjør det vanskeligere for oss lærere å tilpasse undervisningen til de svært ulike klasserommene vi jobber i. Snakk derfor gjerne om tillitsreform, men vis med handling at dere mener det også!

Erstatte styringsimpulser med profesjonsetikk

Når det gjelder oss lærere, er jeg overbevist om at vi som profesjon må gjøre som Aftenpostens Helene Skjeggestad oppfordrer oss til i en kommentar 19. mai i år: Vi må vise at vi kan erstatte en del av de styringsimpulsene som kommer fra det politiske og til dels administrative nivået ved å bygge et sterkere profesjonsfellesskap med fundament i en felles profesjonsetikk.

For i motsetning til den styringen som kommer fra det politiske og administrative nivået, er etikken mer fleksibel og tilpasset vårt arbeid i klasserommet, samtidig som det representer en type normering som kan bidra til å heve kvaliteten på det arbeidet vi gjør i klasserommet. Dermed kan vi som profesjon bidra til en erstatning av noen av de lovene og forskriftene som var ment å gjøre skolen bedre, men som dessverre i realiteten ofte snevrer inn våre muligheter til å lage et raust og inkluderende klasserom for elevene våre. Vi lærere må med andre ord ikke bare be om tillit, men også ta ansvar ved å levendegjøre den felles profesjonsetiske plattformen vi står på.

 Alexander Meyer er lærer og medlem av Lærerprofesjonens etiske råd