Er norsk et fattig språk?

Men vi kan berolige bekymrede lærere og foreldre med at det nok er en myte at det er sammenheng mellom antall ord man har i et språk, og hvor godt det er som uttrykksmiddel. Mange hevder for eksempel at engelsk er et særdeles godt språk fordi det har så mange ord. Det er til en viss grad riktig at engelsk har mange ord. Det kommer blant annet av at engelsk er et blandingsspråk av germansk, romansk og angelsaksisk, og dermed har flere ord for samme begrep, altså mange synonymer. Det vil si at det er flere ord som viser til eller er uttrykk for samme begrep.

Men det er mengden begreper, altså de forestillingene som ligger bak ordene, som er avgjørende for hvor fine nyanser vi kan uttrykke ved hjelp av språket. Og begrepene lærer vi dels ved at vi har ord for dem, men også ved erfaring med forskjellige gjenstander, handlinger eller forestillinger, enten praktisk eller tankemessig. 

Undersøkelser av ordvariasjon i litterære tekster har vist at det ikke er sammenheng mellom antall forskjellige ord og litterær kvalitet. Blant annet har man funnet at Shakespeare bare kunne skilte med ca. 20.000 forskjellige ord, Ibsen med 27.000, Hamsun med 31.000 mens Wergeland slo i bordet med 58.000 forskjellige ord. Jeg kjenner ikke til ordforrådet til en av vår tids mest kjente forfattere, Jon Fosse, men jeg antar han er mer økonomisk i ordbruken enn både Shakespeare og Ibsen, uten at vi av den grunn kan trekke noen konklusjoner om hvem av disse forfatterne som er den beste. Det er ikke mulig å bruke et kvantitativt mål som ordvariasjon for å måle språklig kvalitet.

De fleste språk har et grunnvokabular som dekker uttrykk for konkreter og grunnleggende relasjoner mellom ordene og mellom ordene og begrepene. Om vi ønsker å uttrykke oss mer nyansert eller variert, kan vi i språk som det norske, sette sammen ord slik at det første leddet presiserer det andre, og det gjør vi hele tiden, uten å tenke på det: et spisebord er et spesielt bord og en overarm er en bestemt del av en arm. Men om man som Wergeland lager mer omhyggelig utvalgte sammensetninger, som i hans ”Mindequad over Søleutenant L. Bruun”: ”Dit Legem tumler Bølgens Gang, – Og der det sank i Fader-Arme – Din Sjel til Himlen sig opsvang …” Et ord som faderarmer gir helt spesielle assosiasjoner og omfatter en hel begrepssfære. Det er bevisst bruk av språkets muligheter, og det er nok denne bevisstheten som gir Wergeland så høy rang i ordvariasjon. Å oppøve evnen til å bruke et språks muligheter kan være like viktig som å lære seg mange fine og vanskelige ord, særlig hvis ordinnlæringen er begrunnet med at det norske språket er fattig. Ingen språk er fattige, men evnen til å bruke språkets muligheter, kan variere. Men den evnen kan oppøves, blant annet ved å studere de gode språklige forbildene. Ikke bare litterært, men også rent konkret og språklig.