Ill.foto: Paal Svendsen
Nødrop fra en pedagogisk gråsone
Debatt: «I skolen lærer man. Petter hadde lært. At han ikke var god nok.»
Petter var en glad og livlig gutt. I barnehagen elsket han å vise hva han kunne. «Se på meg!» Med raske, store bevegelser tegnet han på arket som var hengt opp på veggen. Armer og tegnestrekene gikk i alle retninger. «Det er meg!», sa han da han var ferdig, og snudde seg med et stort smil og strålende øyne.
Petter begynte på skolen. Der fikk han i oppgave å tegne seg selv. Han kikket seg usikkert rundt, la seg over arket og tegnet mens han skjulte tegningen med overkropp og armer. Så godt han kunne. I skolen lærer man. Petter hadde lært. At han ikke var god nok. Petter er ikke oppdiktet.
I skolen lærer også de voksne av hverandre, av egne erfaringer og av forskning. Men kanskje ligger den fremste profesjonalitet i å lære av barn. Her er det forskjeller mellom, og innad i profesjonsfelleskap. Professor Robert C. Pianta peker på at relasjonen mellom voksne og barn ikke er endimensjonal. Den er kompleks og inkluderer forhold og hendelser både i og utenfor skolen.
Han understreker at støttende relasjoner bidrar til elevers utvikling både emosjonelt og kognitivt. («Enhancing Relationships Between Children and Teachers», Pianta 1999). Her tegnes bildet av en pedagogisk praksis som fremmer læring, og som bidrar til godt klima i klasserommet. En sentral faktor er evnen og viljen til å la barns perspektiv komme til uttrykk. Og samtidig anerkjenne deres opplevelser.
Paulo Freire sier at i møtet mellom lærer og elev så lærer begge parter. Men de lærer ulike ting. Han sier dette er to typer lærdom der begge har samme verdi. («De undertryktes pedagogikk», 1969).
«Hvem er sjefen i klasserommet? spør lærer Borger Eliassen da Aften er med skolebyråd Ødegaard på besøk på Midtstuen skole. DU! ropes det enstemmig høyt tilbake fra klasse 8A.»
«Det lyder som søt musikk i skolebyrådens ører. Han har nemlig sett seg lei på alt bråket i Oslo-skolen, og setter nå inn støtet for å få ro, orden og disiplin i byens klasserom.» (Aftenposten, november 2009.)
Det er 10 år siden denne seansen fant sted. 10 år etter at Pianta publiserte sin bok.
Stig går i andre klasse. Vi har kommet frem til vår tid. Det er nå 20 år siden Piantas bok kom ut. I alle disse årene har vi holdt frem betydningen av en gjensidig tillitsfull relasjon mellom lærer og elev.
Stig har blitt satt til å rapportere og beklage egen atferd. Her er to av hans bekjennelser:
«Jeg har laget klikkelyder med vannflasken i noen minutter. Jeg gadd ikke å stoppe når (navn på lærer) sa det. Jeg skal ikke gjøre det igjen.»
«Jeg har telt sider i ruteboka høyt i timen. Jeg skal ikke gjøre det igjen. (Navn på lærer) ba meg slutte, men jeg gjorde det ikke.»
Mor til Stig har signert flere sånne lapper når sønnen har kommet hjem fra skolen med skamfullt og senket blikk.
Elever trenger slike lærere, som lytter til både indre og ytre stemmer.
Dette minner meg om da jeg i 1975 ble diktert til å skrive følgende lille selvransakende postulat: «Jeg vet det ikke er lov å kaste snøball i friminuttene. Likevel gjorde jeg det.» Det hjalp den gangen å ha en klok mor. Hun signerte med et lite smil rundt munnen. Det er 45 år siden slik praksis regjerte. Regjeringstiden er ikke over. Samtidig, i Stigs tilfelle, kan læreren ha hatt gode intensjoner. Men barnets perspektiv ser ikke ut til å være godt nok ivaretatt i den aktuelle situasjonen.
I Elevundersøkelsen høsten 2017 svarte 2 prosent av elevene at de hadde blitt mobbet av noen voksne på skolen to til tre ganger i måneden eller oftere (Wendelborg, 2018). Dette tilsvarer ca. 17.000 enkeltelever i grunnskole og videregående opplæring. Opplæringsloven legger eksplisitt til grunn at elevens subjektive opplevelse er avgjørende når hans eller hennes psykososiale miljø skal vurderes. Dette er ikke en visjon. Det er en juridisk bestemmelse som forplikter i likhet med annet lovverk. Ansatte i skolen kan ikke velge seg bort fra denne bestemmelsen.
Petter og Stig har det hverken trygt eller godt. Disse to guttenes rettigheter er brutt. I beste fall ikke innfridd. De trenger voksne som lodder dypere enn å innrette seg etter juridiske retningslinjer. Teolog og filosof K.E. Løgstrup bidrar med et etisk perspektiv når han sier at «mennesker lever i et dypt avhengighetsforhold til hverandre. Du befinner deg alltid i en posisjon der du har en innvirkning på den andres liv, slik den andre har innvirkning på ditt.» («Den etiske fordring», 1956)
«Alle skular skulle hatt ei Jannicke.» Ordene kommer fra Even i serien «Du så meg» på NRK sine nettsider. Han fikk den læreren som så ham, og løftet ham ut av en mørk skoletilværelse. Jannicke møtte ham med respekt og forventninger. «Du fekk meg meir på plass, ein plass der eg fekk te nåke.» I møtet mellom dem, flere år senere, takker Even læreren, som svarer at «Det fortjente du – å få en positiv opplevelse på skolen. Det skulle bare mangle.»
Elever trenger slike lærere, som lytter til både indre og ytre stemmer. Som er sensitive overfor hva elever sier – og det de ikke sier. Den avdøde danske visesangeren Trille synger om disse barna, og om møter mellom mennesker der sensitivitet og etikk gjør møtene gode.
«Sådan ser jeg ofte pletter av lys, ofte pletter av varme, som når en hvisken høres bedre enn et råb. Ja jeg ser små skibe sejle fulle av håb.»
