Tre debattinvitasjoner før leksekonklusjonen kommer

Om få dager utløper høringsfristen for forslaget til ny opplæringslov, der det foreslås å lovfeste at skolen skal kunne pålegge lekser. Jeg vil utfordre tre personer i den forbindelse: professor Thomas Nordahl, kunnskapsminister Tonje Brenna og lekseforsker Kjersti Lien Holte.

14.august hadde NRK en stor sak om lekser. Både læringseffekten og den historiske sammenhengen ble satt på dagsorden. 6717 personer svarte på spørsmålet som ble lagt ut: Synes du elevene burde ha lekser etter skoletid? Kun 17 prosent svarte ja.

Opinionen i Norge ser dermed ikke ut til å støtte et av resonnementene til den kjente skoleforskeren John Hattie. Han tar utgangspunkt i egen forskning på læringseffekten av lekser i barneskolen – som han oppgir er lik null. Han mener man likevel ikke kan kvitte seg med lekser, og begrunner det med at mange foreldre bedømmer kvaliteten på skoler ut fra om det gis lekser eller ikke. Hatties råd, som trolig alle vil være enig i, er derfor å gjøre eller utforme leksene så klokt som mulig (når de først skal gis og utføres). I den forbindelse påpeker han at lekser må forsterke noe elevene allerede kan – og at 5-10 minutter leksetid om dagen, gir like mye effekt som 1-2 timer. Det får meg til å undre meg over hva en av Norges mest kjente skoleforskerne tenker rundt dette.

Thomas Nordahl

Professoren fra Høgskolen i Innlandet (HINN) er kjent for å argumentere med utgangspunkt i «det vi vet om hva som fremmer læring» og støtter seg gjerne til Hatties forskning. Da han 2. november ble intervjuet av NRK, trakk han fram at lekser «På sikt vil det bidra til litt bedre læring enn om du ikke gjør noe hjemmearbeid».

Spørsmålene til Nordahl blir:

• Hvilket grunnlag finnes for å si at lekser på barnetrinnet – der Hattie beskriver læringseffekten som «zero» – vil bidra til litt bedre læring på sikt?
• Gjør eksempelvis elever fra leksefrie barneskoler det dårligere enn andre på nasjonale prøver?
• Har du ikke tidligere argumentert for at vi bør velge de tiltakene som fremmer læring i størst grad, og ikke satse på tiltak som fremmer læring på et marginalt eller middels nivå?

Tonje Brenna

Å beskylde kunnskapsminister Tonje Brenna (Ap) for å ha tatt tydelig stilling i debatten om å lovfeste retten til å pålegge lekser, ville være en overdrivelse. NRK siterer kunnskapsministeren på at hun er «åpen for at vi både kan omtale det, og ikke omtale dette, i ny opplæringslov. Hun er «også helt åpen på hvordan det i så fall skal omtales». I Arbeiderpartiets program finner vi imidlertid at partiet mener vi bør få leksebevisste skoler der «hovedregelen er at skolearbeidet blir gjort i løpet av skoledagen».

Når det gjelder mulighetene til å få det som Arbeiderpartiet vil, kan det nevnes at SV vil erstatte hjemmelekser med skolelekser og Rødt ønsker en leksefri skole. Onde tunger kan hevde at jokeren for det aktuelle flertallet i Stortinget, Senterpartiet, helgarderer seg. Dette fordi de oppgir at de både er positive til leksefrie skoler ved lokale initiativ, samtidig som de mener at skolen vet best hva som gir best læring og at det er grunn til å diskutere leksebehov i lys av nye læreplaner. Spørsmålene til kunnskapsministeren blir: - tror du det å gi skoler lovfestet rett til å pålegge lekser vil påvirke målsetningen om en skolehverdag der hovedregelen er at skolearbeid ikke gjøres hjemme? - har Arbeiderpartiet drøftet tiltak for å få realisert den overnevnte målsetningen med regjeringspartner Senterpartiet?

Brenna kan kanskje også svare på et tredje spørsmål. Arbeiderpartiet omtaler (i sitt partiprogram) lekser som «en del av lærerens metodefrihet».

Synes Brenna det er riktig at lekser omtales som en metode?

Jeg mener metode er en systematisk eller planmessig fremgangsmåte. En metode for å fremme læring kan derfor eksempelvis være repetisjon og mengdetrening. Ifølge tidligere statsminister Erna Solberg betyr lekser – nettopp - repetisjon og mengdetrening. Det mener jeg er upresist. Lekser kan bestå av repetisjon og mengdetrening. Men det kan en skoletime også. Hvis poenget med lekser var å gi elevene tilstrekkelig repetisjon og mengdetrening, ville utfordringen vært løst ved å gi elevene en ekstra skoletime i uka.

Lekser er etter mine begreper resultatet av en strategisk handling, der man søker å utøke tiden for elevens skolearbeid ved å gi elevene arbeidsoppgaver som skal gjøres hjemme. Noen skoler kommuniserer (allerede) på en måte som gjør at gi kan byttes ut med pålegge. Det er ikke noe magisk ved mengdetreningen som skjer hjemme kontra på skolen. Kanskje med unntak av at foreldrene kan følge opp og ta del i denne formen for skolearbeid. For de heldige elevene, selvsagt.

Kjersti Lien Holte

Lekseforskeren fra Høgskolen i Østfold har vært tydelig i sin motstand mot lekser. På et av punktene hun trekker fram, vil jeg gjerne forstå forskningsgrunnlaget bedre. Holte mener sosial ulikhet reproduseres i utdanningssystemet vårt, og at dette blant annet skyldes den «tradisjonelle leksepraksisen» som «blir gitt med utgangspunkt i at alle foreldre er, eller burde være, positive og ressurssterke». Jeg er naturligvis enig med Holte i at barn vil ha veldig ulike rammeforutsetninger når leksene skal gjøres hjemme.

Men spørsmålet til lekseforskeren blir: er det forsket på hva alternativet til lekser ville betydd med tanke på sosial ulikhet?

Holte mener lekser reproduserer sosial ulikhet. Jeg har ikke grunnlag for å være uenig. Bufdir oppgir at det blant gutter med lavest sosioøkonomisk status er 18 % som ikke gjør lekser, mens det samme gjelder 10 % av guttene med høyest status. Tilsvarende tall for jenter er henholdsvis 12 % og 5 %. Når det gjelder tallene på hvem som får foreldrehjelp med leksene, viser samme undersøkelse at 53 % av guttene med lavest sosioøkonomisk status får hjelp, sammenlignet med 68 % av gutter med høyest sosioøkonomisk status. For jenter er andelen henholdsvis 49 % og 71 %. Det er også en større andel av foreldre med høy sosioøkonomisk status som snakker med barna sine om skole.

Men hva skjer i en situasjon der skolen ikke gir lekser? Et gitt premiss er at elever av foreldre med høy sosioøkonomisk status blir fulgt opp tettere i skolearbeidet enn elever med motsatt status. En hypotese kan være at dette faktisk kan forsterkes i en situasjon der elevene ikke får lekser. Nordahl trekker også fram at «lekser er en måte å involvere foreldrene i skolearbeidet» i sin argumentasjon for lekser.

Uenig i forslaget

I NOU 2019:23 om ny opplæringslov presiserer utvalget at det må tas hensyn til at elever har rett til hvile og fritid når det gis lekser. «(…) hvis det gis lekser» kunne forbedret på en ellers god og viktig formulering. 1 av 10 skoler i Norge er leksefrie. Utvalget mener også at det bør presiseres at kommunen kan pålegge elevene å gjøre oppgaver etter skoletid. Jeg er uenig.

Læringseffekten av lekser, spesielt på barnetrinnet, er etter min mening ikke sterk nok til å overstyre familiens rett til å organisere og fylle den tiden de har sammen med innhold. For denne tiden er liten. Mange av de yngste barna har et par timer hjemme på ettermiddagen når vi trekker fra middag og leggerutiner. Det er etter min mening to ting som er spesielt viktig med de to-tre timene.

For det første: barnas behov for fysisk aktivitet. Aktivitetsnivået synker med 40 % hos barn fra siste år i barnehagen til første år i skolen. Pålagte hjemmeoppgaver, gjerne i form av repetisjon og mengdetrening er preget av mer stillesitting, og påvirker ikke denne prosentandelen i positiv retning. For det andre: barna behov for å undre seg, stille spørsmål – og lære på egne premisser og ut fra egne interesser. Jeg tror mange foreldre med små barn i skolealder har latt seg fascinere av hvor mange spørsmål barna klarer å stille i løpet av en ettermiddag. Ofte er spørsmålene basert på noe de har blitt introdusert for på skolen. Jo mindre tid vi pålegger elevene å jobbe med gitte oppgaver – jo mer tid vil de ha til å diskutere og utforske disse spørsmålene med foreldrene.