Ernas forskjellskole og viljen til å prioritere

• Thom Jambak er sentralstyremedlem i Utdanningsforbundet fra videregående opplæring

Grunnen til å rangere skolene er å utjevne forskjeller og det er visst skolene og lærerne som må ta seg sammen. Forstå det den som kan. Nå er det grunnskolene som er blitt rangert, tidligere var det bare de videregående skolene som ble utsatt for tallmagien fra regjeringen.

• Karl Øyvind Jordell: Solberg og Sanner spiller svarteper om Finnmarkskolen

Det som er forstemmende er at regjeringen ikke legger mer vekt på det profesjonen sier vil føre til en bedre skole for alle. Her er fire eksempler fra videregående skole jeg mener regjeringen burde satse på om de vil ha resultater:  

1. Når det er stor enighet om at forskjellene er for store, hva skal da være virkemidlene? Regjeringen sitt svar på dette er veilederkorps, mer offentliggjøring av resultater og rangering mellom skoler. Regjeringen viser mindre vilje til å ta tak i de virkningsfulle løsningene som handler om å redusere den utstrakte bruken av ukvalifisert personale i undervisningsstillinger i skolen, å frigjøre tid for lærere til å forberede undervisning og følge opp elevene og på den måten støtte opp lærerprofesjonens metodeansvar. Dette er tiltak vi vet vil ha stor betydning. Og ikke minst; lærerlønningene er for lave og KS er åpenbart ikke i stand til å se problemet. Regjeringen, på sin side, toer sine hender og sier det er et kommunalt ansvar.

2. Innslaget av ukvalifiserte som driver undervisning i videregående er høyt. Likevel mener altså regjeringen at det er lærerne som har ansvaret å utjevne forskjeller. Hvordan skal vi få det til uten at alle som har lærerstillinger er kvalifiserte? For oss er behovet for pedagogisk kompetanse, i tillegg til fagkompetanse avgjørende for at vi kan gjøre en god jobb. Regjeringens satsing på «kompetanse for kvalitet» retter seg i liten grad mot lærere i videregående, og i særdeles liten grad mot lærere i yrkesfagene.   

• Skolebidragsindikatorer: Undersøkelsen fra UDIR er for begrenset og vilkårlig

3. Skolepolitikken kan ikke skilles fra andre politikkområder. Utdanningspolitikken favner bredt og andre sentrale politikkområder griper inn i utdanningspolitikken. Utdanningspolitikken utformes i et spenningsforhold med andre sektorpolitiske forhold. Bruk og utvikling av for eksempel fordelings-, familie-, sysselsettings- og sosialpolitiske virkemidler får betydning for utdanningspolitikken. Det er et feilskjær å diskutere forskjeller i Skole-Norge som kun en skolepolitisk utfordring. Regjeringen oppfordrer for eksempel unge til å velge yrkesfag. Samtidig ser vi liten vilje til å gjøre noe med det mer brutale arbeidslivet elevene kommer til å møte når de er ferdige med sin læretid. Om de i det hele tatt får læreplass.  

4. Mange av fylkeskommunene, som har ansvaret for de videregående skolene, jobber mot lærere og regjering når det gjelder elevenes gjennomføring. For å spare penger planlegger de bort flere prosent av de timene elevene har krav på etter loven. På den måten kan de spare penger ved å tilsette færre lærere. Færre lærere betyr større arbeidspress lærerne i den enkelte skolen. Samtidig slår man sammen klasser i yrkesfagene fra 15 til 30 elever.

Det sier seg selv at store ord om å utjevne forskjeller og forbedre skoleresultater virker hule når man ser på avstanden mellom ord og prioritering.