«Jeg er en skam for verden»
Mobbingens konsekvenser og skammens betydning

Ungdomstiden er spesielt sårbar. Relasjoner til jevnaldrende og opplevelsen av å høre til er grunnleggende for utvikling av sosial identitet og psykisk helse (Allen & Kern, 2017; Baskin, Wampold, Quintana & Enright, 2010; Baumeister & Leary, 1995). Vennskap og det å være en del av jevnaldergruppen spiller en viktig rolle. De som føler tilhørighet med jevnaldrende, viser bedre psykososial tilpasning (Stotsky & Bowker, 2018; Tanti, Stukas, Halloran & Foddy, 2011). For ungdom som er involvert i mobbing, er trussel om utestengelse fra fellesskapet og angsten for «sosial død» høyt aktivert (Hellfeldt, 2016; Søndergaard, 2012).

Skam er tett forbundet med psykisk uhelse for personer utsatt for mobbing (Budden, 2009; Irwin, Li, Craig & Hollenstein, 2016; Strøm, Aakvaag, Birkeland, Felix & Thoresen, 2018). Skammen er relasjonell og spiller en sentral rolle i sosial utvikling og selvutvikling (Henriksen & Mesel, 2021; Mills, 2005). Måten vi vurderer oss selv på, har sammenheng med hvordan vi oppfatter at vi blir vurdert av andre. Mobbing truer verdigheten til det enkelte individ, og det å kjenne seg som en anerkjent del av fellesskapet (Kofoed & Søndergaard, 2013; Schott & Søndergaard, 2014).

Vi har analysert chatter fra den nasjonale chat-tjenesten snakkommobbing.no. Målgruppen er ungdom mellom 9 og 19 år som har vært utsatt for mobbing. Med utgangspunkt i ungdommenes beskrivelser av mobbing de har vært utsatt for, og mobbingens konsekvenser belyser vi i denne artikkelen problemstillingen:

Hvordan kan vi forstå konsekvenser av mobbing i lys av teorier om skam?

For å belyse problemstillingen tar vi utgangspunkt i ungdommenes chatter og analyserer dem ved hjelp av en kvalitativ, hermeneutisk metode for tekstanalyse (Giorgi, 1997; Malterud, 2017). Vi drøfter ungdommenes beskrivelser av det vi fortolker som mobbingens konsekvenser, opp mot relevant skamteori og diskuterer implikasjoner for praksis.

Mobbing: omfang og ulike forståelser

Mobbing kan kategoriseres som enten direkte verbale, relasjonelle eller fysiske krenkelser (Gladden, Vivolo-Kantor, Hamburger & Lumpkin, 2014). I tillegg kommer digital mobbing inn som en del av den verbale og relasjonelle mobbingen. Mobbing er krenkelse, og krenkelser kan være mobbing, og det kan være utfordrende å skille begrepene fra hverandre (Lund, Helgeland & Kovac, 2017, s. 4; Wendelborg, 2016, s. 14, 16).

Omfang

Av Elevundersøkelsen for skoleåret 2020/2021 fremkommer det at 5,8 prosent av elevene blir mobbet 2–3 ganger i måneden.

Av disse oppgir 4,5 prosent at de blir mobbet av medelever. 3,1 prosent av samtlige elever oppgir at de blir «kalt stygge ting og ertet på en sårende måte», 1,9 prosent oppgir at de blir «holdt utenfor og baksnakket», og 1,1 prosent sier de blir «slått, dyttet eller holdt fast på skolen» (Wendelborg, 2021, s. 10).

2,2 prosent oppgir at de blir mobbet digitalt. Tallene fra Elevundersøkelsen viser at 43,7 prosent av de som blir mobbet digitalt, også blir utsatt for tradisjonell mobbing. Det er til forskjell fra Medietilsynet (2020) som rapporterer om at 16 prosent av ungdom mellom 9 og 18 år blir utsatt for digital mobbing (Wendelborg, 2021, s. 18).

Elevundersøkelsen viser også at 1,2 prosent blir mobbet av voksne på skolen. Mobbing fra voksne beskrives som at voksne «sa sårende ord til meg», «lo av meg», «fikk andre elever til å le av meg» og «fikk meg til å føle meg utenfor», og «den voksne slo, dyttet eller holdt meg fast» (Wendelborg, 2021, s. 26).

Det er små kjønnsforskjeller. Undersøkelsen viser at 0,8 prosent av elevene forteller at de har vært med på å mobbe andre, og 36 prosent av elevene som utsetter andre for mobbing, utsettes også selv for mobbing (Wendelborg, 2021). Tallene viser generelt en liten nedgang fra 2019/2020.

Ulike forståelser av mobbing

Det er i mobbefagfeltet ulike definisjoner og forståelser av mobbing. Den svenske mobbeforskeren Dan Olweus (1997) var pioner innen fagfeltet, og «Olweus-tradisjonen» har vært sentral både nasjonalt og internasjonalt siden begynnelsen av 1970-tallet.

Denne tradisjonen baserer seg på individorienterte, psykologiske forklaringsmodeller, med vekt på aggresjonsutvikling hos barn og atferdsorienterte tilnærminger. Mobbing sees som en tilsiktet, intensjonell handling med ønske om å skade en annen (Roland & Idsøe, 2001; Roland & Vaaland, 2003). Systemperspektiv og sosiale gruppeprosesser blir også vektlagt, men mobbing sees hovedsakelig på som et aspekt av en persons dysfunksjonelle og antisosiale atferd.

En annen tradisjon innen mobbefeltet bygger på sosiokulturelle og interaksjonsbaserte tilnærminger og en forståelse av mobbing som kompliserte sosiale gruppeprosesser (Kofoed & Søndergaard, 2013; Schott & Søndergaard, 2014).

Kjernebegreper er menneskets eksistensielle behov for å tilhøre fellesskapet og sosial eksklusjonsangst. For å forstå og handle i saker som handler om mobbing, må man ifølge disse tilnærmingene heller rette søkelyset mot de sosiale prosessers dynamikk og kontekst enn mot individers dysfunksjonelle og antisosiale atferd og aggressivitet (Søndergaard, 2012).

Det betyr ikke at det individuelle perspektivet ikke har betydning. De individuelle faktorene er en del av de sosiale prosessene som oppstår når mobbing skjer. Noen barn er mer sårbare, og denne sårbarheten blir en del av det samspillet som oppstår i relasjoner og i fellesskapet (Lund & Helgeland, 2020, s. 86–90). Vår forståelse av mobbing hører inn under denne sistnevnte tradisjonen.

Mobbingens konsekvenser

Det er grundig dokumentert at barn og unge som blir mobbet i skolealder, har stor risiko for å utvikle langvarige, psykiske vansker som dårlig selvfølelse, angst og depresjon, som igjen virker inn på både sosial, emosjonell og kognitiv utvikling (Cunha, Matos, Faria & Zagalo, 2012; Gilbert & Irons, 2009). Vansker i samhandlingssituasjoner, nedsatt læringskapasitet og passivitet er noe av det som kan vise seg i skolehverdagen (Breivik mfl., 2017; Ttofi, Farrington, Lösel & Loeber, 2011; Wolke, Copeland, Angold & Costello, 2013).

Mobbing gir økt risiko for selvskading, selvmordstanker og selvmordsforsøk (Sigurdson, Undheim, Wallander, Lydersen & Sund, 2018).

De langvarige konsekvensene kan vise seg ved overgangen til voksenlivet og i voksen alder ved økt risiko for psykiske utfordringer og nedsatt funksjon, som vansker med å håndtere hverdagens utfordringer i studier, arbeid, sosiale relasjoner og familierelasjoner (Sigurdson, Wallander & Sund, 2014; Strøm mfl., 2018; Vanderbilt & Augustyn, 2010; Wolke mfl., 2013).

Mobbingens konsekvenser, skam og psykososiale vansker

Sammenhengen mellom mobbing i barndommen og dårlig psykososial tilpasning i voksen alder forklares i stor grad av skam (Birkeland, Aakvaag, Strøm & Thoresen, 2019, s. 125). Det underbygges med at forholdet mellom mobbing og mental helse er knyttet til ensomhet, sosial isolasjon og fravær av sosial støtte fordi den som har vært utsatt for mobbing, tar skylden på seg selv og ønsker å skjule opplevelse av mobbing og de vanskelige følelsene (Lutwak, Panish & Ferrari, 2003; Rostami & Jowkar, 2016; Strøm mfl., 2018).

Mobbe- og traumeforskning viser at barn og unge som har vært utsatt for langvarig og alvorlig mobbing, viser symptomer som er forenlige med PTSD (posttraumatisk stresslidelse) (Budden, 2009; Idsøe, Vaillancourt, Dyregrov, Hagen & Ogden, 2021; Strøm mfl., 2018). Av studien til Idsøe, Dyregrov & Idsøe (2012) fremkommer det at 33 prosent av barn som har vært utsatt for mobbing, har symptomer på traume.

Forskning viser at skam er en vanlig konsekvens etter vold og overgrep (Amstadter & Vernon, 2008), og at skam er relatert til mental helse (Andrews, Brewin, Rose & Kirk, 2000; La Bash & Papa, 2014; Aakvaag, Thoresen, Wentzel-Larsen, Dyb, Røysamb & Olff, 2016).

I rapporten fra Nasjonalt kompetansesenter for vold og traumatisk stress fremkommer det at mange barn og unge som har vært utsatt for grov vold i barndommen, utsettes for mobbing (Birkeland mfl., 2019). Mobbing blir i nasjonal og internasjonal forskning tatt inn som en del av traumeforskningen knyttet til vold og overgrep, fordi konsekvensene er like alvorlige (Strøm, mfl., 2018; Houbre, Tarquinio, Thuillier & Hergott, 2006; Nielsen, Tangen, Idsøe, Matthiesen & Magerøy, 2015). De negative tankene og følelsene om selvet (skam) som kan følge av en traumatisk opplevelse, er også inkludert i symptomkriteriet for PTSD-diagnosen (Strøm mfl., 2018, s. 4).

Skam

Skam er en komplisert følelse. Det kan være vanskelig å skille skam fra skyldfølelse fordi følelsene lett går over i hverandre. Skyldfølelse er orientert mot andre og handler om at en får dårlig samvittighet for hva en kan si eller gjøre mot en annen. Skammen rettes mot en selv og påvirker hele selvet (Mesel, 2017, s. 113; Tangney, 1996; Teroni & Deonna, 2008).

Skårderud (2001) skiller mellom den gode og den dårlige skammen. Den gode skammen kan forstås som et moralsk kompass som hjelper oss til å navigere på en god måte i hverdagen. Den vonde skammen, som vi tar for oss i denne artikkelen, kan romme frykten for å bli avslørt som noe annet enn den man vil være, og er undertrykkende og ødeleggende for personligheten (Dolezal, 2015). Skam begrenser, og den knyttes til ensomhet og sosial isolasjon (Strøm mfl., 2018; Thoresen, Aakvaag, Strøm, Wentzel-Larsen & Birkeland, 2018).

Den vonde skammen innebærer både følelsesmessige reaksjoner, som redsel, sinne og selvforakt, kognitive reaksjoner, for eksempel negative forestillinger om hva andre tenker, kroppslige reaksjoner, som spenninger i kroppen og rødme, og den atferd som kommer til syne som tilbaketrekning eller isolasjon (Skårderud, 2011; Gilbert, 1998).

Den amerikanske professoren i psykiatri Michael Lewis relaterer skam både til selvevalueringsprosesser, negative handlinger og den enkeltes livsverden:

Shame can be defined simply as the feeling we have when we evaluate our actions, feelings, or behavior and conclude that we have done wrong. It encompasses the whole of ourselves: it generates a wish to hide, to disappear or even to die. (Lewis, 1995, s. 2)

Skammens opprinnelse

Skam kan beskrives som en av primæraffektene (Gilbert, 1997; Karterud & Monsen, 1997). Henriksen & Mesel (2021) bruker begrepet selvets arkitektur og forstår skam som en medfødt disposisjon i menneskenaturen som blir psykologisk formet underveis. Skam er en «opplevelse av selvet», den er relasjonell, og den oppstår i møte med den/de andre.

Utviklingspsykologiske perspektiver som inkluderer selvpsykologi, filosofi og fenomenologi, utvider skambegrepet til en ontologisk forståelse av skam, det vil si en grunnforståelse av menneskets «væren-i-verden». Skam blir også i dette perspektivet forstått som relasjonell, og som beskyttelse mot brudd i relasjonen til viktige andre. Muligheten til å føle skam oppstår før vi lærer språk. Frykten for å oppleve skam eller gjenoppleve tidligere opplevelser av forlatthet eller utstøtelse gir en negativ kroppslig fornemmelse (Bradshaw, 1988, s. 10).

Begrepet primitiv skam blir brukt ikke som en affekt, men om en tilstand som kommuniserer kroppslig betydningen av den nære relasjonen som en forutsetning for selvutvikling (Nussbaum, 2006; Sunder-Halvorsen, 2020). Barn som opplever uforutsigbare brudd og utrygg tilknytning, er i risiko for å utvikle en sårbarhet for krenkelser og skam (Sunder-Halvorsen, 2020; Henriksen & Mesel, 2021).

Skammens rolle i sosial utvikling og selvutvikling

Skam spiller en sentral rolle i sosial utvikling og selvutvikling, og som vi har beskrevet innledningsvis, er ungdomstiden særlig sårbar. Viktige faktorer her er utvikling av selvfølelse og selvevaluering. Behovet er anerkjennelse og sosial aksept, særlig fra jevnaldergruppen.

Kaufman (2004) mener kampen for identitet er det primære element i skamopplevelsen. Han forstår identitet som «sense of self», en fornemmelse av seg selv, av selvet: hvem en er eller ikke er, og hvor en hører til i denne verden (ibid., s. 568).

Skamresponser er ofte resultat av negativ selvevaluering (Gilbert & McGuire, 1998; Gilbert & Irons, 2009; Mills, 2005). Det negative synet på seg selv og stor grad av selvkritikk karakteriseres som en måte å skade «selvet» på, som er internalisert fra den kritikk og devaluering ungdommen opplever seg utsatt for fra jevnaldergruppen. Når barn og ungdom opplever seg devaluert, og de oppfatter de andre barna og ungdommene som en trussel mot selvet og selvidentiteten, aktiveres ulike typer forsvar, slik som tilbaketrekning og isolasjon (Gilbert & Irons, 2009).

En respons på skam kan også være å streve etter perfeksjon, fordi perfeksjon kan kompensere for en underliggende følelse av mangel, men uten at det nytter (Kaufman, 1992, s. 87; Henriksen & Mesel, 2021, s. 55).

Som en dimensjon av selvet har skam både ytre og indre retninger (Budden, 2009, s. 1033; Gilbert, 2003). Det som oppleves som avvisning fra andre, manifesterer seg i refleksiv selvkritikk basert på indre idealer. Dette skjer samtidig som kroppen automatisk reagerer for å beskytte seg; kropp og blikk vendes bort. Utad kan det gi signaler som underkastelse eller nederlag.

En skam som gjør det vanskelig eller umulig å komme seg fri fra den, blir i skamlitteraturen beskrevet som toksisk eller giftig skam (Henriksen & Mesel, 2021, s. 74, 75; Bradshaw, 1988). For mange i denne situasjonen er det få eller ingen strategier for å gjenvinne et positivt selvbilde. Det kan gi en opplevelse av å være verdiløs, at «jeg har ingen verdi», og det gjør det vanskelig å opprettholde selvrespekt og en følelse av egenverd.

Tabuiserte traumer

Forskning har vist at barn og unge i stor grad opplever at deres mobbehistorier blir bagatellisert av de voksne (Fekkes, Pijpers & Verlove-Vanhorick, 2005; Waasdorp, Bradshaw & Duong, 2011). Forskning viser også at ungdommer ikke ønsker å fortelle lærerne om mobbingen de er utsatt for, fordi de er redde for å bli negativt avslørt som svake og ikke-mestrende. De er redde for avvisning fra jevnaldrende, og de lar være å si noe for å bevare sin autonomi og beskytte sitt selvbilde (Boulton, Boulton, Down, Sanders & Craddock, 2017).

Leira (1990) lanserte begrepet «tabuiserte traumer», der hun beskriver tabu som et kulturelt fenomen som innebærer et sosialt forbud mot å synliggjøre eller fortelle. Mobbing som skambelagt og tabu bidrar til at historiene er vanskelige å fortelle til viktige andre. Det kan føre til at historiene ikke blir bekreftet, de blir ikke gjort gyldige, og de kan heller ikke håndteres og bearbeides.

Skårderud (2001) bruker begrepet transportert skam. Han mener skammen er transportert fra en kollektiv til en mer individualisert norm – og skammen privatiseres og blir plassert hos enkeltindividet. Det betyr at ungdommen som er utsatt for mobbing, påtar seg skammen og er alene om den. Ungdommene slutter å fortelle eller lar være å fortelle fordi de opplever at det ikke nytter, eller at ingen ønsker å høre historiene deres.

Datamateriale og metode

Vi har valgt en kvalitativ, hermeneutisk tilnærming i analyse av chattene for å få bredere innsikt i mobbingens konsekvenser for barn og unge som er utsatt for mobbing (Bryman, Becker & Sempik, 2008; Giorgi, 1997).

Vi har analysert chatter fra den nasjonale chat-tjenesten snakkommobbing.no, tilknyttet Blå Kors. Målgruppen er barn og unge mellom 9 og 19 år som har vært eller er involvert i mobbing. Chat-tjenesten er anonym, og den er betjent av fagpersoner. Datamaterialet består av utskrift av totalt 226 chatter, likt fordelt på kjønn. Chattene ble tilfeldig valgt ut av daglig leder av chat-tjenesten over en tidsperiode fra våren 2017 til høsten 2018. Vi stoppet utskrifter av data da vi vurderte at nye utskrifter av chatter ikke lenger tilførte ny kunnskap (Malterud, 2017, s. 65).

Chattene er en «her og nå»-samtale mellom den enkelte ungdom og chat-verten. Vi ønsket å undersøke ungdommenes egne beskrivelser av hvordan de opplevde å bli utsatt for mobbing, og hvordan mobbingen påvirket deres livskvalitet, psykiske helse og deres livsverden.

Resultatene er illustrert med sitater. Sitatene er tatt ut av den sammenheng de fremkommer i. Lengden på chattene varierer, fra ½–1 side opp til 3–4 sider. Uttalelsene varierer, men alle har det til felles at de beskriver alvorlig selvopplevd mobbing. Flere beskriver mobbing som har pågått over flere år. Chat-samtalene er engangssamtaler, og vi får kun et lite innblikk i den enkelte ungdoms liv.

Våre fortolkninger er preget av dette øyeblikksbildet, samtidig som vi også får innblikk i det vi forstår som konsekvenser av en mobbehistorie som har vart over tid. Det er ulike hermeneutiske lag: ungdommenes livsverden slik den oppleves av den enkelte, hva som vises i teksten i samtalen mellom ungdommen og chat-verten, og våre fortolkninger av teksten (Freuchen, Ulland & Mesel, 2018).

Vi tok utgangspunkt i Giorgis firestegsmetode for tekstanalyse (Giorgi, 1997; Malterud, 2017):

1. Danne helhetsinntrykk: Førsteforfatter har lest igjennom hele datamaterialet flere ganger for å danne seg et helhetsinntrykk.
2. Identifisere meningsbærende enheter: Førsteforfatter identifiserte meningsbærende enheter, det vil si kategoriserte konsekvensene av mobbingen etter temaer. Nvivo ble brukt for å organisere og effektivisere denne delen av analysen. Samtidig ble det foretatt en gjennomgang av relevant skamteori som ble sett i sammenheng med de kategoriserte konsekvenser av mobbing.
3. Abstrahere innholdet i de meningsbærende enheter: Alle forfatterne gjennomgikk innholdet av de kategoriserte konsekvensene av mobbing og drøftet kategoriene opp mot relevant skamteori og ungdommenes behov for å tilhøre fellesskapet.
4. Sammenfatte betydningen av analysen: I steg fire, «funn og drøfting», er hensikten å skape en rekontekstualisering og ny forståelse av empiri og teori.

Analysen har vært en frem-og-tilbake-prosess mellom empiri og teori og kan beskrives som en abduktiv tilnærming (Danemark, Ekstrøm, Jakobsen & Karlsson, 2006).

Validitet og etiske overveielser

Forskningsprosjektet er godkjent av NSD (Norsk senter for forskningsdata, personvernombudet). Krav til samtykke, taushetsplikt, oppbevaring av datamateriale og anonymisering av chattere og intervjupersoner er ivaretatt. Når vi siterer ungdommene, oppgis alder og kjønn der dette fremkommer av chattene.

Det er et sensitivt og vanskelig datamateriale å analysere og tolke. Konteksten er tydelig ved at ungdommene henvender seg til chat-tjenesten for å snakke om den mobbingen de er involvert i.

Samtidig er innblikket vi får i ungdommenes liv, begrenset, og vi har ikke mulighet til å utdype med oppfølgingsspørsmål som i intervju. Det stiller derfor store krav til fortolkning av dataene. Det er et etisk ansvar å bringe ungdommenes opplevelser ut til fellesskapet for å synliggjøre mobbingens tabubelagte konsekvenser. Samtidig er det også et ansvar å bidra med forslag til tiltak som kan føre til at ungdommene får bedre hjelp.

Studiens begrensninger

En avgrensning i denne studien er at vi ikke vektlegger kjønnsperspektivet, og at vi konsentrerer oss om ungdom som har vært utsatt for mobbing. Vi har heller ikke problematisert hvordan ulike forståelser av mobbing kunne ha influert på funn og drøfting.

Funn og drøfting

For å belyse problemstillingen, hvordan vi kan forstå konsekvensen av mobbing i lys av teori om skam, har vi valgt å dele funnene i tre temaer:

1. ·negativ selvevaluering og selvforakt
2. · kroppens kommunikasjon: unnvikelse og tilbaketrekning
3. · håpløshet, den toksiske skammen

Negativ selvevaluering og selvforakt

Erfaringene med å bli mobbet handler om ungdommenes subjektive opplevelser av å bli ekskludert fra fellesskapet, av ikke å bli sett og av ikke å bli regnet med. Det er fysiske og psykiske krenkelser i form av ord som «grisetryne», «stygging» og «du burde brenne i helvete» (sitater fra chattene, snakkommobbing.no) og slag og spark som setter seg i hele kroppen.

Negative tanker og følelser er et dominerende funn hos både jenter og gutter. Sitatene gjenspeiler vanskelige følelser som handler om dårlig selvtillit, følelse av tomhet og ensomhet og en opplevelse av å være annerledes.

Det fremkommer mye redsel, utrygghet, tristhet, sinne og for enkelte også hat. Det er ikke ofte ungdommene bruker ordet «skam» direkte, men denne jenta (alder ikke oppgitt) sier: «Jeg synes det er kleint og jeg føler en stor skam av å ha det sånn». Det kan handle om at skammen er vanskelig å ta inn over seg og definere for seg selv. Det kan være at skammen handler om gapet mellom den ungdommen ønsker å være, og den selvkritiske evalueringen av henne selv (Gilbert & Irons, 2009).

Idealbildet som ungdommen opplever at de andre i jevnaldergruppen lever opp til, kan handle om utseende og klær, men også om kompetanser som blir verdsatt i ungdomskulturen (Budden, 2009, s. 1033; Gilbert, 2003; Kaufman, 1992, s. 87). Det kan være alt fra ikke å mestre å lese høyt i timen til ikke å oppleve å inneha noen spesielle kompetanser, som å være god i fotball, håndball eller annet.

Ungdom som opplever mobbing og utenforskap, sier at de føler seg mislykkede og sårbare og er opptatt av andres evalueringer av seg selv: «Føler meg stygg og sårbar. Det er veldig vanskelig å snakke ansikt til ansikt med noen om det. Jeg gruer meg til hver eneste dag. Jeg tenker på hva folk kommer til å si» (gutt, 13 år).

Å være opptatt av andres vurderinger og oppfatninger er vanlig, og når en er usikker, enten det gjelder væremåte eller klær, kan en søke støtte i de sosiale nettverk en har, blant venner eller i familie. Skammen kan imidlertid bidra til at ungdommene er redde for å be om råd og jevnaldrendes vurderinger. Skam handler om å ønske å ikke avsløre seg selv og å bevare autonomi og verdighet (Boulton mfl., 2017). Den nødvendige støtten blir dermed vanskelig å oppnå.

Når en ikke lykkes, og en opplever å bli krenket for den man «er», enten det gjelder prestasjoner eller utseende, kommer ofte følelsene av utilstrekkelighet og mindreverd (Gilbert & McGuire, 1998; Lewis, 1995; Mills, 2005). Det er følelser som ligger tett opp til skammen, og ungdommen kan påta seg skyld for ikke å få til å være «god nok». Resultatet blir selvkritikk og selvforakt slik vi ser av ungdommenes uttalelser. Utsagn som «jeg blir ledd av og gjort narr av» (gutt, 14 år), «jeg vet ikke hvordan jeg skal få tilbake selvtilliten min» (jente, 15 år) og «jeg ser på meg selv som ubrukelig, og bare bortkastet tid og plass» (jente, 16 år) kan forstås som uttrykk for fortvilelse og som negativ og uønsket identitet preget av skam. Som beskrevet innledningsvis mener Kaufman (2004) at kampen for identitet er det primære element i skamopplevelsen.

Kroppens kommunikasjon: unnvikelse og tilbaketrekning

Jeg er en skam for verden. Jeg prøver å krympe meg, komme meg unna folk. Jeg er blitt redd for å snakke høyt. Jeg tør ikke rekke opp hånda i timen. Jeg ser på meg selv som ubrukelig, og bare bortkastet tid og plass. Det har vel så å si ødelagt meg. Hver morgen våkner jeg og prøver å finne en unnskyldning for å bli hjemme. Folk har bare oversett meg i flere år. De fleste i klassen ignorerer meg hele tiden. (jente, 14 år)

Den britiske psykologen Paul Gilbert er en av dem som beskriver hvordan skam kan vise seg i handlinger som han beskriver som «skamresponser» (Gilbert & McGuire, 1998; Gilbert & Irons, 2009). Han knytter disse responsene til individets negative selvevalueringsprosesser i møte med hendelser og relasjoner, som igjen ofte vises i tilbaketrukken atferd og isolasjon (Gilbert & Irons, 2009).

Sitatet over er fra ei jente på 14 år som i chatten har beskrevet mobbing som hun har vært utsatt for på skolen. Hun beskriver hvordan mobbingens konsekvenser nettopp er tilbaketrukket atferd som viser seg i skolefravær og isolasjon fra jevnaldrende. I tillegg viser forskning at skolenes holdninger, kunnskap og handlinger i møte med elevers tilbaketrukne atferdsuttrykk kan forsterke negative relasjonserfaringer som mobbing (Lund, 2012; Nordahl, Sørlie, Manger & Tveit, 2005; Mjelve, Nyborg, Edwards & Crozier, 2019).

Negative, krenkende følelser kjennes i kroppen og kan være vanskelige å sette ord på. Ungdommene beskriver på ulike måter ønske om ikke å bli lagt merke til: «Jeg krymper meg, prøver å gjøre meg usynlig» (jente, 15 år). Det går an å forestille seg ønske om å krympe seg, å gjøre seg mindre, som en vanskelig følelse som kan kjennes fysisk ved at kroppen trekker seg sammen, innover i seg selv, etterfulgt av et ønske om å forsvinne fra den andres blikk.

Mange av ungdommene gir uttrykk for at det er vanskelig å se «de andre» i øynene, slik som denne gutten på 15 år: «Jeg vil ikke se mobberne i øynene. Jeg vil ikke bli lagt merke til». De fysiske, kroppslige reaksjonene når skamfølelsen kommer, resulterer i at en prøver å unngå den/de andres blikk. Slik vi har beskrevet innledningsvis, er vanlige skamreaksjoner tilbaketrekning og unngåelse i et forsøk på å beskytte seg fra ytterligere krenkelser (Lewis, 2005, Gilbert & McGuire, 1998, Henriksen & Mesel, 2021).

Vi er alltid synlige for de andres blikk (Heller, 2003). Skammen sanses av den som krymper seg, som unndrar seg blikket, som holder seg unna, og skammen sanses av «de andre» som ser. Skammen er subjektiv og intersubjektiv. Som mennesker blir vi tidlig i livet kjent med følelsen av skam. Det bidrar til at vi intuitivt kan gjenkjenne skammen når vi møter den, hos oss selv eller andre (Deonna, Rodogno & Teroni, 2012; Gilbert, 2003). Det gjør at vi automatisk kan reagere med å prøve å unngå eller skjule skammen, slik som ungdommenes beskrivelser kan være eksempler på.

Slik vi forstår flere av ungdommenes utsagn, har fravær fra skolen og unngåelse av venner sammenheng med at de ikke orker å utsette seg selv for mer mobbing, og at de er redde for ytterligere krenkelser. Den intuitive oppfattelsen av den andres skam kan føre til ubehag, men også forakt, som igjen kan forsterke en allerede godt etablert negativ selvopplevelse og skam hos den som blir utsatt for krenkelser (Gilbert & McGuire, 1998; Søndergaard, 2012).

Selvskading

«Etter fire år med drapstrusler, begynte jeg med selvskading» (jente, 16 år). For en del av ungdommene resulterer følelsene av avmakt og håpløshet i selvskading. Noen beskriver selvskading som et forsøk på å dempe tankekaos og vanskelige følelser, og de gir uttrykk for at det oppleves som en forbigående lettelse. Selvskading inkluderer et bredt spekter av atferd; kutting, brenning, riping, banking og slag. Kutting er den vanligste metoden for selvskading for både gutter og jenter (Klonsky, Victor & Saffer, 2014; Stänicke, Haavind & Gullestad, 2018).

Studier viser at selvskading blant ungdom virker affektregulerende og er knyttet til skam. Kuttingen kan også gi en følelse av «å være levende», men kan også være et uttrykk for selvhat (Stänicke, Haavind & Gullestad, 2018; Sommerfeldt & Skårderud, 2009). Selvskadingen fremstår som affektregulerende og knyttet til ensomhet og angst: «Jeg er ensom. Føler angst. Jeg kutter og skader meg for å få smerten på utsiden, men det virker bare en liten stund» (jente, 15 år).

Kuttingen virker som en beskyttelse mot den psykiske smerten. Ved å kutte seg gir de smerten en annen karakter. «Driver med selvkutting. Jeg gjør det når jeg er skikkelig nedfor og når mamma sover. Det føles faktisk godt, først blør det og så svir det» (gutt, 14 år). For denne gutten kan selvskadingen høres ut til å medføre positive følelser, men er kanskje også en måte å føle seg mer levende på når han har det tungt.

Ungdommene er alene om de vanskelige tankene og følelsene knyttet til mobbingen de er utsatt for: forakt, trusler og hatblikk. Det er tanker og følelser som for andre er usynlige, men opplevelsen av smerte er, slik den beskrives, synlig for ungdommen.

Ved selvskading blir smerten synlig for ungdommene gjennom kuttene og arrene. En 16-årig gutt beskriver sin situasjon: «Ble mobba, banka, har selvskadet meg selv. Ligger og gråter hele natta. Stoler ikke mer på folk.» Det kan være at selvskadingen for denne gutten er en måte å gi uttrykk for følelser på som er vanskelige å kommunisere på annen måte. Selvskading i form av kutting kan være en måte å forsøke å gjøre seg synlig i verden på.

Håpløshet, den toksiske skammen

«Jeg føler at det ikke spiller noen rolle om jeg tar mitt eget liv» (jente, alder ikke oppgitt).

Denne jentas utsagn kan tolkes dit hen at hun opplever at det er likegyldig om hun lever eller dør. Mobbingen skjer på skolen. Om hun opplever sin eksistens som betydningsløs, er det rimelig å anta at hun i de relasjoner hun er i på skolen, ikke har en opplevelse av å være en betydningsfull deltaker i fellesskapet. Når man er usynlig, eksisterer man ikke i jevnaldergruppen, og man kan oppleves som å være «sosialt død» (Søndergaard, 2012).

Flere av ungdommene har gjennomført selvmordsforsøk. «Jeg har selvskadet meg og prøvd å ta mitt eget liv» (jente, 14 år). En del beskriver selvmordstanker over lang tid: «Jeg går med masse selvmordstanker og har prøvd selvmordsforsøk. Jeg prøver hver dag å ta mitt eget liv» (jente, 14 år), og jenta på 13 år: «i dag skulket jeg egentlig hele dagen og det eneste jeg tenkte på var om jeg skulle ta selvmord».

Forskning på og fortolkning av selvmordsnotater fra ungdom som har tatt sitt liv, gir indikasjoner om at døden er siste utvei og på bakgrunn av traumatiske opplevelser (Leenaars, De Wilde, Wenckstern & Kral, 2001). Freuchen mfl. (2018) sin gjennomgang av selvmordsnotater fra barn og unge som har tatt livet sitt, viser at selvmordene ikke synes å være utført i plutselig affekt, men etter at vanskelige følelser har bygget seg opp over tid. Det fremkommer også av chattene at fortvilelsen for de aller fleste har vart lenge, for noen i mange år.

Jeg vil ikke leve lenger. Jeg har fått nok. Av mobbingen. Får daglige meldinger og ikke anonyme meldinger av folk, som ber meg henge meg, at jeg ikke fortjener å være her, at jeg er et jævla misfoster. Det går ikke. Tauet er stramma. Livet er over. (kjønn og alder ikke oppgitt)

Denne ungdommen uttrykker ganske tydelig at han eller hun ikke har noe håp om at det kan bli bedre, og har på det nærmeste gitt opp. Ut fra skamteoretiske perspektiver kan det oversettes med et skadet selv og det som beskrives som den toksiske skammen (Henriksen & Mesel, 2021, s. 74, 75).

Når ungdommene blir gående alene med skammen, de negative tankene og selvforakten, kan det resultere i en opplevelse av kaos: «Tanker og følelser dreper meg. Alt er kaos hele tiden. Det går liksom ikke mer. Jeg er sliten av å gjemme, av å tenke, av å holde ut, av å leve» (jente, 15 år). Det virker som at det er en trøtthet, en slags overgivelse i jentas reaksjon. Hun ser ingen handlingsalternativer. Skam bidrar til følelser av avmakt, hjelpeløshet og mangel på kontroll over eget liv (Deonna m.fl., 2012; Lewis, 1995).

Når ungdommen beskriver sin livssituasjon slik som vi har gjengitt, så vitner det om en skam som har tatt grep om hele ungdommens livsverden, og om en håpløshet som har overtatt fullstendig. Toksisk skam er et begrep for en skam som oppleves altomfattende, relatert til hva vi gjør, og hvem vi er, og som manifesterer seg som en følelse av seg selv som ikke ønsket i denne verden. Toksisk skam er alvorlig og destruktiv fordi den bygger på en grunnleggende opplevelse av å bli plassert utenfor fellesskapet av sine jevnaldrende, og gir den det rammer, en opplevelse av å bli tildelt en lavere verdi enn andre eller en ikke-eksisterende verdi (Henriksen & Mesel, 2021).

Ungdommene beskriver erfaringer som gir uttrykk for en grunnleggende opplevelse av å være alene om en smerte som for mange etter hvert blir vanskelig å håndtere.

Leira (1990) skriver om tabuer som forblir tause fordi samfunnet ikke ønsker å gjøre fortellingene gyldige. Ungdommens historier blir ikke hørt, og de blir derfor ikke gjort gyldige. Det blir slik Skårderud (2001) beskriver, at skammen blir plassert hos enkeltindividet, hos ungdommen som er utsatt for mobbing og krenkelser. Ensomheten ungdommene beskriver, gjenspeiler at de er alene om de vanskelige tankene og følelsene. De ønsker ikke å utsette seg for å fortelle om mobbingen til voksne både fordi de ikke tror at voksne kan hjelpe, og for å ivareta sin egen verdighet (Boulton mfl., 2017; Waasdorp, Bradshaw & Duong, 2011).

Oppsummering

Teori om skam bidrar til å gi et utvidet og mer nyansert bilde av alvoret og den smerte ungdommene formidler når det gjelder konsekvensene av mobbing. Skam er smertefullt. Den skader selvtilliten og følelsen av selvverd (Gilbert & Irons, 2009; Gilbert & McGuire, 1998). Skammen begrenser individet og knyttes til ensomhet og isolasjon (Strøm mfl., 2018; Thoresen mfl., 2018).

Med utgangspunkt i ungdommenes beskrivelser av mobbingen de hadde vært utsatt for, har vi analysert deres utsagn om mobbingens konsekvenser i lys av skamteori og ulike skamuttrykk. Vi har delt disse skamuttrykkene inn i disse tre temaområdene: negativ selvevaluering og selvforakt (1), unnvikelse, tilbaketrekning og selvskading (2) og håpløsheten, den toksiske skammen (3), som vi tolker som ungdommer som har gitt opp håpet om endring.

Ungdommens svar på skammen er naturlige reaksjoner for beskytte «selvet» mot å bli ytterligere såret og krenket. Vår tolkning av ungdommenes beskrivelser er at mange har gitt opp å søke tilbake til fellesskapet. Beskyttelsen av seg selv er det eneste de har igjen. Enkelte gir uttrykk for å ha gitt helt opp, også livet. Det er alvorlig, med tanke på den enkelte ungdoms psykiske helse og økt selvmordsfare, når de negative selvverdstankene får leve sine liv uten at noen vet om dem.

Utviklingspsykologiske perspektiver beskriver sårbarheten for skam vi alle bærer med oss. Grad av anerkjennelse og krenkelser vi utsettes for i barndom og ungdomsår, og gjennom livsløpet ellers, påvirker sårbarheten vår for skam (Lund & Helgeland, 2020, s. 87).

I vår studie har vi ikke innblikk i ungdommenes liv utover innholdet i chattene. Chattene er «her og nå»-samtaler, og de kan være preget av fortvilelsen i øyeblikket da de kontaktet chat-tjenesten. Av konteksten chattene er skrevet i, fremkommer det at enkelte har vært utsatt for mobbing over mange år, og andre i kortere perioder. Noen lever under vanskelige hjemmeforhold, mens andre gir uttrykk for tillit til foreldre, samtidig som de ønsker å beskytte foreldrene sine for egen smerte.

Ensomhet kan beskrives som skammens følgesvenn (Thoresen mfl., 2018, s. 187), og i sterk kontrast til behovet for å høre til i fellesskapet (Allen & Kern, 2017; Baumeister & Leary, 1995).

Ungdommene beskriver nettopp dette, at de er alene om de vanskelige tankene og opplevelsene. De skammer seg over seg selv og tar på seg skylden for det som har skjedd.

Implikasjoner for praksis

Innsikten i mobbingens konsekvenser og skammens betydning og ikke minst de langsiktige konsekvensene for ungdommenes psykiske helse gjør at det er nødvendig å fange opp barn og unge som har vært og er utsatt for mobbing, slik at de kan få nødvendig helsehjelp. Det handler også om arbeidet med å forebygge mobbing.

Skolen er en av ungdommenes viktigste arenaer sammen med hjemmet. Ansatte ved skole, men også foreldre, kan kjenne på usikkerhet knyttet til hvordan de kan være til støtte og hjelp for ungdom som på ulike måter gir signaler om at de har det vanskelig.

Enkelte kan kanskje tenke at «dette har jeg ikke kompetanse til» eller «her må behandling til av folk som kan det», men ungdommene trenger de voksne, både foreldre, ansatte på skolen og eventuelt helsesykepleier, og noen ganger er henvisning til BUP nødvendig. Barn og unge som har vært eller er involvert i mobbing, trenger voksne som samarbeider.

De ansatte i skolen må ha et våkent blikk for barn som trekker seg unna, og sensitivitet når det gjelder å fange opp signaler om at barn ikke har det bra. Den tilbaketrukne atferden må møtes, ikke unngås. De voksnes evne til å tåle avvisning, lede og inngå i utfordrende relasjoner og dialoger om utfordrende følelser er avgjørende for hvorvidt ungdommene får tillit til voksne. Dette må skje i tillegg til samtaler med helsesykepleier og en eventuell henvisning til BUP for de elever som har behov for det.

Det er viktig å trekke veksler på den kunnskap vi har, for å forebygge mobbing, ved tett foreldresamarbeid og ved å legge vekt på inkluderende fellesskap i den enkelte klasse og skole (Hansen, 2018; Lund & Helgeland, 2020).

Ungdommenes stemme fra dette forskningsprosjektet viser at vi må styrke noen sentrale kjerneelementer i det forebyggende arbeidet mot mobbing i skolen for å gi ungdom som er utsatt for mobbing, støtte og hjelp. Sentrale punkter i dette arbeidet er:

1. å styrke de ansattes relasjonskompetanse med en særskilt vekt på den ansattes kompetanse til å forstå den sosiale dynamikken mellom elevene samtidig som en anerkjenner den enkelte elevs opplevelse, noe som innebærer å lytte og ta imot ungdommens smerte og vanskelige historier for derigjennom å gi ungdommens historier gyldighet
2. å styrke innsatsen for å få til et inkluderende «vi-fellesskap», i klassen og på skolen og arbeide kontinuerlig for et fellesskap hvor alle kjenner at «her hører jeg til», noe som blant annet handler om tilrettelegging av pedagogisk praksis og av sosiale aktiviteter som har som formål å skape tilhørighet, inkludering og fellesskap (Eriksen & Lyng, 2015, s. 147)
3. å styrke samarbeids- og dialogkulturen på alle nivåer i skolen: samarbeidet mellom elever, mellom de ansatte, mellom ansatte og foreldre og mellom skole og interne samarbeidspartnere, for eksempel helsesykepleier, og eksterne samarbeidspartnere, for eksempel BUP

Det handler om å skape tillit og bygge relasjoner på flere nivåer: jobbe med relasjonen mellom lærer og elev, arbeide for å utvikle og skape gode fellesskap i klassen og på skolen og å skape et godt foreldresamarbeid. Barn og unge som er utsatt for mobbing, trenger støtte og hjelp til å sette ord på sine opplevelser og gjøre sine historier gyldige på en slik måte at de ivaretar ungdommens verdighet og kan bidra til å frigjøre dem fra skammen.

Denne artikkelen har tidligere vært publisert i papirutgaven og e-bladutgaven av tidsskriftet Spesialpedagogikk nr. 5, 2021. Hvis du vil lese flere artikler eller abonnere på tidsskriftet Spesialpedagogikk: Klikk her

På denne nettsiden får du også tilgang til Spesialpedagogikks arkiv der du finner tidligere utgaver av tidsskriftet.

Referanser

Allen, K.-A. & Kern, M.L. (2017). The need to belong. I: K.-A. Allen & M.L. Kern, School Belonging in Adolescents. Theory, Research and Practice (s. 5–12). Singapore: Springer. Hentet fra: https://link.springer.com/chapter/10.1007/978-981-10-5996-4_2

Amstadter, A.B. & Vernon, L.L. (2008). Emotional reactions during and after trauma: A comparison of trauma types. Journal of Aggression, Maltreatment & Trauma, 16(4), s.391–408. Hentet fra: https://doi.org/10.1080/10926770801926492

Andrews, B., Brewin, C.R., Rose, S. & Kirk, M. (2000). Predicting PTSD symptoms in victims of violent crime: The role of shame, anger and childhood abuse. Journal of abnormal psychology, 109(1). Doi:10.1037/0021-843X.109.1.69

Baskin, T.W., Wampold, B.E., Quintana, S.M. & Enright, R.D. (2010). Belongingness as a protective factor against loneliness and potential depression in a multicultural middle school. The Counseling Psychologist, 38(5), s. 626–665. Sage Publications. https://doi.org/10.1177prosent2F0011000009358459

Baumeister, R.F. & Leary, M.R. (1995). The need to belong: desire for interpersonal Attachments as a Pfundamental human motivation. Psychological bulletin, 117(3), s. 497–529. https://doi.org/10.1037/0033-2909.117.3.497

Birkeland, M.S., Aakvaag, H.F., Strøm, I.F. & Thoresen, S. (2019). Sosiale relasjoner som konsekvens og risikofaktor, (kap. 7). I: H.F. Aakvaag & I.F. Strøm (Red.), Vold i oppveksten: Varige spor? En longitudinell undersøkelse av reviktimisering, helse, rus og sosiale relasjoner hos unge utsatt for vold i barndommen. Rapport fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress.

Boulton, M.J., Boulton, L., Down, J., Sanders, J. & Craddock, H. (2017). Perceived barriers that prevent high school students seeking help from teachers for bullying and their effects on disclosure intentions. Journal of Adolescence, 56, s. 40–51. https://doi.org/10.1016/j.adolescence.2016.11.009

Bradshaw, J. (1988). Healing the shame that binds you. Health Communications, USA. http://www.bgeeworld.com/skam/John_Bradshaw_-_

Breivik, K., Bru, E., Hancock, C., Idsøe, E.C., Idsøe, T. & Solberg, M.E. (2017). Å bli utsatt for mobbing. En kunnskapsoppsummering om konsekvenser og tiltak. Stavanger: Læringsmiljøsenteret. Hentet fra: https://www.udir.no/ ... /a-bli-utsatt-for-mobbing—en-kunnskapsoppsummering-om-konsekvenser

Bryman, A., Becker, S. & Sempik, J. (2008). Quality criteria for quantitative, qualitative and mixed methods research: A view from social policy. International Journal of Social Research Methodology: Theory & Practice, 11(4), s. 261–276. https://doi.org/10.1080/13645570701401644

Budden, A. (2009). The role of shame in posttraumatic stress disorder: A proposal for a socio- emotional model for DSM-V. Social Science & Medicine 69(7), s. 1032–1039. Elsevier. Doi: 10.1016/ j.socscimed.20 09.07.032.

Cunha, M., Matos, M., Faria, D. & Zagalo, S. (2012). Shame memories and psychopathology in adolescence: The mediator effect of shame. International Journal of Psychology and Psychological Therapy, 12(2), s. 203–218.

Danemark, B., Ekstrøm, M., Jakobsen, L. & Karlsson, J.C. (2006). Explaining Society: critical realism in the social sciences. Sverige/London/New York: Studentlitteratur/Routledge.

Deonna, J.A., Rodogno, R. & Teroni, F. (2012). In defense of shame: The faces of an emotion. Oxford University Press.

Dolezal, L. (2015). The body and shame: Phenomenology, feminism, and the socially shaped body. Lexington Books.

Eriksen, I.M. & Lyng, S.T. (2015). Skolers arbeid med elevenes psykososiale miljø: Gode strategier, harde nøtter og blinde flekker. Nova-rapport nr.14. Hentet fra https://www.udir.no/tall-og-forskning/finn-forskning/rapporter/skolers-arbeid-med-elevenes-psykososiale-miljo--gode-strategier-harde-notter-og-blinde-flekker/

Fekkes, M., Pijpers, F.I.M. & Verlove-Vanhorick, S.P. (2005). Bullying: who does what, when and where? Involvement of children, teachers and parents in bullying behavior. Health Educational Research, 20(1), s. 81–91. Oxford University Press. https://doi.org/10.1093/her/cyg100

Freuchen, A., Ulland, D. & Mesel, T. (2018). Suicide notes written by child and adolescent suicide victims: A qualitative textual analysis. Scandinavian psychologist, 5, e9. Doi: org.10.157154.

Gilbert, P. (1997). The evolution of social attractiveness and its role in shame, humiliation, guilt and therapy. British Journal of Medical Psychology, 70(2), s. 113–147. The British Psychological society.

Gilbert, P. (1998). What is shame? Some core issues and controversies. I: P. Gilbert & B. Andrews (Red.), Shame: Interpersonal behaviour, psychopathology and culture (s. 3–38). Oxford University Press.

Gilbert, P. (2003). Evolution, social roles, and the differences in shame and guilt. Social Research: An International Quarterly, 70(4), s. 1205–1230.

Gilbert, P. & Irons, C. (2009). Shame, self-criticism, and self-compassion in adolescence. I: N.B. Allen & L.B. Sheeber (Red.), Adolescent emotional development and the emergence of depressive disorders, (s. 195–214). Cambridge University Press. Doi: 10.1017/CB09780511551963.011

Gilbert, P. & McGuire, M.T. (1998). Shame, status, and social roles: Psychobiology and evolution. (Kap. 11). I: P. Gilbert & B. Andrews, Shame: interpersonal behavior, psychopathology and culture. Oxford University Press.

Giorgi, A. (1997). The theory, practice, and evaluation of the phenomenological method as a qualitative research procedure. Journal of Phenomenological Psychology, 28(2), s. 235–260. Health Research Premium Collection.

Gladden, R.M., Vivolo-Kantor, A.M., Hamburger, M.E. & Lumpkin, C.D. (2014). Bullying surveillance among youths: Uniform definitions for public health and recommended data elements (version 1.0). National Center for Injury Prevention and Control, Centers forDisease Control and Prevention and the United States Department of Education.

Hansen, H.R. (2018). Mobning. Aarhus Universitetsforlag.

Heller, A. (2003). Five Approaches to the Phenomenon of Shame. Social Research: An International Quarterly, 70(4) s.1015–1030. John Hopkins University Press. https://muse.jhu.edu/article/558602/summary

Hellfeldt, K. (2016). The Hurt Self: Bullied Children`s Experiences of Social Support, Recognition and Trust at School. Doktorgradsavhandling, Örebro universitet, Sverige.

Henriksen, J.O. & Mesel, T. (2021). Shame’s Unwelcome Interruption and Responsive Movements: Body, Religion, Morality–an Interdisciplinary Study. Cappelen Damm Akademisk/NOASP (Nordic Open Access Scholarly Publishing).

Houbre, B., Tarquinio, C., Thuillier, I. & Hergott, E. (2006). Bullying among students and its consequences on health. European Journal of Psychology of Education, 21(2), s. 183–208.

Idsoe, T., Dyregrov, A. & Idsoe, E.C. (2012). Bullying and PTSD symptoms. Journal of Abnormal Child Psychology, 40(6), s. 901–911.

Idsoe, T., Vaillancourt, T., Dyregrov, A., Hagen, K.A., Ogden, T. & Nærde, A. (2021). Bullying victimization and trauma. Frontiers in psychiatry, 11. https://doi.org/10.3389/fpsyt.2020.480353

Irwin, A., Li, J., Craig, W. & Hollenstein, T. (2016). The role of shame in the relation between peer victimization and mental health outcomes. Journal of interpersonal violence, 34(1), s. 156–181. Doi:10.177/08862051672937.

Karterud, S. & Monsen, J.T. (1997). Selvpsykologi: utviklingen etter Kohut. Ad Notam Gyldendal.

Kaufman, G. (2004). The psychology of shame: Theory and treatment of shame-based Syndromes. Springer Publishing Company.

Kaufman, G. (1992). Shame: The Power of Caring (3. utg.). Rochester: Schenkman Books.

Klonsky, E.D., Victor, S.E. & Saffer, B.V. (2014). Nonsuicidal self-injury: What we know, and what we need to know. The Canadian Journal of Psychiatry, 59(11), s. 565–568. https://doi: org/10.1177/070674371405901101

Kofoed, J. & Søndergaard, D.M. (2013). Innledning. I: J. Kofoed & D.M. Søndergaard (Red.). Mobning gentænkt. Hans Reitzels Forlag.

La Bash, H. & Papa, A. (2014). Shame and PTSD symptoms. Psychological Trauma: Theory, Research, Practice, and Policy, 6(2), s. 159–166. Doi:10.1037/a0032637

Leenaars, A.A., De Wilde, E.J., Wenckstern, S. & Kral, M. (2001). Suicide notes of adolescents: A life-span comparison. Canadian Journal of Behavioural Science, 33(1), s. 47–57. Canadian Psychological Association. Doi: 10.1037/h0087127

Leira, H. (1990). Fra tabuisert traume til anerkjennelse og erkjennelse. Om arbeid med barn som har erfart vold i familien. Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 27, s. 16–22.

Lewis, M. (1995). Shame: The exposed self. New York: The Free Press, Simon and Schuster.

Lund, I. (2012). Det stille atferdsproblemet. Innagerende atferd i barnehage og skole. Bergen: Fagbokforlaget.

Lund, I., Helgeland, A. & Kovac, V.B. (2017). På vei mot en ny forståelse av mobbing i et folkehelseperspektiv. Acta Didactica Norge – tidsskrift for fagdidaktisk forsknings- og utviklingsarbeid i Norge, 11(3). Doi: http://dx.doi.orghttps://www.journals.uio.no/index.php/adno/article/view/4691

Lund, I. & Helgeland, A., (2020). Mobbing i barnehage og skole, nye perspektiver. Oslo:Cappelen Damm Akademisk.

Lutwak, N., Panish, J. & Ferrari, J. (2003). Shame and guilt: Characterological vs. behavioral self-blame and their relationship to fear of intimacy. Personality and Individual Differences, 35(4), s. 909–916. https://doi.org/10.1016/S0191-8869(02)00307-0

Malterud, K. (2017). Kvalitative metoder i medisinsk forskning. Oslo: Universitetsforlaget.

Medietilsynet. (2020). Barn og medier 2020. Oslo: Medietilsynet.

Mills, R.S.L. (2005). Taking stock of the developmental literature on shame. Developmental Review, 25(1), s. 26–63. Doi: 10.1016/j.dr.2004.08.001.

Mjelve, L.H., Nyborg, G., Edwards, A. & Crozier, W.R. (2019). Teachers’ understandings of shyness: Psychosocial differentiation for student inclusion. British Educational Research Journal, 45(6), s. 1295–1311. https://doi.org/10.1002/berj.3563

Mesel, T. (2017). Vilje til frihet: en manns fortelling om barndom og overgrep. Kristiansand: Portal forlag.

Nielsen, M.B., Tangen, T., Idsoe, T., Matthiesen, S.B. & Magerøy, N. (2015). Post-Traumatic stress disorder as a consequence of bullying at work and at school. A literature review and meta-analysis. Aggression and violent behavior, 21, s. 17–24. https://doi.org/10.1016/j.avb.2015.01.001

Nordahl, T., Sørlie, M., Manger, T. & Tveit, A. (2005). Atferdsproblemer blant barn og unge. Bergen: Fagbokforlaget.

Nussbaum, M.C. (2006). Hiding from Humanity: Disgust, Shame, and the Law. New York: Princeton University Press.

Olweus, D. (1997). Mobbing i skolen: hva vi det og hva vi kan gjøre. Oslo: Universitetsforlaget.

Roland, E. & Idsøe, T. (2001). Aggression and bullying, Aggressive Behavior: Official Journal of the International Society for Research and Aggression, 27(6), s. 446–462 https://doi.org/10.1002/ab.1029.

Roland, E. & Vaaland, G. (2003). Zero, SAF`s program for mobbing. Stavanger: Senter for Atferdsforskning.

Rostami, S. & Jowkar, B. (2016). The relationship between guilt and shame feelings with the dimensions of loneliness: The moderating effect of gender. International Journal of Behavioral Sciences, 10(1), s. 24–28.

Schott, R.M. & Søndergaard, D.M. (2014). School bullying: New theories in context. Cambridge University Press.

Sigurdson, J.F., Wallander, J. & Sund, A. (2014). Is involvement in school bullying associated with general health and psychosocial adjustment outcomes in adulthood? Child Abuse & Neglect, 38(10), s. 1607–1617. https://doi.org/10.1016/j.chiabu.2014.06.001

Sigurdson, J.F., Undheim, A.M., Wallander, J.L., Lydersen, S. & Sund, A.M. (2018). The Longitudinal Association of Being Bullied and Gender with Suicide Ideations, Self-Harm, and Suicide Attempts from Adolescence to Young Adulthood: A Cohort Study. Suicide and Life-Threatening Behavior, 48(2), s. 169–182. Doi:10.1111/sltb.12358.

Skårderud, F. (2001). Skammens stemmer – om taushet, veltalenhet og raseri i behandlingsrommet. Tidsskrift for Den norske legeforening, 121(13), s. 1613–1617.

Sommerfeldt, B. & Skårderud, F. (2009). What is self-harm? Tidsskrift for den norskelegeforening: tidsskrift for praktisk medisin, 129(8), s. 754–758.

Skårderud, F. (2011). Skammens politiske geografi. Den finsk-estiske forfatteren Sofi Oksanen om kulturelt kaos, intimitet og spiseforstyrrelser. Tidsskrift for norsk Psykologforening, 48, s. 436–450.

Stotsky, M.T. & Bowker, J.C. (2018). An examination of reciprocal associations between social preference, popularity, and friendship during early adolescence. Journal of Youth and Adolescence, 47(9), s. 1830–1841. https://doi.org.10.1007/s10964.018-0846-1

Stänicke, L.I., Haavind, H. & Gullestad, S.E. (2018). How Do Young People Understand Their Own Self-Harm? A Meta- synthesis of Adolescents’ Subjective Experience of Self-Harm. Adolescent Research Review. https://doi.org/10.1007/s40894-018-0080-9

Strøm, I.F., Aakvaag, H.F., Birkeland, M.S., Felix, E. & Thoresen, S. (2018). The mediating role of shame in the relationship between childhood bullying victimization and adult psychosocial adjustment. European Journal of Psychotraumatologuy 9(1). Taylor & Francis. https://doi.org./10.1080.20008198.2017.1418570.

Sunder-Halvorsen, J. (2020). Skam, psykologi og ontologi. Psykologitidsskriftet.no. https://psykologtidsskriftet.no/debatt/2020/09/skam-psykologi-og-ontologi

Søndergaard, D.M. (2012). Bullying and social exclusion anxiety in schools. British Journal of Sociology of Education, 33(3). https://doi:10.1080/01425692.2012.662824

Tangney, J. P. (1996). Conceptual and methodological issues in the assessment of shame and guilt. Behaviour Research and Therapy 34(9), s. 741–754. https://doi.org/10.1016/0005-7967(96)00034-4

Tanti, C., Stukas, A.A., Halloran, M.J. & Foddy, M. (2011). Social identity change: Shifts in social identity during adolescence. Journal of Adolescence, 34(3), s. 555-567. https://doi.org/10.1016/j.adolescence.2010.05.012

Teroni, F. & Deonna, J. A. (2008). Differentiating shame from guilt. Consciousness and cognition, 17(3), s. 725–740. Doi.10.1016/j.concog.2008.02.002

Thoresen, S., Aakvaag, H.F., Strøm, I.F., Wentzel-Larsen, T. & Birkeland, M.S. (2018). Loneliness as a mediator of the relationship between shame and health problems in young people exposed to childhood violence. Social science & medicine, 211, s. 183–189. https://doi.org/10.1016/j.socscimed.2018.06.002

Ttofi, M.M., Farrington, D.P., Lösel, F. & Loeber, R. (2011). The predictive efficiency of school bullying versus later offending: A systematic/meta-analytic review of longitudinal studies. Criminal Behaviour and Mental Health, 21(2), s. 80–89. Doi:10.1002/cbm.808.

Vanderbilt, D. & Augustyn, M. (2010). The effects of bullying. Paediatrics and child health, 20(7), s. 315–320. https://doi.org/10.1016/j.paed.2010.03.008

Wendelborg, C. (2016). Mobbing, krenkelser og arbeidsro i skolen: Analyse av Elevundersøkelsen skoleåret 2015/16. Rapport, NTNU Samfunnsforskning

Wendelborg, C. (2021). Mobbing og arbeidsro i skolen: Analyse av Elevundersøkelsen skoleåret 2020/21. Rapport, NTNU Samfunnsforskning.

Wolke, D., Copeland, W.E., Angold, A. & Costello, E.J. (2013). Impact of bullying in childhood on adult health, wealth, crime, and social outcomes. Psychological Science 24(10), s. 1958–1970. Sage. Doi.10.1177/0956797613481608.

Waasdorp, T.E., Bradshaw, C.P. & Duong, J. (2011). The link between parents' perceptions of the school and their responses to school bullying: variation by child characteristics and the forms of victimization. Journal of educational psychology, 103(2), s. 324–335. American Psycholocical Assosiation. Doi:10.1037/a0022748.

Aakvaag, H.F., Thoresen, S., Wentzel-Larsen, T., Dyb, G., Røysamb, E. & Olff, M. (2016). Broken and guilty since it happened: A population study of trauma-related shame and guilt after violence and sexual abuse. Journal of Affective Disorders, 204, s. 16–23. https://doi.org/10.1016/j.jad.2016.06.004