«Regjeringens anerkjennelse av uorganiserte er ikke bare usedvanlig korttenkt, det er også farlig»

Partiet Venstre har trådt inn i den blåblå regjeringen – og med det forlatt sentrum i norsk politikk. Partileder Skei Grande liker å fortelle velgerne at Venstres regjeringsdeltakelse vil bidra til å flytte den praktiske politikken til Solberg og Jensen mer mot venstre, men når Venstre er det nye høyre, er det ikke lett å orientere seg for Venstres velgere – som for øvrig oppgir Venstres nye sengekamerat Fremskrittspartiet som det partiet de misliker mest.

Regjeringsutvidelse betyr også ny regjeringserklæring, som viser hvilke målsettinger regjeringen har satt opp som sine viktigste. Hva har vært viktig for Venstre å få gjennomslag for i regjeringserklæringen – som de kan vise fram for velgerne sine? Jo, Venstre har blant annet insistert på at følgende må inn i regjeringserklæringen: «Regjeringen anerkjenner at mange arbeidstakere velger å være uorganisert.»

Smak litt på den formuleringen. Hvilke signaler er det regjeringen her sender ut og hvorfor er det så viktig å slå fast grunnlovfestede selvfølgeligheter som at alle står fritt til å melde seg inn og ut av en fagforening? Er det fordi mange arbeidstakere er i villrede om organisasjonsfriheten vi nyter godt av i Norge? Antakelig ikke. Snarere framstår setningen som en åpen støtte til alle gratispassasjerer som nyter godt av et ordnet og regulert arbeidsliv, men som i «individualismens» navn synes det er bortkasta penger å betale kontingent til organisasjoner som har som sitt fremste mål å opprettholde et anstendig arbeidsliv der arbeidstakerne er ansvarlige medspillere i å skape det gode samfunn.

Å anerkjenne noen, betyr å respektere dem eller de valg de har tatt. Et av Venstres bidrag til regjeringserklæringen er altså et uttalt heiarop til de uorganiserte. Hvis man synes at dagens norske samfunn er i én av kategoriene «veldig bra», «bra» eller «tilfredsstillende», framstår regjeringens omfavnelse av de uorganiserte som spektakulært historieløs – og (forhåpentligvis) taktisk uklok med tanke på å mobilisere velgere.

En av de mest underkommuniserte konfliktlinjene i den norske befolkningen, er interessekonflikten mellom arbeidstakere på den ene siden og arbeidsgivere/eiere på den andre. Karl Marx ville kalt det konflikten mellom arbeid og kapital. Denne motsetningen oppsto da det moderne industriarbeidersamfunnet vokste fram på 1800-tallet. Selv om mange har interesse av å tilsløre denne interessekonflikten, så er den i høyeste grad levende og utspiller seg daglig mellom arbeidsgivere og ansatte.

Kortversjonen kan oppsummeres slik: Mens arbeidsgiverne (eierne) vil ha «mer igjen for pengene», ønsker de ansatte høyere lønn, mer fritid, gode pensjonsordninger og andre goder. I denne motsetningen mellom arbeid og kapital har tradisjonelt eiere og arbeidsgiver hatt mest makt; makt til å ansette og si opp, og til å definere lønnsnivå. Arbeidstakernes eneste reelle maktmiddel har vært den styrken som oppnås gjennom organisering – og derigjennom trusselen om streik.

Fremdeles er styrkeforholdet mellom arbeid og kapital asymmetrisk, og når regjeringen nå anerkjenner at arbeidstakere velger å være uorganiserte, er det et sterkt ideologisk signal om at regjeringen egentlig synes det er bra at fagorganisasjonenes makt svekkes. Svekket fagforeningsmakt er selvsagt ensbetydende med styrket arbeidsgiver- og eiermakt.

Selv om dagens fagforeninger favner et bredt spekter av meninger, interesser og politiske oppfatninger blant medlemmene, så er fagforeninger er i hovedsak en sosialistisk oppfinnelse, et faktum som nok delvis kan forklare Solberg-regjeringens omfavnelse av de uorganiserte. På seint 1800-tall fant de liberalistiske partiene sammen med de konservative under trusselen fra sosialistene, som truet med revolusjon dersom det voldsomt skjeve maktforholdet mellom arbeid og kapital ikke jevnet seg ut. Da arbeiderklassen vokste og organiserte seg i fagforeninger måtte arbeidsgiverne/eierne inngå kompromisser som la grunnlaget for et anstendig arbeidsliv. Samtidig brukte arbeiderklassen stemmeretten til å gi de sosialdemokratiske partiene regjeringsmakt – og grunnlaget for den moderne velferdsstaten var lagt.

Den historiske betydningen av fagbevegelsen når det gjelder å bygge velferdsstaten er udiskutabel. I etterkrigstida ble den nordiske modellen – det formaliserte samarbeidet mellom arbeiderorganisasjonene, arbeidsgiverorganisasjonene og staten – etablert. Dette samarbeidet har utvilsomt lagt grunnlaget for at Norge stadig rankes som verdens beste land å bo i. Samtidig har tariffavtaler, ferielov, sykelønnsordninger og arbeidsmiljølov gjort at arbeidstakerne for det første klarer seg med én jobb, for det andre at den jobben betales anstendig, og for det tredje at arbeidstakerne i Norge er blant de mest produktive i verden.

De godene fagbevegelsen har kjempet fram gjør de fleste av oss trygge og fornøyde i jobbene våre og da yter vi også mer. Høy organiseringsgrad er en stadig viktigere forutsetning for å hindre arbeidslivskriminalitet og sosial dumping. Ulikt det mange tror, er sammenhengen mellom organisasjonsgrad og antall streiker omvendt proporsjonal; jo flere arbeidstakere som er organisert, jo mindre streiker og arbeidslivskonflikter. Det skyldes det enkle faktum at når organisasjonene blir store nok, oppnår de forhandlingsrett. Da løses (de aller fleste) tvister og uenigheter ved forhandlinger – og ikke med aksjoner og slåsskamper i gatene.

Også Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) ser verdien av høy organisasjonsgrad og utstrakt samarbeid med fagbevegelsen i Norge, og det er grunn til å tro at denne oppfatningen deles i store deler av Høyre – til tross for den famøse setningen i regjeringserklæringen. Det skandinaviske trepartssamarbeidet mellom staten, arbeidsgiverorganisasjonene og sterke og ansvarlige fagorganisasjoner har historisk sett ført til relativt små lønnsforskjeller, gode sosiale forsikringsordninger, høy sysselsetting, høy andel kvinner i arbeidslivet – og altså høy produktivitet. Dermed er det gode grunner til å konkludere med at den norske fagbevegelsen har bidratt både med grunnarbeid, fundament og bærebjelker i den norske velferdsstaten. Er det dette byggverket Venstre og regjeringen mener bør demonteres?

Regjeringens anerkjennelse av uorganiserte er ikke bare usedvanlig korttenkt, det er også farlig. Overføring av makt fra arbeidstakere til arbeidsgivere og eiere vil på sikt medføre redusert lønnsnivå og svekkede sosiale ordninger for lønnstakerne. Voksende økonomiske ulikheter skaper økt polarisering i befolkningen, og følgen er at den kollektive bevisstheten – selve «limet» i samfunnet – går i oppløsning. Resultatet vil bli svekket tillit til de styrende og økt oppslutning om ytterliggående partier og bevegelser. Dystopi? Nei, vi ser tendensene – både i Europa og USA.

Å anerkjenne at arbeidstakere velger bort fagforeningsmedlemskap er mildt sagt oppsiktsvekkende, og man kan jo spekulere i hva neste utspill fra regjeringen kan bli. Kan vi forvente en honnør til dem som velger ikke å bruke stemmeretten? Hva med noen «likes» til de som alltid ser en annen vei og har andre prioriteringer når ordet «dugnad» dukker opp? Eller hva med en generell klapp på skuldra til alle som har nok med seg selv og som synes at «individets frihet» først og fremst realiseres gjennom bekymringsfri forbruksfest og Botox i sinnarynken?