Ifølge læreplanen, Fagfornyelsen 2020, skal
undervisningen organiseres slik at elevene kan utvikle og styrke evnen til å
tenke kritisk, det vil si å kunne undersøke et forhold systematisk for å
forstå, vite og handle på beste måte.
Å kunne skille mellom kunnskap (det vi
vet) og meninger (det vi tror) − samt være bevisst at meninger underbygges av
kunnskap, er sentralt i kritisk tenkning. Et bra utgangspunkt for å gjøre dette
er å ha og vurdere egne meninger.
Læreplanen
Kritisk tenkning er knyttet til spørsmål om hva som
er sant, rett eller godt. [se note 1] Vi tenker kritisk for
å finne ut hvordan ting er eller bør være. I læreplanverket brukes det sju
begreper knyttet til elevenes arbeid med dette: kunnskap, viten, teori, fakta,
tro, syn(spunkt) og meninger.
Teori kan forstås vitenskapelig som en antakelse
eller påstand om hvordan noe er, basert på eller støttet av noe annet vi vet
sikkert. Mest kjent er Darwins teori om artenes opprinnelse. Men teori kan også
bety en allmenn, av og til virkelighetsfjern eller konspiratorisk, idé om noe
mer basert på generelle forestillinger og tro enn på fakta.
Kunnskap, viten,
fakta og vitenskapelig teori kan vi samle i begrepet kunnskap.
Det er noe vi vet. Mens tro, syn, meninger og allmenn teori kan samles i
begrepet meninger. Det er noe vi tror.
I læreplanen står det at elevene skal «uttrykke og begrunne
egne meninger» og «formulere og argumentere for synspunkter» gjennom å delta i
«meningsutveksling» og håndtere «meningsbrytning». De skal også «vurdere
kunnskap» og «reflektere kritisk over ulike […] kunnskapelege kjelder».
Samtidig skal de være bevisst at egne erfaringer og synspunkter kan være
«ufullstendige eller feilaktige» blant annet gjennom å ha «respekt for etablert
viten» og «respekt for uenighet» (overordnet del og blant annet læreplanene i
norsk, naturfag, KRLE og samfunnsfag).
For å få til gode meningsutvekslinger og
meningsbrytninger må elevene gjøre noe mer enn å presentere egne meninger gang
på gang og etter tur. De må lytte til, undersøke og vurdere det som blir sagt,
samt være åpne for å skifte mening. Da tvinges de til å forholde seg aktivt og
kritisk både til meninger og til kunnskap, fordi begrunnelser og motargumenter
vil bestå i påstander og eksempler som enten er sanne eller usanne, sannsynlige
eller usannsynlige, (ir)relevante eller logisk (u)sammenhengende.
Å arbeide aktivt og
kritisk med hverandres meninger eller påstander i slike samtaler, eller med
andre påstander slik det er foreslått i øvelsen til slutt i artikkelen,
samtidig som man respekterer akseptert kunnskap og uenighet, krever trening.
En
vei å gå er å sette elevene i situasjoner hvor de må svare på spørsmål som «Vet
vi dette?»; «Hva er kriteriene for kunnskap?»; «Hvordan vet vi at det som sies
uttrykker en mening?», eller liknende. Læreren skal selvsagt undervise om
dette, men elevene forstår og lærer mer om de også deltar i «samtale om
forskjell mellom meninger og fakta» (læreplanen i norsk) og arbeider med
øvelser hvor de skal ta stilling til om noe er fakta eller tro. På denne måten
kan elevene oppdage og håndtere disse forskjellene selv.
Kunnskap
Når vi har kunnskap, vet vi at noe er tilfelle, eller at
noe er sånn og sånn. [[se note 2] Vi kan forklare og legge
fram bevis for det vi sier. Kunnskap får vi gjennom erfaringer, undersøkelser
og tenkning. For de fleste av oss handler det om å oppsøke kunnskap hos
fagfolk, i litteratur og i lærebøker.
En klassisk måte å definere kunnskap på er å snakke om
«begrunnet sann oppfatning», det vil si at man vet noe når man både tror noe er sant, man har gode
grunner til å tro det og det er sant. [se note 3] Noe må altså være sant for at det vi tror, skal være
kunnskap. Dette kan bli klarere gjennom å sammenlikne setningene «I antikken visste mange at jorda var flat.» og «I antikken trodde mange at jorda var flat.»
Den første påstanden
er gal fordi vi nå har bevis for at jorda er rund. Vi kan ikke si at mange
tidligere visste noe vi i dag vet er usant, selv om de trodde det, hadde gode
grunner for å tro at det var slik, og holdt det for sant. Problemet er selvsagt
at vi ikke alltid kan være sikre på at det vi har gode grunner til å tro er
sant, virkelig er sant. Nettopp denne
usikkerheten krever at vi bruker vår evne til å tenke kritisk også på det som
presenteres som kunnskap.
Kunnskap er altså knyttet til fakta eller bevis i en eller
annen form. Den er objektiv, enten fordi det er snakk om ubestridelige fakta,
eller den er basert på fakta og logiske sammenhenger selv om det noen ganger
vil være innslag av usikkerhet. Når vi sier at vi vet, snakker vi om ting eller
forhold uavhengig av oss selv. Det er vi som
vet det, ikke bare jeg eller du. Det er sant for alle eller mange gjennom
fakta, sannsynlighet, sammenheng og logikk, ikke bare for den enkelte.
Meninger
Meninger eller
synspunkt handler om noe vi tror og har valgt å stå for. De er subjektive eller
personlige og gir uttrykk for hvem vi er, på en annen måte enn når vi
presenterer kunnskap. Ofte begrunnes meninger med egne erfaringer og tanker i
tillegg til å henvise til fakta eller hva andre personer sier eller gjør. Vi
setter fakta inn i personlige sammenhenger og tolker dem med utgangspunkt i
egne ideer.
At noe er subjektivt, betyr ikke at det er privat. Den
enkeltes meninger knyttes til andre mennesker gjennom bruk av allmenne eller
gjenkjennelige erfaringer, følelser og kunnskaper i tillegg til fakta,
sannsynlighet og fornuft. De forstår oss, og vi forstår dem. Meninger kan
allikevel være «helt private» eller konspiratoriske, det vil si at de er
løsrevet fra felles oppfatninger eller de flestes forståelse og erfaringer og
er mer preget av spekulasjon, rykter og liknende.
Fordi meninger er eller kan føles som sterkt knyttet til
egen person, så kan uenighet og kritikk være ubehagelig. Å bli sagt imot kan
oppfattes som et personlig angrep. Meninger blir viktigere enn de er, og
vanskelige å vurdere når de er så sterkt knyttet til en selv.
Å formulere og
presentere meninger i en samtale preget av meningsutveksling er dermed viktig
når det gjelder å gjøre den enkelte elev sikrere på seg selv. I en slik samtale
kan elevene få erfaring med at det er eller bør være et skille mellom en selv
og det man mener. Det å bli kritisert og måtte oppgi standpunkt eller skifte
mening, er ikke flaut eller ydmykende, men kan tvert om være uttrykk for mot og
vekst.
Kunnskap og meninger
En viktig forskjell mellom kunnskap og meninger
dreier seg altså om hvorvidt det foreligger innslag av noe subjektivt eller
personlig. Samtidig bygger dette subjektive på og vurderes ut fra en mer
objektiv kunnskap. Å uttrykke og arbeide med egne meninger i klasserommet er
dermed et godt utgangspunkt for å tenke kritisk, fordi elevene må vurdere og
revurdere egne og andres meninger samt kunnskapen de baserer seg på.
Tanken er at elevene i samtale skal se at personlige
meninger styrkes eller svekkes gjennom å kobles til noe felles i form av
kunnskaper og fornuft. I dette arbeidet vil det forhåpentligvis oppstå behov
for å skille mellom det vi tror, og det vi vet, gjennom å definere «kunnskap»
og «meninger» og finne forskjellen mellom dem. Gjennom å forholde seg til
kriterier for en god begrunnelse som klarhet, relevans, sannsynlighet og
sannhet kan elevene få trening i å se at personlige meninger ikke bare er noe
som er «sant for meg», men svært ofte noe vi deler eller i det minste kan
forstå og snakke om, selv om vi er uenige.
Elevene kan få hjelp med å bli bevisst skillet mellom
kunnskaper og meninger, samt å bli gode til å begrunne påstander, ved å bli
stilt og stille spørsmål som: «Kan du forklare?»; «Er det noe vi vet, eller noe
vi tror?»; «Skal vi undersøke nærmere om dette er kunnskap eller meninger?» I
tillegg kan de få oppgaver hvor de trener på slikt. Her er to forslag til
hvordan dette kan gjøres. [se note 4
Øvelse: Å trene på å ha sin egen mening
Ikke alle elever
har eller er seg bevisst at de har meninger. Alle er heller ikke fortrolige med
å uttrykke dem i klassen, særlig ikke hvis de er avvikende. Det kan derfor være
lurt å starte med å trene på å formulere og uttrykke egne meninger.
Klassen kan ta utgangspunkt i et tema, for eksempel sport,
skole, skjermbruk, vindkraft eller liknende. Gi elevene en tenkepause på 1−3
minutter til å skrive ned sin mening om noe innenfor temaet. For å hjelpe dem
som er usikre, kan man ha en boks med ferdig formulerte meninger som man kan
trekke fra, hvis man ikke kommer på noe selv. La elevene arbeide videre med
noen av meningene gjennom å formulere og vurdere begrunnelser, og argumentere
for og mot. Avslutt med å la alle lese opp sine meninger i en runde. Lappene
med meninger kan henges opp i klasserommet. Etter noen måneder kan elevene ta
stilling til om de har forandret mening, og eventuelt hvorfor eller hvorfor
ikke. Har de hørt bedre begrunnelser enn sine egne? Har de fått mer kunnskap?
Øvelse: Kunnskap og meninger
I denne øvelsen skal elevene trene på å skille
mellom noe de vet, og noe de tror eller mener. Det skal de gjøre gjennom å
sortere påstander i to sirkler på gulvet, hvor det over den ene sirkelen ligger
en lapp hvor det står «Noe vi vet» eller «Kunnskap», og over den andre «Noe vi
tror» eller «Meninger».
Elevene får utdelt lapper med påstander om forskjellige
temaer, for eksempel: Universet er uendelig. Man blir nervøs av å se mye på
skjerm. Mobilforbud på skolen er bra. Napoleon hadde en hvit hest. Napoleon
hadde en vakker hest. Martin Ødegaard er Europas beste fotballspiller. Det er
galt å stjele. Vestlig demokrati er den beste styreformen. Nas er en god
artist. Terje Vigen / Nora i Et dukkehjem / Rosa Parks var modig. Vi bør spise
mindre kjøtt. Eller de kan arbeide med påstander knyttet til et avgrenset
tema.
Elevene får en påstand
hver, eventuelt to og to sammen. Etter en kort tenkepause skal de etter tur
lese høyt den påstanden de har fått utlevert, si om det er snakk om noe vi vet,
eller noe vi tror, og legge lappen ned i riktig sirkel. I denne omgang skal
elevene ikke forklare eller begrunne. Når alle lappene er lagt ned, får elevene
igjen en kort tenkepause til å finne påstander som (de mener) ligger i feil
sirkel. Velg ut en elev som skal begynne. [se note 5] Vedkommende tar opp en påstand, leser den høyt og forklarer hvorfor den ligger
feil. Hør på flere og ta en beslutning sammen om hvor lappen skal ligge. Alle
behøver ikke være enige, men alle bør forstå begrunnelsen for at den blir lagt
der den blir lagt.
Elevene må utfordres
Elevene må både oppmuntres og få mulighet til å
formulere egne meninger, men meningene må også utfordres − av medelever og av
læreren. Når de må forklare og arbeide med begrunnelser, vil de erfare at
kunnskaper styrker meningene deres, samtidig som de blir bevisst sentrale
forskjeller og sammenhenger mellom det å mene noe og det å vite noe.
Det er
snakk om en vekselvirkning hvor samtale med utgangspunkt i hva noen mener, kan
føre til forståelse og kunnskap. Kunnskap er noe som utvikles og bygges sammen.
I klasserommet deltar hver og en på forskjellig måte, og forskjeller i
synspunkter og kunnskaper er en sentral forutsetning for å kunne forstå og vite
bedre.
Noter
1 Børresen: Kritisk
om kritisk tenkning. Bedre Skole nr.2 /2020.
2 Fra definisjon av
påstandskunnskap i Store norske leksikon: https://snl.no/kunnskap
3 Fra artikkelen
«Teorier om kunnskap» i Store norske leksikon:
https://snl.no/teorier_om_kunnskap
4 Se også Børresen: Samtaler i
klasserommet. Pedlex. 2019. Kverndokken (red.): 101 måter å fremme muntlige ferdigheter på.
Fagbokforlaget. 2016.
5 Børresen: Hvordan fordele
ordet i klasserommet. Bedre Skole nr. 3/2022.
Om forfatteren
Beate Børresen er dosent emerita ved Fakultet for
lærerutdanning ved OsloMet. Børresen er magister i idéhistorie og har arbeidet
med lærerutdanning i 30 år. De siste 20 årene har hun særlig arbeidet med
filosofi med barn og samtaler i klasserommet. Hun har skrevet læreverk og
fagbøker for KRLE-faget og innenfor filosofi- og
samtalepedagogikk.
