Hva jeg vet, og hva jeg tror – kritisk tenkning rundt kunnskap og meninger

 Ifølge læreplanen, Fagfornyelsen 2020, skal undervisningen organiseres slik at elevene kan utvikle og styrke evnen til å tenke kritisk, det vil si å kunne undersøke et forhold systematisk for å forstå, vite og handle på beste måte. 

Å kunne skille mellom kunnskap (det vi vet) og meninger (det vi tror) − samt være bevisst at meninger underbygges av kunnskap, er sentralt i kritisk tenkning. Et bra utgangspunkt for å gjøre dette er å ha og vurdere egne meninger.

Læreplanen

Kritisk tenkning er knyttet til spørsmål om hva som er sant, rett eller godt. [se note 1] Vi tenker kritisk for å finne ut hvordan ting er eller bør være. I læreplanverket brukes det sju begreper knyttet til elevenes arbeid med dette: kunnskap, viten, teori, fakta, tro, syn(spunkt) og meninger. 

Teori kan forstås vitenskapelig som en antakelse eller påstand om hvordan noe er, basert på eller støttet av noe annet vi vet sikkert. Mest kjent er Darwins teori om artenes opprinnelse. Men teori kan også bety en allmenn, av og til virkelighetsfjern eller konspiratorisk, idé om noe mer basert på generelle forestillinger og tro enn på fakta. 

Kunnskap, viten, fakta og vitenskapelig teori kan vi samle i begrepet kunnskap. Det er noe vi vet. Mens tro, syn, meninger og allmenn teori kan samles i begrepet meninger. Det er noe vi tror.

I læreplanen står det at elevene skal «uttrykke og begrunne egne meninger» og «formulere og argumentere for synspunkter» gjennom å delta i «meningsutveksling» og håndtere «meningsbrytning». De skal også «vurdere kunnskap» og «reflektere kritisk over ulike […] kunnskapelege kjelder». Samtidig skal de være bevisst at egne erfaringer og synspunkter kan være «ufullstendige eller feilaktige» blant annet gjennom å ha «respekt for etablert viten» og «respekt for uenighet» (overordnet del og blant annet læreplanene i norsk, naturfag, KRLE og samfunnsfag). 

For å få til gode meningsutvekslinger og meningsbrytninger må elevene gjøre noe mer enn å presentere egne meninger gang på gang og etter tur. De må lytte til, undersøke og vurdere det som blir sagt, samt være åpne for å skifte mening. Da tvinges de til å forholde seg aktivt og kritisk både til meninger og til kunnskap, fordi begrunnelser og motargumenter vil bestå i påstander og eksempler som enten er sanne eller usanne, sannsynlige eller usannsynlige, (ir)relevante eller logisk (u)sammenhengende.

Å arbeide aktivt og kritisk med hverandres meninger eller påstander i slike samtaler, eller med andre påstander slik det er foreslått i øvelsen til slutt i artikkelen, samtidig som man respekterer akseptert kunnskap og uenighet, krever trening. 

En vei å gå er å sette elevene i situasjoner hvor de må svare på spørsmål som «Vet vi dette?»; «Hva er kriteriene for kunnskap?»; «Hvordan vet vi at det som sies uttrykker en mening?», eller liknende. Læreren skal selvsagt undervise om dette, men elevene forstår og lærer mer om de også deltar i «samtale om forskjell mellom meninger og fakta» (læreplanen i norsk) og arbeider med øvelser hvor de skal ta stilling til om noe er fakta eller tro. På denne måten kan elevene oppdage og håndtere disse forskjellene selv.

Kunnskap

Når vi har kunnskap, vet vi at noe er tilfelle, eller at noe er sånn og sånn. [[se note 2] Vi kan forklare og legge fram bevis for det vi sier. Kunnskap får vi gjennom erfaringer, undersøkelser og tenkning. For de fleste av oss handler det om å oppsøke kunnskap hos fagfolk, i litteratur og i lærebøker.

En klassisk måte å definere kunnskap på er å snakke om «begrunnet sann oppfatning», det vil si at man vet noe når man både tror noe er sant, man har gode grunner til å tro det og det er sant. [se note 3] Noe må altså være sant for at det vi tror, skal være kunnskap. Dette kan bli klarere gjennom å sammenlikne setningene «I antikken visste mange at jorda var flat.» og «I antikken trodde mange at jorda var flat.» 

Den første påstanden er gal fordi vi nå har bevis for at jorda er rund. Vi kan ikke si at mange tidligere visste noe vi i dag vet er usant, selv om de trodde det, hadde gode grunner for å tro at det var slik, og holdt det for sant. Problemet er selvsagt at vi ikke alltid kan være sikre på at det vi har gode grunner til å tro er sant, virkelig er sant. Nettopp denne usikkerheten krever at vi bruker vår evne til å tenke kritisk også på det som presenteres som kunnskap.

Kunnskap er altså knyttet til fakta eller bevis i en eller annen form. Den er objektiv, enten fordi det er snakk om ubestridelige fakta, eller den er basert på fakta og logiske sammenhenger selv om det noen ganger vil være innslag av usikkerhet. Når vi sier at vi vet, snakker vi om ting eller forhold uavhengig av oss selv. Det er vi som vet det, ikke bare jeg eller du. Det er sant for alle eller mange gjennom fakta, sannsynlighet, sammenheng og logikk, ikke bare for den enkelte.

Meninger

Meninger eller synspunkt handler om noe vi tror og har valgt å stå for. De er subjektive eller personlige og gir uttrykk for hvem vi er, på en annen måte enn når vi presenterer kunnskap. Ofte begrunnes meninger med egne erfaringer og tanker i tillegg til å henvise til fakta eller hva andre personer sier eller gjør. Vi setter fakta inn i personlige sammenhenger og tolker dem med utgangspunkt i egne ideer.

At noe er subjektivt, betyr ikke at det er privat. Den enkeltes meninger knyttes til andre mennesker gjennom bruk av allmenne eller gjenkjennelige erfaringer, følelser og kunnskaper i tillegg til fakta, sannsynlighet og fornuft. De forstår oss, og vi forstår dem. Meninger kan allikevel være «helt private» eller konspiratoriske, det vil si at de er løsrevet fra felles oppfatninger eller de flestes forståelse og erfaringer og er mer preget av spekulasjon, rykter og liknende.

Fordi meninger er eller kan føles som sterkt knyttet til egen person, så kan uenighet og kritikk være ubehagelig. Å bli sagt imot kan oppfattes som et personlig angrep. Meninger blir viktigere enn de er, og vanskelige å vurdere når de er så sterkt knyttet til en selv. 

Å formulere og presentere meninger i en samtale preget av meningsutveksling er dermed viktig når det gjelder å gjøre den enkelte elev sikrere på seg selv. I en slik samtale kan elevene få erfaring med at det er eller bør være et skille mellom en selv og det man mener. Det å bli kritisert og måtte oppgi standpunkt eller skifte mening, er ikke flaut eller ydmykende, men kan tvert om være uttrykk for mot og vekst.

Kunnskap og meninger

En viktig forskjell mellom kunnskap og meninger dreier seg altså om hvorvidt det foreligger innslag av noe subjektivt eller personlig. Samtidig bygger dette subjektive på og vurderes ut fra en mer objektiv kunnskap. Å uttrykke og arbeide med egne meninger i klasserommet er dermed et godt utgangspunkt for å tenke kritisk, fordi elevene må vurdere og revurdere egne og andres meninger samt kunnskapen de baserer seg på.

Tanken er at elevene i samtale skal se at personlige meninger styrkes eller svekkes gjennom å kobles til noe felles i form av kunnskaper og fornuft. I dette arbeidet vil det forhåpentligvis oppstå behov for å skille mellom det vi tror, og det vi vet, gjennom å definere «kunnskap» og «meninger» og finne forskjellen mellom dem. Gjennom å forholde seg til kriterier for en god begrunnelse som klarhet, relevans, sannsynlighet og sannhet kan elevene få trening i å se at personlige meninger ikke bare er noe som er «sant for meg», men svært ofte noe vi deler eller i det minste kan forstå og snakke om, selv om vi er uenige.

Elevene kan få hjelp med å bli bevisst skillet mellom kunnskaper og meninger, samt å bli gode til å begrunne påstander, ved å bli stilt og stille spørsmål som: «Kan du forklare?»; «Er det noe vi vet, eller noe vi tror?»; «Skal vi undersøke nærmere om dette er kunnskap eller meninger?» I tillegg kan de få oppgaver hvor de trener på slikt. Her er to forslag til hvordan dette kan gjøres. [se note 4

Øvelse: Å trene på å ha sin egen mening

Ikke alle elever har eller er seg bevisst at de har meninger. Alle er heller ikke fortrolige med å uttrykke dem i klassen, særlig ikke hvis de er avvikende. Det kan derfor være lurt å starte med å trene på å formulere og uttrykke egne meninger.

Klassen kan ta utgangspunkt i et tema, for eksempel sport, skole, skjermbruk, vindkraft eller liknende. Gi elevene en tenkepause på 1−3 minutter til å skrive ned sin mening om noe innenfor temaet. For å hjelpe dem som er usikre, kan man ha en boks med ferdig formulerte meninger som man kan trekke fra, hvis man ikke kommer på noe selv. La elevene arbeide videre med noen av meningene gjennom å formulere og vurdere begrunnelser, og argumentere for og mot. Avslutt med å la alle lese opp sine meninger i en runde. Lappene med meninger kan henges opp i klasserommet. Etter noen måneder kan elevene ta stilling til om de har forandret mening, og eventuelt hvorfor eller hvorfor ikke. Har de hørt bedre begrunnelser enn sine egne? Har de fått mer kunnskap?

Øvelse: Kunnskap og meninger

I denne øvelsen skal elevene trene på å skille mellom noe de vet, og noe de tror eller mener. Det skal de gjøre gjennom å sortere påstander i to sirkler på gulvet, hvor det over den ene sirkelen ligger en lapp hvor det står «Noe vi vet» eller «Kunnskap», og over den andre «Noe vi tror» eller «Meninger».

 Elevene får utdelt lapper med påstander om forskjellige temaer, for eksempel: Universet er uendelig. Man blir nervøs av å se mye på skjerm. Mobilforbud på skolen er bra. Napoleon hadde en hvit hest. Napoleon hadde en vakker hest. Martin Ødegaard er Europas beste fotballspiller. Det er galt å stjele. Vestlig demokrati er den beste styreformen. Nas er en god artist. Terje Vigen / Nora i Et dukkehjem / Rosa Parks var modig. Vi bør spise mind­re kjøtt. Eller de kan arbeide med påstander knyttet til et avgrenset tema.

Elevene får en påstand hver, eventuelt to og to sammen. Etter en kort tenkepause skal de etter tur lese høyt den påstanden de har fått utlevert, si om det er snakk om noe vi vet, eller noe vi tror, og legge lappen ned i riktig sirkel. I denne omgang skal elevene ikke forklare eller begrunne. Når alle lappene er lagt ned, får elevene igjen en kort tenkepause til å finne påstander som (de mener) ligger i feil sirkel. Velg ut en elev som skal begynne. [se note 5] Vedkommende tar opp en påstand, leser den høyt og forklarer hvorfor den ligger feil. Hør på flere og ta en beslutning sammen om hvor lappen skal ligge. Alle behøver ikke være enige, men alle bør forstå begrunnelsen for at den blir lagt der den blir lagt.

Elevene må utfordres

Elevene må både oppmuntres og få mulighet til å formulere egne meninger, men meningene må også utfordres − av medelever og av læreren. Når de må forklare og arbeide med begrunnelser, vil de erfare at kunnskaper styrker meningene deres, samtidig som de blir bevisst sentrale forskjeller og sammenhenger mellom det å mene noe og det å vite noe. 

Det er snakk om en vekselvirkning hvor samtale med utgangspunkt i hva noen mener, kan føre til forståelse og kunnskap. Kunnskap er noe som utvikles og bygges sammen. I klasserommet deltar hver og en på forskjellig måte, og forskjeller i synspunkter og kunnskaper er en sentral forutsetning for å kunne forstå og vite bedre.

Noter

1 Børresen: Kritisk om kritisk tenkning. Bedre Skole nr.2 /2020.

2 Fra definisjon av påstandskunnskap i Store norske leksikon: https://snl.no/kunnskap

3 Fra artikkelen «Teorier om kunnskap» i Store norske leksikon: https://snl.no/teorier_om_kunnskap

4 Se også Børresen: Samtaler i klasserommet. Pedlex. 2019. Kverndokken (red.): 101 måter å fremme muntlige ferdigheter på. Fagbok­forlaget. 2016. 

5 Børresen: Hvordan fordele ordet i klasserommet. Bedre Skole nr. 3/2022.

Om forfatteren

Beate Børresen er dosent emerita ved Fakultet for lærerutdanning ved OsloMet. Børresen er magister i idéhistorie og har arbeidet med lærerutdanning i 30 år. De siste 20 årene har hun særlig arbeidet med filosofi med barn og samtaler i klasserommet. Hun har skrevet læreverk og fagbøker for KRLE-faget og innenfor filosofi- og samtalepedagogikk.