Med terror på timeplanen

Nok et år er gått siden hendelsene i regjeringskvartalet og på Utøya. I disse årene har det vært mange debatter om hvorvidt de skal inn i læreplaner eller ikke. Det er forståelig, og det er gode argumenter for og imot. I en artikkel publisert 22. juli i fjor sier Jan Tore Sanner (H) at denne konkrete terrorhandlingen skal bli nevnt med ord i den kommende fagfornyelsen. Det betyr at vi som lærere må forberede et didaktisk opplegg som både rommer og forklarer.

Tiden virker overmoden for å få terror basert på ulikt ideologigrunnlag inn i timeplanen. For kort tid siden var det et anslag mot Al-Noor Islamic Centre i Bærum. Tilfeldigheter gjorde at ikke flere liv gikk tapt. Nå har nye klasser kommet sammen, og i en av dem står det en tom pult. Et didaktisk opplegg om terror bør altså tas tak i med en gang.

Det er likevel mange hensyn å ta. Omfanget etter for eksempel 22. juli rommer mye smerte, både for overlevende og etterlatte. Men det er også et større, kollektivt sår som må bli behandlet. Behovet for å forstå og for å forebygge gjelder alle, og nok en gang hviler det et enormt ansvar på skuldrene til lærere. Men hvordan skal det gripes an?

Les også:

Slik kan lærere hindre at elever radikaliseres

Ved første innskytelse virker dette som et tema som kan – og kanskje må? – arbeides med i et tverrfaglig perspektiv. Det tverrfaglige emnet Demokrati og medborgerskap, som blir en del av fagfornyelsen fra 2020, vil i så måte være et naturlig sted for undervisning om terrorvelde og hvorfor det oppstår. Men grunnleggende sett handler det om å bygge opp en solid demokratiforståelse, inkludering og aksept.

I høringsdokumentene til dette tverrfaglige emnet kan vi blant annet lese: «Eit demokratisk sinnelag er avgjerande for at eit velfungerande demokrati skal kunne utvikle seg vidare, og for å førebyggje ekstreme haldningar, handlingar og terrorisme. Kunnskap om terrorhandlinga i Noreg 22. juli 2011 bør inngå i opplæringa om dette» (Udir, 2018). Siden dette skal inn i læreplanen, må lærere uansett begynne forberedelsen til dette ganske snart. Da er det bedre å være i forkant.

Les også:

– Rasismeundervisning må handle om mer enn apartheid og Martin Luther King jr.

Det er også andre fag som kan være nyttige til denne forberedelsen og bearbeidingen. Norskfaget, skolens største fag, har et stort potensial til å kunne arbeide med følsomme tema, både kritisk og i dybden. Under LNUs Landskonferanse overhørte jeg et fremragende innlegg av Tatjana Kielland Samoilow fra NTNU. Hun foreslo blant annet å se til tekster skrevet rett etter andre verdenskrig. I prosa og i lyrikkform var svært mange av tekstene rettet mot en kollektiv reparasjonsprosess etter krigens gruoppvekkende opplevelser. Reaktualisering og rekonteksualisering av disse tekstene vil kunne være nyttige, både kritisk og analytisk, i behandlingen av terror generelt og spesielt av 22. juli-hendelsen.

Uansett hvilken fagdisiplin som skal romme terroren, må den belyses fra alle sider. Det betyr å gå inn i tankegods ikke alle er komfortable med. Og det er elevene selv som etterlyser dette. I studien «Når terror ties i hjel» (2015) av Marie von der Lippe og Trine Anker, ble det belyst hvordan elevene savnet informasjon etter 22. juli. De ønsket å vite mer om Anders Behring Breivik og hva som drev ham til å begå de forferdelige handlingene. I den samme studien fremkom det også at svært mange lærere ikke visste hvordan de skulle gripe an handlingene 22. juli i klasserommet.

De samme spørsmålene har dessverre dukket opp på en videregående skole i Bærum. Med den polariserte samfunnsdebatten som pågår nå, og handlingene som dessverre er en konsekvens av disse, bør vi lærere forberede oss, før heller enn senere.