Er det rom for elevens kroppslige læring i fremtidens kroppsøvingsfag?

Ved skolestart august 2020 møter elever i hele skoleløpet, fra barnetrinnet til videregående skole, nye læreplaner i alle fag. Det er med forventning og spenning at ulike fagmiljøer nå leverer innspill i en prosess som har pågått siden 2014. Flere stiller nå spørsmål ved om utkastet til de nye læreplanene som har vært ute til høring, er egnet til å ruste elever for framtidens utfordringer. Eksempelvis blir de tverrfaglige temaene livsmestring og folkehelse, bærekraftig utvikling og demokrati og medborgerskap betraktelig redusert sammenliknet med innspillsrunden høsten 2018. Selv er jeg bekymret for fagplanen i kroppsøvingsfaget. Her er demokrati og medborgerskap tatt helt vekk, og allmenne sider ved å delta i og leve med andre mennesker i et samfunn er utelatt. Det er ikke fremtidsrettet.

For å være et fremtidsrettet kroppsøvingsfag trengs mer enn formuleringer om «livslang bevegelsesglede». Kroppslig læring er mer enn motorisk læring. Barn og unge trenger å få uttrykke og erfare mange ulike følelser, tanker og etiske refleksjoner over verden de lever i. Å bli rustet for fremtiden betyr å få aktørskap og eieforhold til egen læring. Elevene, og vi som undervisere har alle våre personlig kinestetiske, sanselige og bevegelsesmessige erfaringer, som er vevet inn i og uttrykt i handlinger og væremåter. Med andre ord; på tvers av generasjoner er vi i bevegelse, ureduserbare, tvetydige og dynamiske (Uprichard, 2008). Jeg er redd at læreplanteksten overser denne grunnleggende side ved å være menneske og at den menneskelige kroppen som erfarende, mellom å være her, og på vei til å bli, ikke blir medregnet i fremtidens kroppsøving. En fremtidsrettet skole bør kjennetegnes ved at det å være kreativ, kunne uttrykke seg, og finne ro/hvile og tilstedeværelse, trekkes inn som særlig sentrale for identitetsskaping og for det å føle seg hjemme i (en foranderlig) verden. Læreplanens kompetansemål og vurderingsformer må kunne romme slike dimensjoner i kroppsøvingsfaget.

I Ludvigsen-utvalgets forslag lå en mulighet for å stake ut en ny kurs for faget, bort fra historisk dominerende ideer om kroppsøving fra militæreksersis - og idrettsprestasjoner, i retning av et fag der eleven i større grad skulle få eierskap til egen (dybde)læring (Borgen & Hjardemaal, 2017). Optimismen rundt dette har imidlertid avtatt, og jeg savner de faglige argumenter i de foreliggende utkastene, som tydelig støttet opp om slike læringsformer og alle elevers læring i kroppsøving. Slik forslaget til læreplan og kompetansemålene for kroppsøvingsfaget nå er formulert kommer tvert imot elevens læring og erfaringsdannelse i bakgrunnen. I forgrunnen kommer faget som tillegges en fremtredende rolle i å motivere «elevane til å halde ved like ein fysisk aktiv og helsefremjande livsstil etter avslutta skulegang og i framtidig arbeidsliv». Det skrives også i læreplanutkastet at «bevegelsesaktivitet er ein del av den felles danninga og identitetsskapinga i samfunnet». Individuell danning og identitetsskaping kan som kjent være motsetning til identitetsskaping på samfunnsnivå. Elevens unike erfaring må ikke forveksles med forventninger de skal oppfylle på samfunnsnivå. For å bli bærekraftig og fremtidsrettet må elevers subjektivitet og aktørskap skrives frem.

«Å meistre og bruke faget»

Utkastet til læreplan er preget av formuleringer som at elevene skal «meistre og bruke faget», altså ikke seg selv, egne bevegelser og kropp. Faget har tilsynelatende blitt et subjekt som det som kan gjøre jobben. Det jeg forstår som grunnleggende for meningsfull læring; at undervisningen, elever og lærere utgjør en gjensidig og grunnleggende relasjon, er ikke skrevet frem. Jeg etterlyser en tydeligere vektlegging av elevens subjektive sider og vektlegging av elevenes opplevde læring. For eksempel burde en fagplan for fremtiden fått fram hvordan elevers opplevde læring, helse og velvære kan ivaretas i skolen. For å ivareta både livsmestring og bærekraft må elevkroppen være «grounded», åpen, stabil og erfarende. For å ivareta dette burde forståelser av elevenes følelser, tanker og refleksjoner nedfelles både i læreplanen og kompetansemålene.

Ubegripelige begreper

Læreplanutkastet oversvømmes av uklare formål og ubegripelige begreper. La oss ta verbet å øve, som et eksempel. Elevene skal i faget «delta og halde fram med å øve, òg når det ikkje gir resultat i prestasjon eller ferdigheitsutvikling». Hva skal det være godt for? «Øve» er i Bokmålsordboka synonymt med å trene (øve opp og utvikle), innøve, oppøve noe, for å videreutvikle, forbedre, øve opp igjen. Med andre ord; det er et før, underveis og etter øvingen, som gir mening, læring og utvikling for den som øver, og som i kroppsøving blant annet vil være å oppdage ulike kvaliteter og variasjonsmuligheter i egne og andres bevegelser. Øving slik det beskrives i forslaget til læreplan kan fortone seg som å fortsette med noe uten at det verken gir mening, fører til endring eller ny kunnskap. Hvorfor øve for øvingens skyld? Og hvordan ser en for seg at denne formen for øving skal skape såkalt livsvarig bevegelsesglede? En grunn kan være at læreplanutkastet fortsatt trekker inn elevens «føresetnader». Ordet viser mest sannsynlig til «motoriske forutsetninger», selv om det i utkastet også nevnes at elevens interesser skal gis plass. Til tross for at elevens interesser er nevnt, vektlegges i læreplanen bevegelseskompetanse ut fra bestemte standarder, uten referanser til at opplæring og undervisning alltid skal tilpasses eleven; ikke omvendt! Jobben er ikke gjort.

Referanser

• Uprichard, E. (2008). Children as beings and becomings: Children, childhood, and temporality. Children and Society, 22(4), 303-313
• Borgen, J. S. & Hjardemaal, F. R. (2017). From general transfer to deep learning as argument for practical aesthetic school subjects? Nordic Journal of Studies in Educational Policy, 3(3), 218-229.