Nye læreplaner og norskfaget

Etter å ha lest gjennom forslaget til læreplaner i norskfaget, er det som bekymrer meg mest at planene fremdeles fremstår som formalistiske og livløse. Det som er positivt, er at vi som lærere fremdeles har stor mulighet til å påvirke innholdet i faget.

Det er bra at det er betydelig færre mål. Men planene er fremdeles preget av mål som legger vekt på kompetanse og ferdigheter, mindre på innhold, kunnskap og verdier. Det skinner igjennom at mål- og resultatstyring er viktigere enn innholdet i faget. Altså at læreplanene som styringsverktøy overstyrer læreplanene som verktøy for lærerne og skolen. De økonomiske forskjellene i Norge øker, jeg tror også forskjellene øker med tanke på kultur og verdier, og de blir større om skolen legger for stor vekt på instrumentalistisk læring og mindre på kultur, verdier og felles innhold. Jeg mener de nye læreplanene kan være med på å øke disse forskjellene i samfunnet. Kanskje spesielt fordi kulturdelen av norskfaget er nedvurdert.

Jeg er enig i at elevene på studieforberedende ikke har fått trene nok på akademisk skriving, og at det er en utfordring. Men «å gjøre rede for tema og språklige virkemidler», slik det er formulert nå, inviterer ikke til kreativ og utforskende skriving. Det hele blir teknisk og fremmed der vi kunne oppfordret ungdommen til å sette ord på utfordringer, eller utforske problemstillinger de selv er opptatte av. Å «skrive retoriske analyser og tolkninger av saktekster, uttrykke seg presist og nyansert og mestre språklige formkrav på hovedmål og sidemål» er selvsagt viktig. Det samme er det «å kunne skrive fagartikler der eleven gjør rede for og drøfter språklige emner». Men akademisk skriving er mer enn tekstanalyse. Det er også å skrive for å utforske, prøve og sette ord på opplevelser der det ikke er noen fasit eller mal for hva som er riktig eller galt. Da må elevene få mulighet til å skrive utenfor kriterier fra et vurderingsskjema, noe som er vanlig nå og som de nye læreplanene også kan legge opp til.

Skal de nye generasjonene være i stand til å kunne delta i samfunnslivet, trenger de et felles utgangspunkt, mener jeg. Om vi noen gang har hatt behov for et tydelig og felles innhold i norskfaget, er det nå. Nettopp fordi god litteratur og kultur ikke kun skal være for de med høy utdannelse eller spesiell interesse. Elevene fortjener å oppleve god litteratur og andre kulturuttrykk i norskfaget. Jeg forstår at elever på yrkesfag i videregående skole helst vil lære om faget sitt. Men vi har et ansvar for at enkeltmenneskene er forberedt på å møte utfordringene i livet, både de faglige og de menneskelige, og å «opne dører for verda og framtida og gi elevane og lærlingane historisk og kulturell innsikt og forankring», som det står i formålsparagrafen for skolen. Der har spesielt skjønnlitteraturen en betydelig rolle. Ved å lese skjønnlitteratur får du innsikt i mellommenneskelige utfordringer, og du kan kjenne dem igjen når du møter på dem i ditt eget liv. For det gjør du gjerne.

Det er ikke mange muligheter for elever til å få tid og hjelp til å grunne over de store spørsmålene i livet i hverdagen. Men gjennom litteraturen og kulturen er det mulig å erkjenne at vi er en del av noe større og at vi bør handle deretter. Skolen må være et sted der eleven får mulighet til å diskutere og skrive om utfordringer som går dypere enn i hvilken grad forfatteren har brukt patos som virkemiddel eller hvor verbet er plassert i setningen. Det legger ikke disse læreplanene opp til, og min frykt er at opplæringen blir rettet mer mot det som testes i nasjonale prøver, PISA eller spørres etter i det nasjonale kvalitetsvurderingssystemet. Samtidig som jeg stoler på at lærerne sørger for et godt innhold i norskundervisningen, skulle jeg ønske at de også hadde læreplaner som støtter dem opp i den delen av arbeidet. Det er ikke veldig mye av overordnet del som kan finnes igjen i kompetansemålene for faget.

De felles referanserammene som gjør at vi kjenner igjen og ser felles på utfordringer i samfunnet, er i ferd med å bli borte. I et samfunn som blir mer komplekst og mer uoversiktlig, blir det viktigere enn noensinne å finne disse felles referanseramme. Livet er mer enn kompetanse og tekst i kontekst.

Nå i implementeringsfasen kan og bør vi påvirke. Skolenes ansvar for å få til en god implementering ligger i partsamarbeidet på skolene. På samme måte som partene har vært involvert i utarbeidelsen av læreplanene sentralt. Lærernes ansvar og medvirkning har også Stortinget vedtatt:

«Stortinget ber regjeringen sikre at det er lærernes ansvar og faglige skjønn som skal avgjøre hvilke metoder og virkemidler som skal tas i bruk i undervisningen for å nå kompetansemål og oppfylle skolens generelle samfunnsmandat». (Vedtak i Stortinget 11.10.2016 under behandlingen av Meld. St. 28 2015-2016).

Derfor er det viktig at planleggingen av arbeidet med læreplaner på skolene og i fylker og kommuner tas med inn i medbestemmelsesmøtene. Slik kan vi hindre at arbeidet ikke blir basert på nedbryting av læreplanmålene som ender opp i instrumentelle vurderingsskjemaer, slik vi har sett eksempler på i det siste; være seg baking eller dans. Læreren må få den friheten Stortinget har vedtatt. Slik kan vi også utnytte at målene er færre, fylle dem med riktig innhold og være med på å «opne døra for verda og framtida for elevene».