Nye nasjonale prøver er feil vei å gå

Nasjonale prøver i skolen er og har vært, ved siden av skriftlig eksamen, en sentral del av Nasjonalt kvalitetsvurderingssystem (NKVS). Prøvene har vært omstridte, mest fordi fokuset har vært på prøvene som kontroll- og styringsinstrument, og i liten grad på det faglige og det faglige utbyttet av dem.

En planlagt revisjon av NKVS har vært forsinket grunnet mellom annet Fagfornyelsen, og det ville være naturlig at også nasjonale prøver ble evaluert, forbedret og tilpasset ut grunnføringene i LK20. Et politisk vedtak blir til god praksis når relevante parter er involverte, og endringene baseres på involvering fra de fagmiljøene som vet mest om det feltet der endringene skal gjennomføres.

Fagforeninger og fagmiljøer ikke tilstrekkelig involvert

I forbindelse med nye nasjonale prøver har det skjedd mye uten at verken fagforeninger eller naturlige fagmiljøer har vært tilstrekkelig involvert i prosessen. Dette er mye verre enn da det ble arbeidet frem forslag til ny innretning på eksamen, da var i det minste et fagmiljø med spisskompetanse på vurdering engasjert, og for det våkne og engasjerte skolemenneske var det både mulig å lese og ta del i et offentlig ordskifte om foreslåtte endringer.

Les også: – De nye prøvene innføres etter anbefaling fra Udir

Utvikling av nye nasjonale prøver har pågått i stort omfang uten at særlig mange har visst om det. Noen representanter fra høyt oppe i fagforeningene har vært med på noen møter, men dette har ikke vært en prosess som den jevne lærer eller tillitsvalgte har hatt tilgang på. Det er blant lærerne engasjementet, med til dels negative fortegn, har vært størst. Den påtrengende faren er da at prosessen arbeider seg forbi «point of no return» uten at de prinsipielle forutsetningene og premissene har blitt belyst i offentligheten.

Urimelig med flere nasjonale prøver nå

Det blir nå arbeidet for å lage nasjonale prøver for flere trinn enn tidligere, nye fag har blitt nevnt som kandidater for nasjonale prøver, og det har blitt foreslått det som kalles «adaptive prøver», uten at dette er begrunnet faglig, verken fra de miljøene som arbeider med psykometri eller de som arbeider med rent disiplinfaglige temaer. Vi vet ikke hvem i Udir som lager prøvene, og om de har nødvendig forskerbakgrunn.

Nasjonale prøver har en så tornete historie, at det er urimelig å gi oss flere enn det vi har i dag, midt i implementeringen av en fagfornying som har vurdering for læring som en av sine bærebjelker. Å ha regien på det læringstøttende arbeidet er lærerens viktigste jobb i dag, i oppdaterte og engasjerte fagfellesskap. Den velviljen som er i ferd med å spre seg blant lærerne om Fagfornyingen, vil lett raseres med det økt testtrykket som nye nasjonale prøver innebærer.

Fagfornyingen har en iboende fleksibilitet som gjør det mulig å tilpasse undervisningen med fag- og metodevalg slik at det gagner elevene best mulig. Dette er det helt åpenbart at Udir ikke tar sjansen på. Den styrkede kontrollen som ligger i utbygging av prøvene tar fra læreren muligheten til å bruke potensialet som er i fagfornyingen. De nye nasjonale prøvene er slik de fremstår på skissestadig, en mulig brems på hele fornyingen. Hva som ligger i forslaget så langt, kan man lese i noen av Udir sine dokumenter, og graden av spesifisitet er direkte skremmende.

Forslaget fra Udir er som følger: Nye nasjonale prøver blir i to hovedgrupper: «Prøver som skal støtte styring og kvalitetsutvikling» og «prøver som skal støtte underveisvurdering», og prøvene skal være obligatoriske for alle elevene.

Skille mellom fag og ferdigheter

I forbindelse med nye nasjonale prøver tviholdes det på skillet mellom fag og ferdigheter, og Udir skriver mellom annet at det er noe annet å utvikle prøver for fag enn for ferdigheter. Ferdigheter blir altså noe svevende for seg selv, frikoplet fra faget, og testing i disse skal så legges til grunn for styring av lærernes faglige arbeid. Kanskje det er bare meg som har misforstått når jeg savner logikk her. Fag er mer enn ferdigheter.

Styringsprøvene er ment å teste to ferdigheter i 2., 4., 7. og 10. klasse, mens de læringstøttende prøvene er ment å teste to fag pluss samisk i 3., 5., 8. og kanskje vg1. Dette er omfattende og veldig inngripende ambisjoner!

For å kunne arbeide seg forbi «point of no return» med størst mulig fart, har Udir skissert en «milepælplan» som setter i gang med forpliktende beslutninger den 1. juli, idet det aller fleste tar ferie. Kanskje er lærerne i streik på det tidspunktet, og en majoritet av tillitsvalgte opptatte med logistikk og gjennomføring. Oddsene er overveldende for at vi havner i den situasjonen. Ergo får Udir arbeidsro til å kontrollere innføringen av det mest omfattende testbatteriet vi har hatt i norsk skole noensinne

Les også: Hvem har vi nasjonale prøver for? Det kan ikke være elevene.

Lars Gunnar Briseid om NKVS: «Systemet tydeliggjorde at hvert enkelt ledd i hierarkiet har et resultatansvar, og de opplysningene som fremkommer om skoleresultat på de ulike nivåene, gir mulighet til sammenligninger mellom klasser, skoler og kommuner. Gjennom medias dekning får allmennheten beskjed om hvilke skoler og kommuner som ikke lykkes.»

Det brede arbeidet som gjøres i skolen, skal gjennom nasjonale prøver synliggjøres gjennom en stikkprøve av veldig smale forhold: enkeltferdigheter frikoplet fra fagplanene. Det brede oppdraget blir i enda større grad erstattet med små og flerfoldige enfoldige enkeltleveringer, der tall betyr uendelig mer enn bokstaver.

– Trenger ikke støttehjul

Oppdraget med å styrke eleven faglig og dyktiggjøre hen for fremtiden, er mitt og mine lærer- og lederkollegaers oppdrag, og vi har kommet så langt i den pedagogiske sykkelferdigheten at vi ikke trenger støttehjul. Udir hjelper ikke eleven med å gi oss flere dårlige prøver. Ikke er de forankret i praksisfeltet og ikke er de forankret i relevante forskingsmiljøer.

Jeg står for at å rulle ut nye nasjonale prøver i det formatet vi har sett det legges opp til, faktisk er et brudd med ny overordnet del av læreplanen, der det står: Skolen og lærerne må balansere behovet for god informasjon om elevenes læring og uønskede konsekvenser av ulike vurderingssituasjoner. Uheldig bruk av vurdering kan svekke den enkeltes selvbilde og hindre utviklingen av et godt læringsmiljø.