– Det var lett for oss å få øye på utfordringene i Osloskolen

Halvard Høllelands debutroman handler om en lektor på Oslo katedralskole. Forfatteren som selv gikk på Katta, er til daglig byrådssekretær for byrådsleder Raymond Johansen (Ap).

Utdanning møter Hølleland på en kafé i nærheten av St. Hanshaugen i Oslo. Her spaserer hovedperson, lektor Jan Otto Smith, daglig til og fra Oslo katedralskole i Ullevålsveien. Han observerer spesielle bygninger, setter seg inn i arkitektur og historie og tar kunnskapene i bruk i klasserommet.

I det samme området har forfatteren selv bodd de siste årene.

Bokmelding! Hølleland: Dette er en underholdende roman om en lektor som trenger faste rammer

Men nå er han i ferd med å flytte ut av bykjernen. Den daglige gåturen til Rådhuset skal byttes ut med bytrikken ned Ekebergskrenten til sentrum. Enn så lenge tar han en etterlengtet sommerpause. For koronakrisen har selvsagt også preget arbeidsdagene til byrådssekretæren fra Arbeiderpartiet.

– I Oslo stengte vi barnehager og skoler før resten av landet. Så stengte fritidsaktiviteter og skjenking. Det var krevende avgjørelser for Raymond og byrådet, men det viktigste var ikke å ta sjanser med befolkningens liv og helse, sier Hølleland.

Nedstengingen ble gjennomført til lyden av til dels høyrøstede protester. Mange kikket misunnelig over grensen til liberale Sverige som valgte å holde både barnehager, skoler og utesteder åpne.

– Foreløpig ser det ut til at vi gjorde det riktige. Nedstengingen har virket, og det ser også ut til at den gradvise og kontrollerte gjenåpningen har fungert bra, sier han.

For statsviteren, som er vant til å fordype seg i forskning og utredninger før store politiske beslutninger skal tas, har koronahåndteringen vært krevende, med mange vanskelige avgjørelser på kort tid og stort medietrykk i kombinasjon med hjemmekontor og hjemmebarnehage. Nå gleder han seg til noen avslappende dager på hytta i Nevlunghavn. Om det blir mer skjønnlitterær skriving, er han litt usikker på. Men gode kritikker for debutromanen har gitt mersmak.

Stilsikker debutroman, skriver litteraturkritiker Marta Norheim i NRK.

Uhelbredelig sykdom

– Jeg begynte på «Faste rammer» sommeren for to år siden. Etter å ha lest en del bøker kjente jeg litt ekstra tiltakslyst. Det førte til at jeg satte meg ned foran PC’en og skrev noen linjer, mest for å se om det var lett eller vanskelig å skrive skjønnlitterært. De første setningene handlet om en mann som låste seg ut av leiligheten sin på St. Hanshaugen, men uten noen plan om handlingen. Jeg bare skrev, forteller han.

Først da han senere på året var i pappaperm begynte historien om lektor Smith å ta form.

– Jeg skrev mens sønnen min sov. Han sov jo to timer på morgenen og en time på ettermiddagen. Det som inspirerte meg, er at jeg leser mye. Jeg skrudde av alt av sosiale medier og leste ingen aviser i permisjonen. Selv om faren min er barnebokforfatter, hadde jeg egentlig ikke tenkt å skrive skjønnlitteratur, sier forfatteren som har skrevet faglitteratur og bidratt til stortingsmeldinger.

Blant annet bidro han til stortingsmeldingen om «tidlig innsats» i 2001. Det medførte ros fra daværende kunnskapsminister Kristin Halvorsen (SV). Nå nesten 20 år etter, har dagens regjering laget en ny stortingsmelding om tidig innsats. «Tett på – tidlig innsats og inkluderende fellesskap i barnehage, skole og SFO» kom i 2019.

Hølleland legger til: - Men selvsagt var det mye annet å gjøre i permisjonstiden også.

Romanens hovedperson, lektor Smith, liker å undervise på Oslo katedralskole. Han begynner ofte timene med å ta elevene til en bestemt gateadresse eller bygning, og foreleser med innlevelse og personlig vri. De dannede elevene lytter interessert vel vitende om at målet er gode karakterer og studier ved ett eller annet universitet.

– Når Smith ikke underviser, liker han å trekke seg tilbake til «arbeidsværelset» sitt i leiligheten. Han handler dyre klær i en «forretning for herreekvipering». Han er glad i engelske hager, elegante klær, dyre klokker, gourmetmat, velsmakende viner og kunnskapsquiz. Er han en snobb?

Hølleland trekker på smilebåndet, men lar det være opp til leseren å vurdere det:

– Det kan virke som Smith føler seg litt høyt hevet over andre. Men det er egentlig bare på overflaten. Han lever med uvissheten om at han har femti prosent sjanse for å ha arvet en uhelbredelig sykdom. Den kan ødelegge livet hans både fysisk og mentalt. Dermed står han overfor det vanskelige valget om å teste seg. Alt det som kan virke litt snobbete er mest for å kompensere for at han ikke kan fylle livet på samme måte som oss andre.

Om seg selv sier Smith at han som lektor ved Oslo katedralskole har en opphøyd rolle sammenlignet med andre. At han er en av de ytterst få utvalgte som er utrustet med et samfunnsmandat til å vurdere hvilke verdier og kunnskaper som skal prege neste generasjon.

Forelskelsen

Før Hølleland ble byrådssekretær for byrådsleder Raymond Johansen i 2019 var han byrådssekretær for Tone Tellevik Dahl (Ap). Først da hun var byråd for oppvekst og kunnskap fra 2015 til 2017, så da hun var byråd for eldre, helse og arbeid fra 2017 til 2019.

I romanen får vi et innblikk både i utdanningsfeltet og helsefeltet. Gjennom Smith kan vi leve oss inn i hverdagen til en lærer i videregående. Gjennom Smiths regelmessige besøk hos moren får vi innblikk i livet på sykehjemmet.

– Har du brukt kunnskap du har opparbeidet deg som byrådssekretær?

– Ja, da Tone hadde lest boka sa hun til meg at det var som en reise gjennom tiden som byråd. Livet på katedralskolen, er inspirert både av at jeg selv var elev der og at jeg har jobbet mye med skolepolitikk både i Elevorganisasjonen, Kunnskapsdepartementet og byrådet. Det jeg skriver om Osloskolen er tett på virkeligheten. Men også et besøk på Grefsenlia, en institusjon med pasienter som hadde Huntingtons sykdom, mens Tone var helsebyråd, gjorde sterkt inntrykk på meg og var medvirkende til at jeg skrev om Huntington. Det å få vite at du har 50 prosent sjanse for å ha arvet en uhelbredelig sykdom når du er mellom 30 og 40 år, er ganske umenneskelig. Men derfor også ganske spennende å gå inn i litterært.

Lektor Smith har en gammeldags måte å uttrykke seg på. Av og til kan det være vanskelig å skjønne om man befinner seg et par generasjoner tilbake i tid eller i nåtid. Men når rektor og Smith er på møte i Kunnskapsdepartementets midlertidige lokaler i Kirkegata, eller når overivrige direktører i Utdanningsetaten vil inn og styre Smiths arbeidshverdag, da er vi i nåtid.

– Boken hopper litt i tid. I sin ungdom forelsker Jan Otto seg i en lærerstudent som heter Astrid Merete. Etter at forholdet tar slutt, bestemmer han seg for å leve alene. Men så, når han er i slutten av femtiårene, dukker bibliotekaren Kristin Nordnes opp og han forelsker seg i henne. Det er på dette tidspunktet han for alvor vurderer om han bør teste seg, og det er jo et viktig tema i boken, forklarer Hølleland.

Det at Smith lever i et begrenset livsmønster, begrunner han med frykten for å bli syk og dermed begrensingen han føler at han har knyttet til å innlede et forhold til kvinner. Mulighetene for å få sykdommen plasserer ham i et utenforskap han mener ikke har noen løsning slik andre former for utenforskap har.

Den delte byen

Da de rødgrønne overtok makten fra de borgerlige partiene i Oslo kommune i 2015 fikk Tone Tellevik Dahl og Halvard Hølleland ansvaret for politikkfeltet oppvekst og kunnskap. Men det å endre politikken etter 18 år med Høyre-styre var enklere sagt enn gjort.

– Det var lett for oss å få øye på utfordringene i Osloskolen, spesielt med å gi alle elever like muligheter. Men selv om det er stor grad av enighet om at det er store forskjeller mellom skolehverdagen til elevene, så var det mye vanskeligere å få gjennomført endringer enn det jeg hadde sett for meg, sier Hølleland.

– Hva er bakgrunnen for det?

- Kanskje fordi måten Osloskolen er blitt styrt på hadde vart i så lang tid. Ofte synes byråkrater det er spennende med ny politisk ledelse som vil ta nye grep. Sånn var det ikke i Utdanningsetaten. De var først og fremst opptatt av å fortsette som før, og ble et effektivt hinder for å gjennomføre politikken vår.

I 2017 kom romanen «Tante Ulrikkes vei» skrevet av Zeshan Shakar. Den skildrer oppveksten og skolegangen til to Stovner-gutter født i Norge med innvandrerforeldre. Boka ble en braksuksess, kanskje fordi den gir et innblikk i en skolehverdag som ikke har vært skildret slik i norsk litteratur.

– Din roman om lektor Smith viser at skolehverdagen fortoner seg helt annerledes for lærerne til Jamal og Mo. Noen mener Smith neppe ville overlevd lenge i et klasserom på Stovner. Er du enig?

– Det er nok riktig. Samtidig er han en veldig dyktig lektor for den typen elever som går på Katta. De to bøkene viser helt klart hvor forskjellig skolehverdagen i Osloskolen kan være – mellom enkelte skoler i Groruddalen og på en skole med mange søkere i Oslo sentrum, sier Hølleland.

De to forfatterne er nå kolleger på Rådhuset. De har også jobbet sammen i Kunnskapsdepartementet. Nå er de begge tett på endringene i Osloskolen, Shakar blant annet som sekretær for inntaksutvalget.

Ting tar tid

– Stykkprisfinansieringen i Osloskolen er endret, men så langt ikke inntaksordningen. Hvorfor ikke?

– Vi vil endre begge deler, men begynte med det enkleste først. Det var å øke grunnfinansieringen slik at skolene kunne ansette flere lærere og andre yrkesgrupper, og gå vekk fra stykkprisfinansieringen. Også høyresiden har nå akseptert at en ren stykkprismodell ikke fungerer., sier han.

– Enda vanskeligere er det å gå bort fra såkalt fritt skolevalg og få til en endret elevsammensetning. Er det i det helt tatt mulig?

– Ja, men da må inntak til videregående skole ikke utelukkende handle om karakterer og hvilke skoler som er «gode» og «dårlige». Inntak må i mye større grad handle om hvilken utdanning man vil ta og hva man vil gjøre videre i livet. Det jobber vi for, sier Hølleland.

Hølleland har vært opptatt av skolepolitikk helt siden han for nesten 20 år siden ble valgt inn som tillitsvalgt i Elevorganisasjonen i 2001. Da han ble valgt til leder i 2005, sa han til Utdanningsnytt:

«Vi skal kjempe mot private skoler som ikke representerer et pedagogisk alternativ, vi skal kjempe mot rangering av testresultater og karakterer, og vi vil bedre elevrådenes rammebetingelser».

Nei til fast arbeidstid

Tidlig i romanen blir vi introdusert for en av lektor Smiths kampsaker. Han er kraftig motstander av fast arbeidstid. En morgen han som vanlig går ut for å hente Aftenposten på dørmatten kan han lese følgende overskrift «På vei mot fast arbeidstid for lærere». Det får Smiths verden til å rase.

I avisen leser han følgende uttalelse fra skoleadministrasjonen: «Våre lærere skal være tett på og tidlig ute når elever trenger hjelp og oppfølging. Dette handler om våre elevers fremtid. Om å sette elevene i sentrum. Da må også lærerne gi fra seg litt av friheten de er vant til å ha. Til gjengjeld får samfunnet en skole der flere elever lykkes, både med fagene og deres eget livsprosjekt.»

Smith sier til seg selv at gjennomføringen i hans klasse alltid har ligget opp mot hundre prosent. Noen har kanskje valgt et annet utdanningsprogram, men ingen har sluttet fordi de har strøket. Elevene skal gis frihet til å ta ansvar, mener lektor Smith.

Særlig mye bedre går det ikke når lektor Smith introduseres for Rikke Arnesen, divisjonsdirektør for strategisk utvikling og pedagogisk innovasjon i skoleadministrasjonen, som sammen med den svenske professoren Julius Bergström fra Universitetet i Uppsala skal overbevise lærerne om at fast arbeidstid er tingen.

– Det er fint å kunne behandle slike temaer skjønnlitterært, sier Hølleland før vi rusler ned mot Oslo katedralskole.

Han er glad for de gode anmeldelsene, men lærerne på Oslo katedralskole har det så langt vært stille fra. Kanskje bruker de sommerferien på å lese «Faste rammer».