Fjern obligatorisk skriftlige sidemål
Jacob Westersund har forfattet en artikkel i Utdanning om "Gift 2". Sentralt i artikkelen er de to første setningene som vi alle tåler å lese en gang til.
"Kor mange gonger kan ein sidemålslærar gjennomgå nynorsk substantivbøying? For meg er det nesten blitt sjølve symbolet på eit uendeleg tal". Mannen er sidemålslærer og tidene er ikke gode. Arbeidet er meningsløst og tungt.
Det grunnleggende feilen vi gjør her i Norge, er at det finnes de som mener at nynorsk og bokmål er to forskjellige språk. Dette da på lik (i hvert fall nesten) linje med gælisk og engelsk på Irland, fransk og flamsk i Belgia og spansk og baskisk i Spania. Det er det ikke. Med forskjellige språk må det i det minste menes at man ikke kan forstå vesentlige deler av en muntlig samtale eller skriftlig tekst.
Nynorsk og bokmål er mer for dialektformer å regne på lik linje med forskjellen i språket mellom Stockholm og Malmö i Sverige. Hvis en på lik linje med meg ser på norsk språkpolitikk fra utsiden har den kun tre funksjoner. For det første å plage alle skoleelever med en ekstra skriftlig eksamen som ingen mening har.
Den andre grunnen til å bevare den norske to"språk" politikken er for å forsørge flest mulig norskprofessorer/lektorer/lærere og desslike.
For det tredje må det være et mål å gjøre integreringen i landet så vanskelig som mulig for oss fremmedarbeidere.
Det klokeste vi kan gjøre nå er således å fjerne det obligatoriske skriftlige sidemålet i både ungdomsskole og videregående skole.
