Fjernundervisning i videregående skole. Fremtid, eller fjern undervisning?

Fullføringsreformen la seg som et teppe over videregående opplæring rett før påske. Varmende og godt isolert mener noen, heller klamt og hullete ifølge andre. Diskusjonen om fellesfagenes fremtid raste noen uker i media og sosiale medier, og siste ord i denne diskusjonen er ikke sagt. Det vil trolig komme endringer i fremtiden, og det vil nok bli gjenstand for mye diskusjoner fremover.

En ting i Fullføringsreformen som har fått merkverdig lite oppmerksomhet, er forslaget om økt bruk av fjernundervisning. Tankegangen er at fjernundervisning skal gjøre det mulig for flere elever å velge fra et bredere utvalg av fag i videregående opplæring. Isolert sett er dette bra. En annen positiv side med fjernundervisning er at elever med psykiske eller fysiske utfordringer kan få undervisning over nettet, et flott tiltak når fysisk oppmøte på skolen blir et uoverkommelig hinder.

Dette gjelder for så vidt også for lærere i samme situasjon. Og tenk bare på mulighetene for å kunne invitere eksperter til å være med i en undervisningstime. En forfatter som kommenterer sin siste roman for klassen, eller forskeren som presenterer siste funn om et naturvitenskapelig tema. Mulighetene er utallige, og vi lærere bør gripe tak i positive erfaringer fra koronapandemien til å lage god og spennende undervisning ved hjelp av digitale hjelpemidler.

Les også: Regjeringen åpner for mer bruk av fjernundervisning

Men det er også farer forbundet med fjernundervisning som vi må ta inn over oss. I Fullføringsreformen står det blant annet: «…det er et supplement til fysisk undervisning der det er gode grunner til det». Er fylkeskommunal økonomi en god grunn? Videre står det: «Tvert imot bør hovedregelen være at elevene får fjernundervisning mens de er på skolen, men at læreren ikke er til stede fysisk sammen med elevene».

Dette åpner for en del morsomme varianter av en skoletime. Skal hver elev gå til sitt eget grupperom for å ha time med lektor Hansen 20 mil unna, eller skal alle elevene sitte i samme klasserom med øretelefoner og følge hver sin time med ulike lærere? Hva med personvern til involverte lærere i slike situasjoner? Hva skjer med den personlige og tette oppfølgingen av hver enkelt elev som man har ved fysisk oppmøte der man kan se hverandre i øynene? Faren for at dette rett og slett blir «fjern undervisning», er absolutt til stede.

De fleste lærerne jeg har pratet med det siste året sier det er vanskelig å involvere elever og få til gode undervisningssituasjoner ved digital skole. Skal alle faglærere drive med fjernundervisning fra tid til annen, eller må man ha ekstrautdanning for å drive med det? Lærere med lang erfaring fra nettundervisning jeg har pratet med, kan fortelle at denne form for undervisning skiller seg fra klasseromsundervisning på flere måter.

Man må rett og slett ha svært stram struktur for å lykkes, og en egen “nett-didaktikk” er helt nødvendig. Egne kurs for nettlærere bør vurderes, da de samme metodene man bruker i klasserommet ikke kan direkte overføres til et digitalt klasserom. Fjernundervisning krever mye mer av deltagerne, og det er de mest motiverte som håndterer dette best.

Og hva skjer dersom halve klassen permanent er fysisk på skolen, og andre halvdelen følger digitalt? Her lukter det ønske om fleksibilitet lang vei. Ordet fleksibilitet står nemlig nevnt flere ganger i stortingsmeldingen. Fleksibilitet er viktig på mikronivå, i klasserommet sammen med elevene eller i møte med kollegaer, men jeg er svært skeptisk til bruk av ordet fleksibilitet i overordnede dokumenter. Hva skal lærerne og skolelederne være fleksible på? Gruppestørrelse ved bruk av fjernundervisning, fleksibilitet i arbeidstid? Her er det mange spørsmål som må diskuteres og avklares. Fjernundervisning kan fort bli et sparetiltak for fylkeskommunene, og lærerne og eleven kan bli den tapende part.

En rapport fra Fafo (2021:09) sier noe om konsekvensen av nedstengingen og dertil digital skole har hatt på elevenes motivasjon og opplevelse av skolehverdagen i videregående skole. Den viser klart at det gikk spesielt utover elever på et faglig lavt nivå, elever definert som sårbare, og elever med fraværsutfordringer.

Teoretisk gjennomgang av pensum med individuelle oppgaver ble mer dominerende, og det var lite rom for samarbeid mellom elev og lærer, og elever seg imellom. I tillegg rapporterte halvparten av elevene at den faglige oppfølgingen ble dårligere under pandemien. Ikke fordi lærerne sluntret unna, men fordi oppfølging rett og slett er vanskeligere ved digital undervisning, da lærer i beste fall ser et lite bilde av hver enkelt elev på skjermen. Elevene brukte også mindre tid på skolearbeid ved hjemmeskole enn normalt.

Les også: Lærerorganisasjoner advarer mot at det skal bli lettere å ta i bruk fjernundervisning

Nå er ikke resultatene fra rapporten direkte overførbart til en situasjon der fjernundervisning er satt i system, men viser at det er en tung jobb å få likestilt digital undervisning med fysisk oppmøte på skolen. Jo visst kan elever få et bredere tilbud med fjernundervisning, men vi må ikke late som at dette kan sidestilles med fysisk oppmøte i et klasserom. Hva er viktigst, kvalitet eller kvantitet?

Man kan ikke vurdere forslaget om økt bruk av fjernundervisning uten å se det i lys av forslaget i samme reform om økt valgfrihet for elevene på Vg1. Dersom vi kommer i en situasjon der andelen fellesfag reduseres, og elevene skal fylle denne ledige tiden med flere valgfrie programfag, så vil trolig forskjellene mellom store sentrumsnære skoler og skoler i distriktene bli større enn de er i dag.

Skoler med godt elevgrunnlag kan kunne tilby flere fag ved fysisk oppmøte enn distriktskolene, som kanskje må ty til fjernundervisning for å gi elevene samme tilbud. Da har man for så vidt oppnådd det man ønsker, et bredere tilbud til elevene, men blir det et kvalitativt bedre tilbud? Er fjernundervisning å betrakte som pedagogisk likeverdig til fysisk oppmøte i klasserommet? Jeg tviler på det, uansett hvor dyktig faglærer er.

Dette vil kunne føre til en favorisering av skolene fra elevenes side, og kanskje også fra lærerne. De fleste vil nok foretrekke fysisk oppmøte på grunn av det rent pedagogiske, men også det sosiale. Personlige interaksjoner mellom elev og lærer vil trolig forbli overlegen digital fjernundervisning i uoverskuelig fremtid. Det kan nesten virke som forslaget om økt fjernundervisning innføres for å kompensere for at mange elever rett og slett ikke kan få det tilbudet de ønsker på sin skole når man vil innføre økt valgfrihet.

Dersom regjeringen virkelig ønsker å gi elevene mer valgfrihet, så må de gi fylkeskommunene og rektorene større økonomisk handlingsrom for å sette i gang grupper som ikke er fylt opp. Hvor mange elever må velge et fag på en skole for at det skal settes i gang fysisk undervisning? 10? 15? Eller 20? Ved økt bruk av fjernundervisning ser jeg for meg at dette tallet blir strukket til det lengste.

Utdanningsforbundet må ta en prinsipiell diskusjon angående fjernundervisning, her er det flere spørsmål enn svar foreløpig. Skal vi avvise det på generelt grunnlag, eller skal vi omfavne det med noen forbehold? Jeg ser frem til hvordan denne saken utvikler seg videre, da dette er et forslag som kan endre på skolehverdagen i videregående skole i uoverskuelig fremtid for både elever og lærere. Det klamme og hullete teppet må luftes og bøtes.