Morsmålslærere er brobyggere i en økologisk krise

En alvorlig økologisk krise truer planeten vår. Verdens ledende forskere i FNs klimapanel sier at mesteparten av den globale oppvarmingen verden opplever, skyldes menneskelig aktivitet.

På grunn av dyptgående teknologiske, økonomiske og demografiske endringer, miljøkollaps, krig og fattigdom forventer FN og Verdensbanken 400 millioner internasjonale migranter i 2050 mot dagens 244 millioner, samtidig som 750 millioner allerede er interne migranter (Suárez-Orozco & Michikyan, 2016, s. 1-3).

Den nåværende koronapandemien viser også hvor sårbare mennesker er og hvor avhengige vi er av å kunne samarbeide på tvers av landegrenser og kulturer dersom vi ønsker å bevare levedyktige demokratiske samfunn.

Kunnskapen om dagens økologiske krise er helt grunnleggende og utfordrende; det er en krise som angår alle mennesker, men som spesielt rammer de fattige. Derfor er det positivt at den norske skolen gjennom fagfornyelsen skal prioritere tre tverrfaglige temaer som vil være relevante med tanke på de alvorlige truslene som menneskeheten står overfor: demokrati og medborgerskap, bærekraftig utvikling og folkehelse og livsmestring. Det at de utdanningspolitiske myndighetene prioriterer disse temaene, viser at vi i Norge tar framtidstruslene på alvor og viser ansvar for vår felles framtid. Uavhengig av språklig og kulturell bakgrunn må alle elever få kunnskap og innsikt i de komplekse problemstillingene vi står overfor og dermed også få muligheter til å bidra i demokratiske prosesser.

En forutsetning for at mulighetene for demokratisk deltakelse som skolen tilbyr til alle, skal bli reelle, er at vi også sikrer at flerkulturelle minoritetsbarn får gode muligheter til å forstå problemstillingene. Det er ikke nok at de kjenner den norske konteksten, de må også få mulighet til å relatere til sin egen kulturelle bakgrunn, og i dette arbeidet vil norske lærere være avhengig av samarbeid med lærere med innvandringsbakgrunn og av støtte fra foreldrene.

Samtidig er det ikke slik at flerkulturelle minoritetselever har «hull som må fylles». Med sin unike kunnskap fra andre kulturer er de viktige bidragsytere i den norske konteksten, de bringer andre perspektiver som utvider horisonten for de norskspråklige elevene, noe som kan skape bedre forutsetninger for solidariske globale strategier. Både minoritetselever og norskspråklige elever trenger mer enn noen gang lærere som kjenner ulike kulturer og har begrepsmessige referanserammer samtidig som de kjenner den norske konteksten.

Vi argumenterer for at den norske skolen trenger lærere med innvandringsbakgrunn (se også innlegget i Utdanningsnytt, 4. juli 2020), og vi vil her spesielt se på rollen som morsmålslærer.

Morsmålslærere i dagens skole

Regelverket har stor betydning for hvilken plass som gis til morsmålsundervisning og for morsmålslærere i dagens skole. Opplæringsloven slår fast at elever som har et annet morsmål enn norsk og samisk, har rett på særskilt norskopplæring til de har tilstrekkelige kunnskaper til å følge den vanlige opplæringen (paragraf 2.8).

Spørsmålet er hva det vil si å ha tilstrekkelig kunnskap. Den politiske forståelsen av behovet for morsmålsundervisning har endret seg.

I Mønsterplanen for grunnskolen fra 1987 var morsmålsundervisningen ansett som meget viktig for kunnskapstilegnelse og for personlighetsutvikling (M 87, s. 36). Målet var å utvikle funksjonell tospråklighet, det vil si «en språktilegnelse som gir mulighet for en naturlig og situasjonsbetinget bruk av språkene». For det første kunne morsmålet bidra til at elevene fikk utviklet abstrakt tenking gjennom å opp-arbeide seg et godt utviklet begrepsapparat, noe som igjen kunne gi bedre forutsetninger for å tilegne seg kunnskap. Tospråklighet og kjennskap til kulturer ble sett på som en stor ressurs.

25 år etter viser en forskningsrapport utarbeidet av Rambøll (2016 s. 58) på oppdrag fra Regjeringen, at morsmålsopplæring sjelden blir tilbudt, og at tallet på morsmålslærere stadig minker.

Les også: Hva skjer med norskopplæringen for minoritetsspråklige elever når norskfaget fjernes fra vg1?

Statistisk sentralbyrå bekrefter reduksjon i morsmålsundervisning og tospråklig fagopplæring: Fra 2015 til 2019 er tallet redusert fra 14162 til 11610 mens 43394 i 2015 og 41003 i 2019 fikk særskilt norskopplæring.

Er dette en akseptabel utvikling, og er det virkelig behov for morsmålsundervisning og tospråklig fagopplæring i den økologiske krisen? Spørsmålet er noe polemisk, men sentralt.

Spørsmålet blir igjen hvordan vi tolker opplæringslovens mandat om hva det vil si for en elev «å ha tilstrekkelig kunnskap til å kunne følge vanlig undervisning»?

Dersom det betyr å forstå språket overfladisk og å være i stand til å gjengi et innhold som en papegøye, er behovet for morsmålsopplæring minimalt.

Dersom det betyr å gi en reell tilpasset opplæring i den flerkulturelle skolen, det vil si en tilpasset opplæring for minoritetselever som gir dem reelle muligheter for å ta verdimessige valg, for å bli inkludert og for å møte økende klimaendringer, trenger vi morsmålsundervisning.

Forskning på feltet

Forskning viser at morsmålet er helt avgjørende for å utvikle en trygg flerkulturell og tospråklig identitet (Øzerk, 2016). For innvandrere handler det ikke bare om å forstå språket på et nivå som betyr at man kan gjengi det som blir sagt. Det handler om å forstå innholdet i begreper og tankesett, og det handler om å forstå flere kulturer samtidig.

Rita Hvistendahl hevdet i 2011 at det norske lovverket om tospråklig undervisning og morsmålsundervisning ikke følges veldig godt opp, og at det var gjort få studier her i landet på dette. Hun fortalte allerede da at tospråklig- og morsmålsundervisning brukes ulikt i Norge.

Generelt er rollen som morsmålslærer marginalisert og på vei til å forsvinne i det norske samfunnet i dag (Dewilde, 2013; Fjeld og Spernes, 2015; Mousavi 2006; Vedøy, 2008).

For å få fram mer kunnskap om hva morsmålsopplæring betyr, har vi gjennomført en studie med ti morsmålslærere som informanter. De underviser på barne- og ungdomstrinnet ved forskjellige skoler i en av de største byene i Norge. Fem av lærerne kommer fra land utenfor Europa, to fra Øst-Europa og tre fra Vest-Europa. De har undervisningserfaring som strekker seg fra åtte til førti år. Alle lærerne er høyt utdannet, fra eget hjemland og fra Norge. Det vil si at alle har utdanning på masternivå; noen har til og med to. Alle er utdannet som lærere enten i hjemlandet eller i Norge.

Morsmålslærernes hovedoppgave slik de ser det, er å følge den enkelte eleven tett slik at de kan identifisere individuelle læringsbehov. De følger klassens undervisning så langt det er mulig.

Det som særlig nevnes, er begrepsforståelse. Mange elever kan tilsynelatende snakke flytende norsk, men mye av det faglige innholdet i skolen blir ikke forstått før morsmålslærerne går inn i begrepene og relaterer dem til eget språk.

En morsmålslærer forteller for eksempel om en jente fra Øst-Europa som leser norsk flytende. Det er bare den tospråklige læreren som kjenner begge språkene som virkelig gjennomskuer at jenten ikke forstår innholdet i det hun leser og som kan forklare henne de nye begrepene relatert til eget språk. Slik opplever flere av morsmålslærerne at de har bidratt aktivt til at elever senere har tatt høyere utdanning og fått seg et yrke.

Les også: Hvordan bedre undervisningssituasjonen for nyankomne minoritetsspråklige elever

Morsmålslærernes agenda er ikke bare å støtte elevenes faglige læringsutbytte. De er like opptatt av at jobben er å hjelpe elevene til å få en trygg flerkulturell identitet gjennom å bygge bro mellom skole og hjem. De bidrar til oppklaring av divergerende syn på opplæring og oppdragelse, og de motiverer familiene til å utvikle morsmålet samtidig som de støtter eleven i å bli bedre i norsk.

En av morsmålslærerne forklarer at hun er helt avhengig av et godt samarbeid med foreldrene. I den korte tiden hun har med eleven, er det veldig lite de får tid til. Mye av arbeidet må foregå hjemme, og foreldrenes hjelp er absolutt nødvendig. Det er mulig å bygge på foreldrenes støtte fordi morsmålslæreren kan formidle oppgavene på deres eget språk. Hadde det ikke vært for henne, ville foreldrene vært satt på sidelinjen uten muligheter til å følge opp skolearbeidet. Hun forteller at hun sender foreldrene linker til nettsider som de kan samarbeide om hjemme. Slik får eleven bearbeidet stoffet både på norsk og på sitt eget morsmål samtidig som foreldrene bidrar konstruktivt. Noen ganger har foreldrene problemer med å sende melding til en lærer. Da er det morsmålslæreren som hjelper med formidlingen.

Disse lærerne har selv tilhørighet i flere kulturer. Derfor opplever de seg selv som rollemodeller for elevene. Som innvandrere til Norge har de vært gjennom vanskene det innebærer å starte på bar bakke uten å kunne språket, og uten å kjenne de sosiale og kulturelle kodene.

Les også: – Jeg føler sønnen min må lære å lese og skrive tyrkisk. Men samtidig spør jeg meg: Hvorfor det?

Morsmålslærerne har opplevd sårbarheten som ligger i å komme «utenfra». Derfor vet de hva som trengs for å gi støtte for å bygge tillit og håp. De er dermed opptatt av at undervisningen ikke bare handler om å lære seg norsk. Det handler like mye om å forstå sin egen kultur i relasjon til den norske og til de globale utfordringene alle står overfor.

Derfor er det et problem både for de som kommer fra andre kulturer og for den eksisterende kulturen dersom ikke alle er fullverdige deltakere i demokratibyggingen. Det er viktig at elevene både beholder en positiv innstilling til sitt eget morsmål og sin opprinnelige kultur, og at de samtidig opplever seg som aktive samfunnsborgere i den flerkulturelle nasjonen, Norge.

Generalsekretær i Redd Barna, Birgitte Lange hevdet i et innlegg på Utdanningsnytt.no 11.06.2020 at «barn i Norge blir trakassert for sin bakgrunn og hudfarge. Det er behov for at lærere og andre voksne som jobber med barn og unge får mer kunnskap om rasisme og hvordan de skal håndtere dette» .

En elev som opplever å høre hjemme i flere språk og kulturer samtidig, kan bli en ressurs for seg selv og andre. På lik linje med morsmålslærerne kan denne eleven bidra aktivt til at de som bare kjenner den norske konteksten, kan øke sin kulturforståelse.

En elev som ikke opplever seg akseptert, faller utenfor. Dette er et alvorlig varsko til norske utdanningsmyndigheter. I verste fall kan opplevelsen av utenforskap være farlig for den enkelte og for samfunnet.

Morsmålsundervisning i møte med klimakrisen

Morsmålslærere overfører verdier og kunnskaper både på norsk og på morsmålet til den enkelte elev, samtidig som de er brobyggere mellom hjem, skole og samfunn. Slik knytter de sammen kulturer og bidrar til økt global forståelse.

Et viktig poeng som morsmålslærerne ikke selv nevner, er at det ikke bare er elever og foreldre med flerkulturell bakgrunn som trenger støtte og økt kompetanse; det gjør også lærere som er født og oppvokst i Norge (se også utfordringer erfart av andrespråklærerne, Utdanningsnytt, 3. august 20).

Morsmålslærere kan uten tvil bidra med sin kompetanse for å bidra til økt kulturforståelse på skolene. Behovet for å forstå alvoret i eksisterende og kommende klimaendringer er stort. Morsmålsundervisning er viktig for å forstå naturens og klodens behov fordi språk, kultur og natur er dypt avhengige av hverandre (se www.terralingua.org). Det er gjennom språk i vid forstand og gjennom kulturen hvor hode, hjerte og kropp spiller godt sammen at vi blir i stand til å forstå at mennesker er en del av naturen. En flerkulturell og flerspråklig bakgrunn bør sees på som en styrke. En elev som har et trygt fotfeste i flere kulturer, vil ha viktige forutsetninger for å kunne bidra konstruktivt i demokratibyggingen vi trenger om vi skal lykkes med å nedkjempe klimakrisen.

Det å beherske flere språk og å kjenne flere kulturer er en styrke i vårt globaliserte samfunn. De sterkeste systemer er systemer preget av mangfold. Naturen viser at alle med sine unike evner har sin plass i det globale systemet. Blir vi i stand til å lære av naturens visdom?

Hvilken planet vil vi overlate til våre barn, og hvilke barn vil vi overlate til vår planet? spør den franske økoaktivisten og gründeren Pierre Rabhi (2014). Gjennom språklig og kulturelt mangfold blir undervisningen interkulturell, det vil si en undervisning som hjelper elever og lærere til å se kritisk på historiske tradisjoner og nåtidige natur-uvennlige handlingsmønstre for å skape sosial og biologisk rettferd (Brossard Børhaug & Helleve, 2016).

Vi er glade for at fagfornyelsen løfter fram demokrati og medborgerskap og bærekraftig utvikling som hovedtemaer. Dette er et hovedspørsmål for alle pedagoger og til denne enorme oppgaven som venter oss, trenger vi også morsmålslærere.

Litteratur:

Brossard Børhaug, F. & Helleve, I. (2016) (red.): Interkulturell pedagogikk som motkraft i en monokulturell praksis. Bergen: Fagbokforlaget.

Dewilde, J. (2013): Ambulating Teachers: A Case Study of Bilingual Teachers and Teacher Collaboration, [Doktoravhandling]. Oslo: Universitet i Oslo.

Fjeld, H. S. og Spernes, K. (2015): Ingen jevnbyrdighet tross gode intensjoner: Vilkår for samarbeid mellom klasselærere og tospråklige lærere. Norsk pedagogisk tidsskrift, (3–4)99, 233–243.

Kirke- og undervisningsdepartementet (1987): Mønsterplan for grunnskolen: M87. Hentet fra https://www.nb.no/nbsok/nb/2aef891325a059851965d5b8ac193de5#39

Opplæringsloven (1998): Lov om grunnskolen og den vidaregåande opplæringa (opplæringslova) (LOV-1998-07-17-61). Hentet fra https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1998-07-17-611

Rabhi, P. (2014): Vers une sobriété heureuse. Hentet fra https://gerchy-colores.blogspot.com/2018/01/telecharger-vers-la-sobriete-heureuse.html

Rambøll (2016): Evaluering av særskilt norskopplæring og innføringstilbud https://www.udir.no/globalassets/filer/tall-og-forskning/forskningsrapporter/evaluering-av-sarskilt-sprakopplaring-2016.pdf

Statistisk sentralbyrå (2019): Elevar i grunnskolen, tabell 7: Elevar med morsmålsopplæring og særskild norsk. Hentet frå https://www.ssb.no/utdanning/statistikker/utgrs/aar

Suárez-Orozco, M. M. & Michikyan, M. (2016): Education for Citizenship in the Age of Globalization and Mass Migration. I: James M. Banks, Marcelo M. Suárez-Orozco & Miriam Ben-Peretz (red.): Global Migration, Diversity and Civic Education: Improving Policy and Practice (s. 1–25). New York: Teachers College Press.

Terralingua. Sustaining Biocultural Diversity — the True Web of Life. Hentet fra https://terralingua.org/.

Vedøy, G. (2008): «En elev er en elev», «barn er barn» og «folk er folk» – Ledelse i flerkulturelle skoler, [Doktoravhandling]. Universitet i Oslo.

Øzerk, K. (2016): Tospråklig oppvekst og læring. Oslo: Cappelen Damm Akademisk.