Stolthet og fordom i skolen

Det er lenge siden Jane Austen skrev sin berømte roman «Pride and Prejudice» («Stolthet og fordom», 1813) om et samfunn med fastlåste konvensjoner innen oppdragelse, utdanning, ekteskap og manerer. Da Austen levde, var det omtrent umulig å bryte med det konvensjonelle tankegodset. Slik er det, etter min mening, også i skolen i dag.

Alexander Kielland avslører i romanen «Gift» (1883) at skolen er helt i utakt med det moderne samfunnet. Det latinske språket som skolefag var problemet, eller rettere sagt, de som kunne latin og hvilken posisjon det ga dem. I ettertid har vi fått bøkene «Jonas» (1955) av Jens Bjørneboe og «Hvis skolen ikke fantes» (1971) av Nils Christie, og i dag debatteres resultatene av New Public Management (NPM) og målstyring (se for eksempel Biesta, 2009; Elstad & Sivesind 2010; Sjøberg, 2014). Målene skal være «entydige og klare» og kunne omregnes i taksonomiske verdier, for å kunne vurdere elevene i forhold til «grad av måloppnåelse».

Les også: – Mødre stoler ikke på yrkesfag

Kunsten, som speiler livet, blir i denne sammenheng «lakmustesten». Dersom kunsten settes inn i en form som definerer og begrenser ut fra entydige og klare kriterier, dør den. Nå er ikke latinen lenger problemet i skolen, men noe som kalles «basisfag».

Basis er det som hele byggverket i arkitekturen hviler på. Her kommer fordommene og stoltheten til syne. Politikerne og skolen slår tydelig fast at noen fag er viktigere enn andre. Uten forståelse for begrepets historiske og faglige innhold velger de basisfag som begrep. Men basis for «byggverket i skolen» bør være den enkelte elevs personlige vekst, som kan bli til et solid fundament og kunne speile den faglige utviklingen.

Elevene trenger å bygge allmenne kvaliteter som for eksempel integritet, ærlighet og empati. Alle blir ikke like gode i tegning eller regning, og elevene må lære seg å takle dette. Skal skolen kunne kalle et fag for et basisfag, må det altså være noe annet enn norsk, fremmedspråk, matematikk og naturfag.

Hva er et viktig fag egentlig, og for hvem? Det som er vesentlig å forstå er at ingen fag er viktigere enn andre i utgangspunktet, men de er forskjellige. Det er summen av fagene elevene møter som er essensielt, og som vil kunne gi dem en god allmenndanning.

På Austens tid lå det i kulturen å rangere noe som «finere» og følgelig, noe som «mindre fint». I vår tid har matematikk tilsynelatende fått en slik posisjon. Vi kan få inntrykk av at om du bare er flink i matematikk, vil det gå deg vel i livet. Kanskje også fordi det er skapt et bilde av at det er et vanskelig fag. Men det er vel snarere slik at det en ikke har noen forståelse for, føles vanskelig for de fleste. Slik er det også med faget tegning.

De voksne, som ikke har hatt klassisk tegneundervisning, tegner som de gjorde da de var sju år. Det de tegner, skildrer ikke virkeligheten, men bare symboler for den. De er ofte overbevist om at det er umulig for dem å lære å gjengi virkeligheten naturalistisk.

Stoltheten og fordommene kommer i vår tid også til liv gjennom språket og begrepene som brukes i skolen. I helsevesenet har de tilsynelatende valgt å utvikle og å ta i bruk presise begreper. Ord som: idiot, vanskapt, krøpling og mongoloid brukes ikke lenger. I skolen derimot, der en skal lære språk, trengs en skikkelig vask av språket. Pedagogen Paulo Freire sa: «Når et ord berøves sin handlingsdimensjon, vil refleksjonen også automatisk lide, og ordet forandres til tomt pjatt, til verbalisme, et fremmedgjort og fremmedgjørende ‘bla-bla’» (Freire, 1974, s. 62).

Begrepene «teoretisk eksamen» og «praktisk eksamen» har blitt berøvet handlingsdimensjonen. En eksamen kan planlegges i teorien, men dersom den realiseres, blir den praktisert. Hvorfor bruker skolen begrepene teoretiske fag og praktiske fag? I denne sammenheng kan en også spørre hvorfor skolen har den tradisjonen å se på kroppen som bestående av separate deler med forskjellig verdi, snarere enn å forstå at alle delene i kroppen utgjør en helhet?

Det er en kjent sak at de som blir undertrykt, gjerne overtar undertrykkernes språk. Elever kan for eksempel si at de liker praktiske fag, men ikke teoretiske fag, uten at de egentlig vet hva ordene betyr. Skolen vet det heller ikke, men det er blitt en uvane å bruke dem.

En elev kan bli definert av en lærer som «teorisvak». At han er svak i teorien, gjør jo ingen ting, dersom han i praksis viser seg å være god nok. Personlig har jeg, etter et langt liv i undervisning, ennå ikke sett en presis definisjon av de to begrepene: praktiske og teoretiske fag. Begrepene mangler både handling og refleksjon, slik de blir brukt i skolen og samfunnet. En ting er i alle fall sikkert: Alt det vi gjør, kan både teoretiseres og praktiseres. Fagene i skolen er forskjellige, men kan ikke defineres med merkelapper, som det ene eller det andre.

Les også debatt: Danning – et begrep med mye makt, men med et uklart innhold?

På en videregående skole hvor jeg jobbet, fikk vi en ny engelsklærer fra USA. Hun ble provosert da andre lærere mente at engelsk var et teoretisk fag. Hun sa: «Elevene må jo skrive, snakke og lese, hva gjør de da, de praktiserer.» Matematikklæreren på samme skole sa det slik: «Når jeg regner, praktiserer jeg min teori, og når du tegner, praktiserer du din.»

På folkeskolen fikk jentene i min klasse håndarbeid. Her ble det målt om du var «flink med hendene». Hodet var altså tilsynelatende satt på vent. Begrepet håndarbeid er knyttet til hendene, og det mente skolen på den tiden passet til jentene. Jeg har rett som det er støtt på det litt pompøse uttrykket: «tunge allmennfag». Du kan saktens få det tungt innenfor «håndarbeid» også. Arbeid som er så krevende og godt utført at det er nærmest uforståelig at de har fått det til, og ikke minst orket det. Ordet håndarbeid lever videre i dag som håndverk, og hva er det egentlig? Er hodet fremdeles «koblet» fra? Historien og begrepet sementeres.

For oss guttene var det annerledes på folkeskolen. Vi fikk nemlig faget sløyd, som kommer av det gammelnorske ordet sløg, som betyr lur. Alle bussene som guttene på Minde skole lagde på sløyden var imidlertid ganske like, unntatt min. Jeg forlangte å få lage min lik de virkelige Fana-bussene. Altså, veldig lur eller kreativ var ikke sløyden likevel. Men det het i alle fall ikke håndarbeid.

I 1999 ble det nasjonale forsøket EstA etablert på Krohnsminde videregående skole. Målet var å dokumentere kunstfaget som et allmenndannende fag, og navnet kunstfag ble tatt i bruk i forsøket. I Reform 94 ble faget definert som håndverk. Idrettsfaget ble derimot definert som et allmenndannende fag. Nå har faget fått sin plass ved siden av musikk, dans, drama og idrett.

Likevel, kanskje som en konsekvens av stoltheten og fordommene gjennom lang tid, står fagmiljøet og skolen uten et klart dekkende begrep for faget og et uavklart innhold i undervisningen. De fire andre fagene har kun ett begrep som «paraply» for sine linjer: musikk, dans, drama og idrett. Om kunstfaget har skolen brukt: «Håndarbeid, sløyd, husflid og estetiske fag, praktiske og estetiske fag, tegning form og farge, formgivnings fag, forming, kunst og håndverk, kunst, design og arkitektur». Begrepet kunstfag ble foreslått som gjeldende begrep for det nye allmenndannende faget. Kunstfag som et fag med kunst i seg, ikke som kunst i seg selv.

Les også fagartikkel: Forming i barnehagen er mer enn bordaktiviteter med maling og påskepynt

Design og arkitektur lages heller ikke i skolen. Det er navn på yrker som kun et fåtall kommer til å bli, så hvorfor kalle en linje for noe den ikke er? Hva er praktiske og estetiske fag? Begrepet praktisk viser kun at et fag praktiseres i skolen. Begrepet estetisk er et fenomen som har med sansing å gjøre, og kan finnes igjen i alle fag, slik som kreativitet.

Når helsevesenet har klart å kvitte seg med gamle og meningsløse begreper, må skolen også sette i gang en språkvask. Det burde være vilje til forandring av ord og begreper i skolen når ordene er til hinder for forståelse og kommunikasjon.

Å eksistere som menneske er å gi verden navn, å forandre den (Freire, 1974, s. 63).

Litteratur:

Austen, J. (1813): Pride and Prejudice. T. Egerton, Whitehall

Biesta, G. (2009): Good Education in an Age of Measurement. Ethics, Politics and Democracy. Routledge

Bjørneboe, J. (1955): Jonas. Aschehoug forlag Christie, N. (1971): Hvis skolen ikke fantes. Universitetsforlaget

Dale, E.L. (2001): Kunnskapens tre og kunstens skjønnhet. Om den estetiske oppdragelse i det moderne samfunn. Gyldendal

Elstad & Sivesind, K. (red.) (2010): PISA, sannheten som skolen? Universitetsforlaget

Freire, P. (1974): De undertryktes pedagogikk. Gyldendal

Kielland, A. (1883): Gift. Gyldendal

Robinson, K. (2013): Finding Your Element. Penguin Group

Sjøberg, (2014): PISA-syndromet. Hvordan norsk skolepolitikk blir styrt av OECD. Nytt norsk tidsskrift. 01 (32). https://www.idunn.no/nnt/2014/01/pisa-syndromet_-_hvordan_norsk_skolepolitikk_blir_styrt_av_

Hilde Sandvik (6. desember 2013): Hjernen er åleine. Bergens Tidende