Undervisning i foreldrerollen må inn i skolen

NRK brakte 9. november en sak om ungdomsvold i de største Østfold-byene der yngre barn og unge deltar i grove slåsskamper. Politiet mener barn helt ned i niårsalderen skal ha vært involvert. Tre navngitte politikere, statssekretær i Justisdepartementet Kristoffer Sivertsen (Frp) og stortingsrepresentantene Erlend Wiborg (FrP) og Freddy André Øvstegård (SV) ble intervjuet.

Hovedpoenget i saken hos NRK er kravet om at foreldrene må gripe inn. Som også Aps byrådsleder i Oslo, Raymond Johansen, har uttalt, er det foreldrene som har ansvaret for sine barn. Jeg har også notert meg at polititjenestemenn, nå sist ved Majorstua politistasjon og Innlandet politidistrikts driftsenhet Vest, har kommet med utspill om at foreldrene må være sitt ansvar bevisst i bekjempelse av kriminalitet og stoffmisbruk.

Les også:

Elevenes adferd og oppførsel er aleine foreldrenes ansvar

Min yrkeserfaring omfatter også 20 år som lektor i den videregående skolen og mange år som kontaktlærer. I oppslaget hos nrk.no etterlyser altså sentrale politikere reaksjoner fra «foreldre». Hva skyldes det?

De politikerne som er omtalt hos NRK, går trolig ut fra følgende forutsetninger:

1. Foreldre er voksne med oppdragelse som gjør at de er kjent med «normal oppførsel» og krav til høflighet.
2. Foreldre gjennomfører en oppdragelse – også kalt sosialisering – av sine barn der grensesetting er en viktig del. Med grensesetting menes her at foreldre klargjør hva som er tillatt og ikke tillatt for barna sine.
3. Foreldre er ressurssterke og har autoritet overfor sine barn slik at barna adlyder dem.

Gjennom mine år i den videregående skolen har jeg erfart at disse tre nevnte forutsetningene ofte er delvis eller totalt fraværende. I mange tilfeller er det meningsløst å henstille til foreldrene om at de skal reagere for å dempe vold og uønsket adferd blant unge. Hva skyldes det?

I mange familier er ikke foreldre i stand til å opptre med autoritet eller har ressurser til grensesetting og konsekvente reaksjoner når barna bryter familiens regler. Dette fordi:

1. Foreldre er ikke voksne med oppdragelse som gjør at de er kjent med «normal oppførsel» og krav til høflighet, eller de gir blaffen i dette.
2. Foreldre gjennomfører ikke oppdragelse – også kalt sosialisering – av sine barn der grensesetting er en viktig del. Foreldre klargjør ikke hva som er tillatt og ikke tillatt for barna sine.
3. Foreldre er ikke så ressurssterke at de har autoritet overfor sine barn slik at barna adlyder dem.

Passiv stat

Kriminalpolitikk og utdanningspolitikk er ideologisk basert. Den rådende liberalistiske ideologien og virkelighetsbeskrivelsen tar utgangspunkt i at den enkeltes frihet skal gå foran andre. Staten skal forholde seg mest mulig passiv. Ut fra denne ideologien skal initiativ og ansvar overføres til hvert enkeltmenneske uansett dets forutsetninger. Rettledning og veiledning skal reduseres. Bevilgningene til offentlig sektor der vi finner skoleverket og politiet, skal holdes på et minimum. Derfor kom også oppslaget hos nrk.no til å dreie seg om politikeres henstilling til at foreldre skal gripe inn. Ideologisk og i forhold til liberalistisk politikk hos Høyre og FrP skal staten passiviseres og forholde seg passiv. Men som jeg har påpekt ovenfor, er mange mødre og fedre ikke i stand til å opptre som sosialiserende foreldre. Derfor trenger vi en sosialiseringsprosess i offentlig regi som forebygger svikten i familiene.

Obligatorisk undervisning i ungdomsskolen og i videregående

Fra og med 10. skoleår i ungdomsskolen og i den videregående skolen bør det derfor innføres obligatorisk undervisning i tema «Samliv». Denne undervisningen må forberede ungdommene på rollen som unge voksne, fedre og mødre. Undervisningen bør blant annet ta for seg hvordan man sosialiserer sine barn, hvordan det etableres grenser for dem, hvordan man bidrar til konfliktløsning – og opplæring i hva som er høflig, akseptert oppførsel. Målet med en slik skolering er å gjøre kommende fedre og mødre i stand til å sosialisere barna sine på basis av grunnleggende fellesnormer i samfunnet. Og i hvert fall ikke slik at personlig frihet koples med egoisme uten grenser.