Juleønske til tidstyvene

Læreryrket er fullt av små hverdagsbonuser som ingen ser – øyeblikk når elevene viser at noe nytt er oppdaget og når de hjelper hverandre videre. Lærere ser sånt stadig vekk, og det er derfor vi er lærere. Ingen utenfor klasserommet ser det, men vi kjenner magien.

Så har vi tidstyvene som heller ingen ser. Ikke de kjente tidstyvene som florerer: nye rutiner, økende byråkratisering og stadig vekk skiftende digitale plattformer, for slikt er lett å lufte. Ja, politikere og fagforeninger forsøker å ta tak i problemet stadig vekk uten hell. Nei, tidstyvene vi ikke snakker så lett om, er de overambisiøse og kravstore foreldrene som følger opp sitt barn/ungdom mer enn normalt. I beste mening stjeler de tiden som kunne vært brukt til å gjøre skoledagen bedre for alle.

Krever spesialbehandling

For en god del år siden hadde jeg gleden av å høre høyskolelektor og forfatter Roald Jensen snakke om kollektiv læring. Sammen med mine daværende kolleger var det godt å få solid støtte utenifra i at læreryrket er langt mer beslektet med yrket som bussjåfør enn taxisjåfør. Vi har felles avgang, felles mål og en avgjørende kollektiv innsats må til for å gjøre hverandre gode; vi inntar plassene og kommer oss framover med læreren trygt i front. Hver gang vi får privattaxioppringninger fra foreldre som ønsker spesialbehandling, må vi parkere bussen og ta av oss bussjåførlua. Slike henvendelser har økt de siste årene. Og det spises av tiden.

Ingen tviler på at bussjåfører utfører jobben sin slik at alle passasjerene kommer fra A til B til riktig tid. Ingen er i tvil om at bussjåfører vet hva de driver med. Og alle skjønner at bussen ikke venter hvis du ikke møter opp til avtalt tid, at du ikke blir henta eller kjørt til døra selv om du gjerne ønsker det.

Tiden fins ikke

Tilsvarende tillit ønsker jeg for lærere. Vi vet hva vi driver med, vet hvor vi skal og er klar over ansvaret vi har for at alle skal komme trygt fram i tide. Men det er innenfor visse rammer, og forutsetter færrest mulig forsinkelser. Alle medpassasjerene fortjener nemlig samme service. Noen foreldre, og jeg vil understreke at det kun gjelder noen, ønsker heller en taxiordning for sine barn. Den tiden har vi ikke.

Vi har en arbeidstidsavtale som er basert på 43,7 timers arbeidsuke. Den er spesifisert med et visst antall timer til ulike oppgaver, men det er ikke spesifisert hvor mye tid som skal brukes på e-poster, telefoner og møter med foreldre. En kontaktlærer har avsatt en fastsatt prosent til oppfølging av sine kontaktelever inkludert to utviklingssamtaler i løpet av året. I år er min kontaktlærerressurs på 7 prosent og med 25 elever. Et røft regnestykke viser at jeg har et par minutter til hver enkelt elev – i uka. Det er den tiden jeg har.

Dersom man «bare» er faglærer, er det ikke spesifisert tid til korrespondanse og kontakt med foresatte. Likevel er det ingen lærer som lar være å svare eller være imøtekommende dersom foreldre tar kontakt. I løpet av de siste årene har jeg mistet tellingen over alle møtene jeg er blitt innkalt til som faglærer for å diskutere oppfølging av elever med ulike behov. Enkelte foreldre ønsker alle faglærere til stede for å diskutere situasjonen rundt sin sønn/datter. Den tiden har vi ikke.

Tidstyvene er ikke lett å få øye på, og vi finner ikke fram lyskasteren og setter oss selv i skyggen som en vanskelig og vrien lærer.

Les også: Den engasjerte og kravstore moren til Bønna er blitt bok

Lik rett til oppfølging

La meg dele et eksempel i fullt flomlys:

En tidligere kollega av meg er faglærer for 60 elever i naturfag. Hun er kjent for å bruke varierte undervisningsmetoder, sørger for høy grad av elevmedvirkning, bruker humor og øser energi utover elevene i passelige doser. Denne høsten har hun mottatt ulike e-poster på opptil 500 ord fra ulike foreldre. Det har vært ulike hersketeknikker og en kommunikasjonsform som vanskelig kan gjengis her. Felles for disse foreldrene er at de ønsker individuell oppfølging av sin tenåring; begrunnelser for vurdering på innleveringer og møter om sitt barns progresjon. Hun har svart høflig, brukt x antall timer og sett at nattesøvnen har gått med i dragsuget hele åtte netter i høst. Du tenker kanskje at ledelsen bør inn på teppet i slike saker, men saken er at ledelsen opplever urimelige krav om spesialtilpasning fra enkelte foresatte også. Det tar tid.

Hvordan kan vi få alle foreldre til å forstå at vi strekker oss så langt vi kan, og at den tilmålte tiden vår best brukes med hele klassens læring i fokus? At samtlige elever har like mye rett til oppfølging, og at det derfor ikke er tid til å være personlig trener for enkeltindividet?

Holde seg til meldingsbok-formatet

Du tenker kanskje at det er unødvendig å avslutte skoleåret med en sur pekefinger når det bare gjelder noen få foresatte. Men nå går tiden litt saktere, og det er en god tid for å reflektere litt rundt hvordan vi bruker vår egen og andres tid.

Jeg hiver inn et siste ønske til overambisiøse og kravstore foreldre til slutt: Forsøk å se for deg at meldingen du ønsker å sende til læreren skal passe inn i en god, gammeldags meldingsbok, den som skulle vare i tre år og læreren kunne skrive «Sett» og signere sirlig.

Det var tider, det!