Lov å drømme om å bli sølvsmed eller snekker

Levi Henriksen innser at han ikke har de ferdighetene som skal til for å være en dyktig håndverker, men det er lov å drømme. Da setter han seg i den oppdiktede håndverksbilen og blir snekker. 

Line Baugstø sier at hun gjerne ville jobbet med noe som blir vakkert, som for eksempel sølvsmed eller møbelsnekker. Men hun tviler på at hun har de rette evnene.

I spalten mitt drømmeyrke har Yrke denne gangen møtt forfatterne Levi Henriksen og Line Baugstø.

De er begge forfattere som skaper med ord. Og begge har de en stor beundring for for yrkesfag, selv om forutsetningene deres for å utøve praktiske fag selv, kanskje ikke er de beste.

 Da Line Baugstø var liten, skulle hun bli forfatter. Og slik ble det.

Levi Henriksen vokste seg gjennom fire muligheter. Detektiv, ridende politi i Canada, fotballspiller og rockemusikere og forfatter. Han landet på det siste, men det var mange avstikkere, hardt arbeid og 87 refusjoner før han nådde dit han ville.

Ingen av de to forfatterne har planer om å skifte yrke, men de er store beundrere av dyktige fagfolk.

Magikere

– Elektrikere er magikere, sier Line Baugstø. Som alenemor har hun forsøkt seg på en del praktiske oppgaver, men er glad når det kommer fagfolk i huset.

– Mamma pleide å si at lukten av arbeidssvette var den beste lukten i verden, sier Levi Henriksen. Han skriver seg gjerne inn i håndverkernes verden.

Levi Henriksen vokste opp på Granli, et lite sted som ligger i skogen utenfor Kongsvinger. Der hadde de fleste praktisk sans og evnen til å klare seg selv. Men den lille gutten fikk bare lov til å se på. Dette har gitt seg mange utslag, og det mangler ikke på håndverkere i forfatterens litterære verden. De farter rundt med verktøykofferten klar, og passerer du bedehuset, sitter det en kar der oppe og fikser taket.

Avtalen er å møtes på Williams kaffebar. Den har navn etter Frelsesarmeens stifter og avlagt inventar fra de fleste hjem i Kongsvinger, så det er både litt gammelmodig og hjemmekoselig. Levi Henriksen kommer hastende og tar plass under en reproduksjon av «Pikene på broen».

– Skriveskuldrene har slått seg vrange etter jobben med den siste boka, så jeg har vært til behandling.

 Slo aldri ut i blomst

Det er et farsportrett underveis hos forlaget, og Levi har fått seg noen overraskelse under arbeidet.

– Neste boka er om faren min. Noe av det mest overraskende er at han var skihopper. Da vi begynte å se i gamle aviser, trodde jeg først det dreide seg om noen barneskirenn, men så viste det seg at han var god. Pokalene sto på hylla hjemme hos oss, men han sa aldri noe, sier Levi Henriksen. Dette har fått han til å undre.

Håndverkeren Herman har sønnen alltid kjent.

– Far reparerte alt mulig, bygget hus og satte opp låve. Jeg har lært mye håndverk av å se på, for han var snekker, tømmerhugger og handyman. Men jeg fikk aldri prøve meg, så det slo ikke ut i full blomst.

Levi Henriksen har en enkel historie som beskriver hvorfor.

 Beskyttende barndom

En rykende varm kaffekopp er kommet på plass ved siden av den grønne plastplanten på bordet.

– Onkel Tor holdt tale i 40-årslaget mitt. Han har alltid vært god med ord og snakket uanstrengt uten manus. Som avslutning forklarte han hvorfor jeg endte som forfatter: «Det eneste redskapet faren din lot deg holde i var blyanten». Du skjønner jeg hadde en beskyttet barndom, sier Levi, som er en ekte lillebror. De andre søsknene er fra 14 til 23 år eldre, og dette gjorde nok sitt til at faren ville ta ekstra godt vare på minstemann.

Lille Levi hadde hele tiden en klar formening om hva han skulle bli når han ble stor. Dette endret seg fire ganger, uten at det dukket opp en eneste håndverker. Detektiv var først ut. Denne fikk avløsning av ridende politi.

– Og det måtte være i Canada, men jeg vet ikke hvorfor.

 Ble ikke fotballproff

Det er ikke sikkert at dette hadde vært så enkelt å gjennomføre, men det spiller ingen rolle. Fotballspiller var det neste yrkesmålet for den ihuga Kongsvinger-supporteren, men det stoppet på et tidlig tidspunkt og ble avløst av musiker og forfatter. Dette fløt ikke like enkelt og lett som Glomma gjennom festningsbyen.

– Jeg ble refusert 87 ganger før jeg fikk antatt noe som helst. Det har vært nye hard jobb, og jeg var 38 år da den første romanen kom. Nå er det blitt litt over 20 bøker i ulike sjangere, sier Levi Henriksen. I ettertid er han glad for alle de andre erfaringene han rakk å få med seg. De er med på å gi liv til bøkene.

– Kunne du ha vært like god som fotballspiller, hvis du hadde satset like hardt?

Forfatteren rister bestemt på hodet og vil ikke skryte på seg skjulte talenter.

– Gjennom refusjonene lærte jeg noe som ikke er så vanlig. Skal du bli god til noe, må du være villig til gå den ekstra mila. Det er mange som har forsett seg på Idol og andre lignende program, og tror det er enkelt å slå gjennom.

 Spiste bøker

Gå den ekstra mila er også Line Baugstø villig til, der hun dukker opp fra Nasjonalbibliotekets indre. Der har forfatteren sittet og lest mikrofilm av Fædrelandsvennen fra 80-tallet. Hun er i ferd med å avslutte trilogien om søstrene Sigrid og Kristin, og nå er historien lagt til 80-tallet, da den glødende kvinnekampen var i ferd med å ebbe ut.

– Jeg kommer også over artikler som jeg skrev som frilanser i Fædrelandsvennen, sier Line Baugstø. Hun er en av dem som aldri har vært i tvil om hva hun skulle bli.

– Helt fra jeg var et lite barn spiste jeg meg gjennom bøkene på biblioteket i Kristiansand og sa jeg skulle bli forfatter.

– Hvordan var reaksjonen hos de voksne?

– Klart du blir det, sa mor, som var en av mange hjemmeværende mødre på 60-tallet. Far var journalist og hadde mange venner som gjerne ville skrive. 

Line tenker seg litt om.

– Som voksen er det litt rart å se at det er få i min generasjon fra Sørlandet som har blitt forfattere. Men dette er et yrke der du aldri har garanti for fast lønn og trygghet, sier Line Baugstø, som har vært alenemor i mange år for de to døtrene, som nå har flyttet ut.

Teoretikeren drar på smilet når hun skal tenke seg et drømmeyrke av det praktiske slaget. Så trekker hun pusten, hever stemmen og blir alvorlig.

– Jeg vil først si noe generelt. Vi som samfunn er forpliktet til å heve statusen til yrkesfag. Det er trist at den er så lav, for yrkesfagene er maskineriet som får det hele til å fungere. Tenk om frisøren min ikke hadde utdanning, og ingen kunne det faget lenger, sier Line Baugstø og tar seg til det mørke, velklipte håret.

Hun har også en annen bekymring.

– Dagens yrker er ekstremt kjønnsdelt. Her har skolene en forpliktelse til å sørge for at det ikke blir jente- og guttefag. Dette begynner på ungdomsskolen. Hvorfor er for eksempel ikke flere jenter elektrikere? Dette er bare noe som sitter i holdet vårt, mener Baugstø. 

I forfatterens øyne har elektrikerne en egen utstråling.

– De utfører magi og skaper lys. Det hadde vært så gøy å kunne fikse det. Jeg har bodd alene og puttet ledninger inni en «sukkerbit», og klippet over med et smell. I disse situasjonene stoler jeg ikke helt på meg selv, så det er nydelig å få dyktige håndverkere på besøk, som kan gjøre de ulike jobbene. Det ville være trist hvis nesten ingen tok utdanning i yrkesfag og kunnskapen forsvant.

 Skogvokter

Etter at Line Baugstø fikk oppfordringen om å se for seg et drømmeyrke, har hun tenkt seg grundig om. Teoretikeren har ikke helt tro på egne praktiske evner og er best på å skape fiksjoner med ord. Men så slipper hun taket i fornuften og lander på noe konkret.

– Tenk å få jobbe som sølvsmed eller møbelsnekker. De er så heldige som kan skape noe vakkert, håndfast og fint. Men det er fjernt fra hva jeg kan få til.

Vi drikker te i kantinen på Nasjonalbiblioteket, og Line Baugstø kommer på et annet praktisk yrke som kunne ha passet henne. Men hun er litt usikker på om det finnes muligheter.

– Jeg har gått mye i skogen, og jeg kunne ha vært skogvokter. Da skulle jeg ha passet på det som vokser og gror, og skapt noe på denne måten. Ikke hugget ned alt som er der ute. 

Noen ganger tenker forfatteren over om det er viktig det hun gjør.

– Jeg har ikke tusenvis av lesere på voksenbøkene, men bøkene om Kaja og Stine er populære blant barn. En bibliotekar sa en gang at hvis barn først begynte å lese Kaja og Stine, så ble de lesere. Dette var fantastisk å høre og gir meg troen på det jeg holder på med. Vi hadde vært et dødt samfunn uten kunst og kultur, sier Line Baugstø.

 Sa opp for å bli stjerne

Kunsten og kulturen har også Levi Henriksen satset på, etter å ha prøvd litt av hvert.

– Jeg jobbet en periode på ei torvstrømyr, der oppgaven min var å snu torv. Da reddet broren min meg over i et vikariat i bank. Ved hjelp av en kamerat har jeg vært postbestyrer på Galterud og jeg har jobbet i bruktbutikk. Nå kommer jeg på at jeg har forsøkt meg i et ordentlig yrkesfag også. Under siviltjenesten var jeg portør på Kongsvinger sykehus. Dette er en jobb der du kommer i kontakt med mange forskjellige mennesker, og det var helt greit.

På slutten av 80-tallet hadde Levi Henriksen fått fast jobb som journalist, men for å fortsette ble det stilt krav om at han måtte flyttet til Hamar.

– Jeg sa opp for å bli rockestjerne, og grudde meg til å fortelle det til foreldrene mine. Det tok ikke lang tid før bandet ble oppløst, og jeg hadde verken jobb eller kvinnfolk, kommer det like melankolsk som en gammel countrytekst.

Levi Henriksen setter pris på dem som ofte blir omtalt som vanlige folk.

– Jeg liker folk som kan vise til noe når det gjelder faktisk arbeid bedre enn akademikerne. Det er dem jeg forstår. Jeg har gått læretiden min på bygda, forklarer forfatteren.

Etter nedturen som arbeidsledig kom han tilbake som frilansjournalist i lokalavisen Glåmdalen.

– Da fartet jeg rundt, snakket med folk og kom nær innpå mange yrker. Jeg husker jeg var med en kloakkjører, og ei uke bodde jeg på Kongsvinger sykehus for å beskrive livet der. Dette er eneste gangen jeg har vært med på en vanlig fødsel, for mine to egne barn er tatt med keisersnitt. Mye av det jeg lærte har kommet godt med. Og så har jeg jo gjort research for å kunne beskrive ulik yrker i bøkene mine. Der blir det både lagt tak og skiftet vinduer.

 Praktiske ferdigheter

Hjemme ble også praktiske ferdigheter satt høyt. 

– Mamma pleide å si at den beste lukten i verden var når pappa kom hjem og luktet arbeidssvette.

Levi Henriksen innser at han ikke har de ferdighetene som skal til for å være en dyktig håndverker, men det er lov å drømme. Da setter han seg i den oppdiktede håndverksbilen og blir snekker.

– Det kan være kjett å sitte alene å skrive.

I den siste tiden er det blitt nytt liv i rockestjernen, og Levi Henriksen & Babylon Badlands hadde 55 spillejobber i fjor.

– Spilling og skriving er et ypperlig vekselbruk, for det er godt å kunne gjøre noe sammen med andre.

Litt praktisk arbeid blir det også når det er noe som skal ordnes på huset i Kongsvinger.

– Broren min viser, og så får jeg gjøre det. Tiden er over da jeg bare måtte se på.