Vil ha mer forskning på kroppsøving
Kroppsøvingsfaget må bli kunnskapsbasert, mener Gunn Engelsrud og Knut Løndal. De er medlemmer av interimsstyret i det nyopprettede Nasjonalt nettverk for forskning på kroppsøving og idrettsfag.
Denne artikkelen var først publisert i Utdanning nr. 2/2016.
Hele utgaven leser du elektronisk her
Utgangspunktet for det nye nasjonale nettverket er Norges idrettshøgskoles (NIH) årlige konferanse «Kroppsøvingsfag i bevegelse». Den samler representanter for alle institusjoner som tilbyr utdanning innen kroppsøving og idrettsfag. På årets konferanse i juni vil det bli arrangert årsmøte med valg av ordinært styre, og vedtak av mandat og arbeidsprogram.
– Målet er at et forskningsnettverk skal kunne bidra til en bedre praksis, slik at vi får et kunnskapsmiljø i tråd med tiden. Kroppsøving, som er det tredje største skolefaget, blir det knapt forsket på. Det vil nettverket endre, sier konstituert interimsstyreleder Gunn Engelsrud, professor ved NIH.
– Vil nettverkets medlemmer at kroppsøving skal bli et fag på linje med andre skolefag?
– Ja. Norsk og matematikk er fag som har fått stor offentlig oppmerksomhet de senere årene, mens kroppsøvingsfaget ofte får litt negativ oppmerksomhet. Barn som ikke liker gymnastikk, får gjerne oppslag i mediene. Vi i nettverket vil få fram mer kunnskap om barns erfaringer med faget, og om hva de lærer av det, mener Engelsrud.
– Kroppsøving er allmenndannende
En viktig oppgave for nettverket vil bli å formidle kunnskap til skolen, og ikke minst til lærerne på de laveste klassetrinnene, framholder dosent Knut Løndal ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA), medlem av interimsstyret. Han er enig med styreleder Engelsrud i at lek og dybdelæring må få en mer framtredende plass.
– Jeg har forsket mye på barns lek i skolefritidsordningen og har sett at det kreves en annen tilnærming til kroppsøving for disse barna enn det som kreves på ungdomstrinnet og i videregående skole. Vi ser hvor aktive barn er i leken, og da må vi forholde oss til hvordan faget skal være for de yngste elevene, på samme måte som vi må forholde oss til hvordan faget skal være for eldre barn og ungdom, sier han.
– Hva skiller kroppsøvingsfaget fra for eksempel fysisk aktivitet?
Løndal svarer ved å understreke at kroppsøvingsfaget ikke er et idrettsfag, og det er ikke et helsefag i betydningen nødvendigheten av fysisk aktivitet.
– Hvordan vi skal gå fram overfor de ulike alderstrinnene, må vi finne ut av gjennom kartlegging spesifikt tilrettelagt for faget. Når det gjelder fysisk aktivitet, utsettes barna gjerne for målinger av intensitet, frekvens og varighet, dette er ikke tilfelle hva angår kroppsøving, understreker Engelsrud.
– Der er vi opptatt av et bredere læringsperspektiv over tid, barna skal involveres i elevmedvirkning, de skal delta i vurdering av egen læring, og de skal engasjeres i selvsentrerte læringsaktiviteter, ikke bare delta i pålagte fysiske aktiviteter. I kroppsøvingsfaget er vi minst like opptatt av at faget skal være allmenndannende, det skal bidra til demokrati, til etiske standarder for kommunikasjon. Barna skal lære å samhandle gjennom kroppen, de skal lære å inkludere hverandre. Kroppsøving er kort sagt et tenkefag – også! Dette utgjør forskjellen mellom kroppsøving og fysisk aktivitet.
Også idrettsfag
I forslaget til mandat inngår også forskning på idrettsfag, som tilbys ved noen videregående skoler.
– Disse fagene vet vi også litt lite om. Idrettslinjene introduserer elevene for både breddeidrett og toppidrett, men hvordan undervises det? Hva slags typer læringsmiljø og læringssituasjoner møter elevene på idrettslinjene? Det er vi også interessert i mer kunnskap om. Hva slags kunnskap kan utledes av breddeidrett, for eksempel, og hvordan undervises det i breddeidrettsspørsmål, spør hun.
