Barn som strever – hvordan møter vi dem?

Det foregår nå en større debatt i Oslo kommune om hvordan vi skal møte barn som strever. Smestad skole vil gjerne fortelle hvordan vi møter barna.

Som lærer har jeg hatt stor nytte av programmet De Utrolige Årene (DUÅ). Da jeg gikk ut av lærerhøyskolen, hadde jeg fått en del kompetanse i ulike fag som matematikk, norsk og naturfag. Praksissjokket traff meg hardt. Ingen hadde fortalt meg hvordan du står stødig i møte med barn som skriker til deg, banner, kaller deg for ting, sparker og slår voksne eller andre barn. Jeg hadde ingen eksamenskarakter i hvordan man i slike situasjoner kan ivareta barnet som strever eller resten av klassen. Takk og lov for at jeg hadde en leder som visste at det finnes forskningsbaserte program som kan styrke god atferd på hele skolen. Vivian Robinson fremhever i sin skoleforskning at ledelsen må sikre et trygt og godt skolemiljø. Trygge rammer, forutsigbarhet og respekt – det profiterer de aller fleste barn på. Det er dette DUÅ handler om.

Les også: «I to verdener» av Willy Tore Mørch

Programmet DUÅ er praksisrettet. Læreren trenes opp i hvordan man systematisk kan være en god klasseleder. Skoleprogrammet er organisert slik at verdiforankringen må være på systemnivå. Alle barn må bli møtt med dyptgående respekt. Den profesjonelle lærer må vite at det er læreren eller den voksne som er ansvarlig for relasjonen. Det er godt dokumentert gjennom forskning at relasjon er avgjørende for læring. DUÅ ga meg verktøy til å skape gode relasjoner. Hvordan skal du rose et barn? Hvordan nærmer du deg et barn som er gått i emosjonell lås? Hvordan beholder du kontroll på dine egne følelser og på ulike situasjoner?

Vi lærte oss å analysere oss frem til hva det er barnet strever med. I hvilke situasjoner oppstår problemene? Kan vi bryte ned utfordringen og jobbe med en ting om gangen? Vil barnet motiveres av indre eller ytre belønning? Hva kan vi forvente av dette barnet? DUÅ bruker en utviklingsplan for å analysere hva barnet strever med. Samtalen blir profesjonell og løsningsorientert. Tidligere kunne jeg oppleve at jeg ble rådløs og motløs av elever med atferdsproblemer. Nå var det mange lærere involvert som konstruktivt kunne hjelpe meg med sin kompetanse. Alle drar i samme retning.

Modellering er sentralt i programmet. Alle foreldre modellerer for barnet gjennom oppdragelsen. Vi modellerer hvordan man skal sitte rundt middagsbordet, stå i en kø i butikken, hvordan en kan ordne opp etter en dum handling. DUÅ bruker også modellering. Læreren trenes i modellering for barna. Vi modellerer for barnet hvordan man be om ordet i en klasse. Hvordan kan du spørre om å bli med i en lek? Lærerne må også øve seg gjennom rollespill. Hvordan formidler jeg til foresatte at barnet har slått noen eller strever på skolen?

Fra å være en lærer som tenkte at her må det tydelige konsekvenser til, dette barnet fungerer ikke på rett måte, så skjedde det en stor indre verdiendring gjennom kursrekken til DUÅ. Nå tenker jeg at det er jeg eller vi voksne som har ansvaret for at dette barnet skal mestre alle små og store krav et skoleliv stiller.

Jeg tror det ligner samlivsterapi. Fra å peke på den andre som kilden til problemet, kunne jeg nå snu pekefingeren mot meg selv og tenke hvordan vi i skolen kan hjelpe dette barnet på en systematisk og profesjonell måte. Jeg hører de samme verdiene i Barnehjernevernet (Oslo kommunes satsing på å forebygge, oppdage og hjelpe barn som opplever omsorgssvikt) og hos Kjersti Owren, Oslos mobbeombud. Barn vil hvis de kan. Før var det en sannhet at «barn kan hvis de vil.» Systemet rundt barnet har ansvaret.

DUÅ er full av omsorg, respekt og profesjonalisering av rollen som lærer. Jeg hadde vært mye dårligere rustet som lærer uten denne kunnskapen.