For 20 år siden ble Helga Hope tatt som gissel med 9 ansatte og 25 barn i Hjelmeland barnehage

Alle sakene om gisseldramaet i Hjelmeland finner du her

Det er 15. mai 2000 kl 11:00: Gradestokken kryper opp mot 30 grader. Barnehagen er pyntet med flagg i vinduene, barna leker ute og vaffeljernet står klart i solveggen. Det er to dager til 17. mai og styreren har bursdag, så det er mye å feire.

Pedagogisk leder Helga Hope får vite at en mann vil snakke med henne. Hun kjenner ham igjen. Det er en nyskilt venn av familien. Helga vitnet i barnefordelingssaken. Hun opplevde ham som truende etterpå, og hadde fortalt det til det lokale politiet. Nå står han ved porten med en hund, en ryggsekk og en plastpose, og når Helga kommer bort, sier han at han har skytevåpen og skal ta kontroll over barnehagen.

Inne i barnehagen blir de ansatte og 25 barn stuet sammen i et rom. Hope må bli med ham på kjøkkenet. I plastposen har han en hagle, kniv, strips og det som ser ut som en hjemmelaget bombe 1*.

– Jeg forsto at dette var alvorlig. Han ba meg hente en lekekasse, som han la bomben i. Så helte han bensin over og tente et stearinlys. Hvis noe skjedde, ville han dytte stearinlyset over og blåse barnehagen i lufta, minnes Helga.

For Helga tok det hele sju år før hun forsto at hun trengte videre hjelp etter det hun hadde opplevd.

Slet med skyldfølelse

– Jeg var aldri ærlig på hvordan jeg hadde det, fordi jeg ville ha barnehagen på beina igjen, forteller Helga til Første steg - et tidsskrift for barnehagelærere.

– Jeg var redd for å kjenne etter hvordan jeg hadde det, i frykt for ikke å klare å reise meg igjen. Hun var 35 år og avdelingsleder den gangen. Hjemme hadde hun mann og fire barn. Året etter gisseldramaet tok hun jobben som styrer i barnehagen og ble der i ti år. I dag er barna voksne og hun og mannen bor i Sandnes, og Helga arbeider i Sola kommune som barnehagerådgiver.

I ettertid skulle hun ønske noen hadde snakket med henne om at hun drev seg selv for hardt. I tillegg slet hun med skyldfølelse.

– Jeg følte skyld og skam fordi det var min venn som hadde påført barn og ansatte så mye vondt.

Hun er glad foreldrene viste henne tillit etterpå. Hvis ikke hadde hun sluttet på dagen, sier hun. Men det var først i arbeidet med boka Ein dag i mai, som kom ut ni år etter gisseldramaet, at skyldfølelsen slapp taket. Først da venninnen og bokas forfatter, Anne Tove G. Ingvaldstad, påpekte at det ikke var Helga som var blitt satt på tiltalebenken, kom tårene. Forfatteren ble Helgas terapeut gjennom bokskrivingen og hjalp henne til å finne et språk for det vonde, slik at hun kunne legge det på riktig plass.

Les også om Helgas kollega, Heidi Hetland, ble uføretrygdet som følge av gisselsaken:– Jeg tenkte hver dag at dette går over, men det gikk ikke over, selv ikke nå 20 år etter. Det har ikke gått bra med meg, forteller Heidi.

Barn tisset på gulvet

15. mai 2000: Gisseltakeren ber Helga om å henge opp noe foran vinduene, slik at politiet ikke skal se inn. Det er ikke personlig, sier han ifølge Helga, men han vil at andre foreldre skal få oppleve hvor vondt det er ikke å få treffe barna sine.

En ansatt klarer å ringe politiet fra et annet rom. Like etter ringer gisseltakeren selv politiet, og en forhandlingsgruppe i Stavanger-politiet får gisseltakerens motiv og krav: Han vil se barna sine igjen og at advokatene Odd Jo Forsell og Tor Erling Staff skal komme til Hjelmeland.

Inne i barnehagen er stressnivået høyt, og det er varmt. Helga og styrer Christa Ylvisaker (26) bytter på å være hovedgissel, den som snakker med ham og tar imot ordre. Helga klarer å forhandle frem luftepauser for barna. De får lov til å gå på do og hente puslespill og bøker. De ansatte gjør det de kan for å skape en så normal barnehagedag som mulig, men flere av barna er urolige. En av de ansatte oppdager at noen av barna har tisset på gulvet i redsel.

Når klokka nærmer seg 15:00 spør flere når de blir hentet. Helga opplever at barnas uro smitter over på gisseltakeren. Helga forstår at noe må gjøres. Igjen spør hun om han kan slippe fri barna.1*

– Jo mer stresset og sulten han ble, jo mer urolig ble han, forteller hun. Saken gikk i media verden rundt. Da et helikopter fløy over barnehagen, ble mannen veldig stresset, ifølge Helga.

– Jeg var sikker på at om noe skjedde, ville han ikke bare ta sitt eget liv, men ta flere med seg, sier Helga. Lukten av bensin og stearinlys og uniformerte politimenn er fortsatt triggerpunkter som får henne tilbake til maidagen for snart 20 år siden.

Les også: – Jeg husker jeg håpet at barnehagen eksploderte så vi døde på likt, og at han ikke begynte å skyte barn, sier Christa Ylvisaker Olsen (45) i dag.

De første får slippe fri

Klokken 16:00 slippes åtte ansatte og 20 barn fri. Politiet har lovet gisseltakeren å sende inn Tor Erling Staff, som er på vei fra Oslo. Helga og styrer Christa må bli igjen og velge seks barn som skal være sammen med dem. De velger de minste. De hadde sengene sine i barnehagen og minst tidsperspektiv.

En tre år gammel jente må også bli. Hun gråter, vil ikke slippe armen til en av de ansatte som får gå. Helga forsøker å roe henne.

Gisseltakeren gir dem tillatelse til å lage tomatsuppe. Han forteller politiet at det går fint, at barna leker rundt ham. Helga tenker på å flykte med barna, men ser ikke helt hvordan. De spiser litt og får lagt de minste. Den eldste jenta sovner til slutt av utmattelse på fanget hennes.

– Det var krevende å velge ut hvem som skulle bli, minnes Helga.

– Jeg hadde aldri flyktet fra barna. Jeg var den siste som skulle gå.

Gisseltaker i TV-program

Klokken 20:00 ligger skarpskyttere skjult i buskene. Inne er det tett og varmt. Klimaanlegget slås automatisk av klokken 17:00. Helga begynner å miste motet.

Gisseltakeren er urolig. Når advokat Tor Erling Staff kommer, lukker han og gisseltakeren seg inne på eget rom. Helga og styreren kan for første gang senke skuldrene et hakk. Når de kommer ut, får Helga beskjed om at gjerningsmannen skal intervjues direkte av Per Ståle Lønning på debattprogrammet «Sentrum» på TV 2.

På direktesendt tv kritiserer gisseltakeren navngitte personer i kommunen, som han mener ikke har gitt ham hjelpen han har bedt om i en barnefordelingssak. Utenfor barnehagen holder forhandlingsleder i politiet, Egil Eriksen, pusten. Hver minste kommentar fra debattdeltakerne i programmet kan ødelegge alt de har oppnådd til nå.

Et annet sted i bygda får sosialarbeider Hilde Jonassen Sigmundstad (38) en telefon om at hennes navn er nevnt på tv, i dramaet som ryster en hel verden.

– Han beskyldte meg for å ha hjulpet ekskona, slik at han ikke fikk se barna, forteller Hilde Jonassen Sigmundstad (57) i dag. Saken ble sjekket i kommunen i ettertid. Hun og kollegaene på sosial- og barnevernskontoret fikk vite at de hadde tatt riktige avgjørelser. Men hendelsen var en stor belastning for Sigmundstad i mange år.

Dramaet er over

Klokka 21:30 lukker gisseltakeren og Staff nok en gang døra til et eget rom. Etter en halvtimes tid kommer Staff tilbake og sier at gisseltakeren blir med ham ut.

Helga låser opp døra til avdelingen og tar imot de første redningsmennene. Utenfor står et pressekorps fra hele verden sammen med beredskapstroppen, politiet og kriseteamet. Klokka er 22:00. Gisseldramaet er over. De er fri.

– Det var sterkt da foreldrene kom inn. Det var et taust tog, da de bar barna med ut. Det var mektig, en hellig stund. Et enormt ansvar ble løftet av våre skuldre, forteller Helga.

Media ville ha henne til å fortelle dagene etter, men hun ville ikke det. Men så ble to små jenter drept i Baneheia i Kristiansand, og det norske mediekorpset forsvant fra Hjelmeland. Tilbake satt Helga med etterdønningene.

– Jeg følte mye uro, sier Helga.

Da sønnen fikk en lampe i hodet og begynte å blø, holdt hun på å ringe 113. Først da hun søkte hjelp flere år senere, fikk hun vite at det er helt normalt, fordi traumet gjør at evnen til å regulere følelser og vurdere fare er ute av normal funksjon. Men med kunnskapen om traumer ble det lettere for Helga å forstå seg selv og sine egne reaksjoner.

Delte bygda i to

Rettssaken ble en tøff påkjenning.

– De ansatte i barnehagen ble varslet da gisseltakeren var ute på permisjon fra fengselet, forteller Helga. Hun valgte til slutt ikke å vite.

– Hvis jeg skulle la frykten styre meg, var det så mange ting jeg ville valgt vekk.

Gisseldramaet delte den vesle vestlandsbygda i to; de som sympatiserte med gisseltakeren, og de som ikke gjorde det.

– Vi fikk mange gode tilbakemeldinger fordi vi håndterte gisselsituasjonen godt, og ingen ga meg følelsen av skyld. Likevel ble det lagt lokk over det som skjedde, forteller barnehagelæreren.

Hun ser ikke bort ifra at hun selv bidro til det, og mener styreren Christa var modigere som torde snakke om sine problemer rett etterpå.

– Jeg skulle vise gisseltakeren at han ikke kunne knekke meg, sier Helga.

Hun viser oss hagen utenfor stua hjemme i Sandnes, med rosa georginer, marikåpe, hvite syriner og jordbær. Drivhus med tomater og rød paprika.

– Hagen er blitt mitt terapirom, forteller hun.

Tilgivelse

Helga tror ikke gisseltakeren hadde tenkt å drepe dem. Likevel har hendelsen gjort henne redd. Da Norges myndigheter økte beredskapen for noen år siden, lå hun stiv i senga en hel dag. Hun må jobbe hardt for å regulere egne følelser, som frykt, når krevende hendelser skjer. Det blir en skjult lidelse.

For Helga handlet det til slutt om å våge å stå frem med sårbarheten. Det var først da hun leste om tilgivelse som det å slippe tak i vonde bindinger, at hun klarte å tilgi.

– Jeg tilga ikke for hans skyld, men for min egen, for ikke å råtne opp innvendig, sier hun.

Første steg har over lang tid vært i kontakt med mannen som sto bak gisselaksjonen, på sms og telefon for å høre hvordan han ser på hendelsen 20 år etter. Han ønsker ikke å uttale seg i saken og vil være i fred. Les hva hans advokat uttaler her.

NOTE

1* Hendelsesforløpet ifølge dommen fra Ryfylke herredsrett.