Ola By Rise: Egentlig er jeg lærer

Det var i fjor høst han gikk av som assistenttrener for det norske fotballandslaget. Eller mer presist, fikk sparken, etter at også hovedtrener Egil «Drillo» Olsen måtte gå. Nå har han skrevet bok om fotballivet.

«Det kunne synes som om maktspillerne hadde tatt grep. Nå utvekslet vi tekstmeldinger gjennom helga, etter at også jeg hadde fått sparken på dagen. Her gikk det jammen fort i svingene», skriver By Rise i boka «Ballens bane».

Den han tekstet med, var Nils Johan Semb, tidligere landslagstrener og nå toppfotballsjef i Norges Fotballforbund. Også han ble spilt fullstendig ut over sidelinja, ifølge By Rise. Utskiftingene i toppen av landslaget kom beleilig nok samtidig med at Semb var på ferie i USA.

– Drøyt ett år etter at vi sist så deg i den blå trenerdrakten, hvem er du nå?

– Jeg har skrevet bok, og jeg jobber som rådgiver i organisasjonsutvikling. Jeg er fortsatt fotballtrener, og jeg har familie, svarer By Rise og fortsetter, raskt, uten unødvendige tenkepauser:

– Livet består av mange fasetter, mange faser. Jeg aksepterer ikke å være bare én ting.

Mens han snakker går hendene fort over kafébordet. Håndbevegelsene er tydelige, understreker at livet er mer enn fotball, og at det er smart å ha flere bein å stå på.

Fikk hjelp av en røyk

I begynnelsen sto likevel en lille Ola som vokste opp i Trondheim på 1960- og 1970-tallet, først og fremst på fotballføttene.

«Fotball var en altoverskyggende lidenskap. Det begynte på barneskolen, der vi troppet opp på kontoret og spurte om vi kunne ta i bruk håndballmålene i skolegården til fotball i friminuttene? Søknaden ble innvilget, under tvil», beskriver han i boka.

Et annet sted skildrer Ola hvordan han fikk erobret plass som keeper på Strindheim lilleputt B: «Rangordningen var tøff. Plassene var faste, og noen av oss gikk mest på vent.»

Men da Trondheims-guttene fikk nyss i at målvakten på B-laget skulle slutte, dristet en av dem seg til å spørre hvorfor.

«Han holdt inne med svaret og tok en pause, kanskje fordi han visste vi ville bli imponert over det han snart skulle si. Så smalnet han øynene og gjorde stemmen dypere: – Fordi æ ska begynn’ å røyk.»

Sånn sett ble Olas fremtidige fotballkarrière både hjulpet av en velvillig rektor, et par håndballmål og litt røyksug, i et Trøndelag anno tidlig 70-tall.

Ikke noe fotballtalent

Det var ikke bare hjelp utenfra som ga den mer voksne Ola By Rise fast keeperplass både på topplaget Rosenborg (RBK), og på det norske fotballandslaget.

Skjønt voksen og voksen. Ola var bare 16 da han ble målvakt på Rosenborgs A-lag.

–Han var flink, men han var ikke noe fotballtalent. Men han hadde ett kjempetalent, nemlig den indre driven. Den er aller viktigst, han er indre motivert, sier Bjørn Hansen, som har trent både A-landslaget og Rosenborg.

Treneren, som også har vært lærer, beskriver et fotballmiljø som den gangen oppfordret spillerne til å ta utdanning, til å utvikle seg på flere plan, da vi treffer ham i Trondheim for å prate om Ola.

– Du må jobbe for å få til noe, og Ola la ned mer arbeid i fotball enn de fleste. I mange, mange år hadde vi en kombinasjon av jobb og idrett, og Ola jobbet som journalist. Vi trodde jo at spillerne ble bedre av det vi, Nils Arne (Eggen) og jeg, at spillerne hadde både jobb og fotball.

– Det er jo fortsatt noen spillere som tenker at de blir bedre av å utdanne seg. Men flere evner ikke å se fremover, legger Hansen til:

– Status er at flere ikke benytter seg av tiden til å forberede seg på livet etter fotballkarrièren. Det er de færreste som kan gå rett over til å bli hovedtrener eller sjef.

Ingen lett overgang

Heller ikke målvakten Ola gikk rett over i treneryrket da han la opp som aktiv spiller i 1995.

– Jeg var nesten den siste som sluttet frivillig. Jeg kunne fått ny toårskontrakt i 1995, men så skulle jeg bli journalist på heltid. Så viste det seg at livet som journalist også var kveldsvakter, det var ikke noen «walk in the park», sier Ola, som stadig bruker engelske uttrykk for å få fram budskapet.

– Men jeg var dedikert til det. Og hadde lyst til å gjøre det selv, jeg hadde ikke lyst til å være bare fotballmenneske, sier han.

Samtidig ga livet som eks-spiller noen abstinenser.

Og plutselig var det ikke slutt lenger. I 1997 tok Rune Bratseth kontakt, han var da sportsdirektør i RBK, og han fortalte at Ola By Rise var ønsket som heltids assistenttrener for Trond Sollied i 1998.

Ola By Rise svarte ja.

Det fulgte noen år hvor fotball igjen var altoverskyggende. Men følelsen av å være ønsket skulle smått om senn avta. Da Åge Hareide etter ett år som RBK-trener gikk til landslaget på slutten av 2003, rykket Ola opp som hovedtrener, etter at Nils Arne Eggen, selve nestoren i Rosenborg, sa at nå var det Olas tur.

Letingen etter «en Nils Arne»

Men nestoren, mannen som hadde fått Rosenborg opp på et nivå over resten av norsk fotball, ønsket fortsatt innflytelse, et ønske sportsdirektør Bratseth delte.

–Nils Arne var ikke bare sjuende far i huset, men også tredje far, fjerde far, femte far og sjette far og sjuende far, ramser By Rise opp for Utdanning. Hendene, som har tatt drømmen om skåring fra så mange motstandere, brukes nå til å dunke i bordet hver gang ordet far nevnes, på kafeen rett ved Olav Tryggvason-statuen i Trondheim.

Ola opplevde at han ikke fikk albuerom til å forme Rosenborg slik han ville.

– Jeg tok over en ferdiggreie som trener. Rosenborg har helt frem til i dag snudd seg etter en Nils Arne-«look alike». Nesten ingen har fått være seg selv. Hvis en ung Nils Arne Eggen hadde kommet til klubben i dag, så tror jeg han hadde forsvunnet ut av klubben etter tre måneder. Det er ikke rom for å være en ung og uferdig Nils Arne Eggen i Rosenborg, sier den tidlige RBK-treneren.

Prosessen endte med at By Rise fikk sparken som hovedtrener etter en sesong hvor RBK tok seriegull og kvalifiserte seg for spill i Mesterligaen.

– Trist, og sett fra utsiden var det merkelig, sier mannen By Rise overtok etter, Åge Hareide, til Utdanning.

– Men hva sier Ola selv, var han udugelig?

– Nei, jeg gjorde en bra jobb ut fra forutsetningene, men den ble ikke regnet som bra nok av dem som var beslutningstakere. Men var det mulig å gjøre en optimal jobb? Jeg vet ikke, svarer By Rise og forsøker å forklare:

– Det er forskjell på å være inni fotballbobla og utenfor. Fra utsiden ser det ulogisk ut at jeg ikke fikk fortsette når vi nådde gullplass, inni bobla så det annerledes ut. I en slik boble ser du ikke skogen for bare trær, de inni fotballbobla har sin måte å definere verden på.

Rosenborg i dag

– Hva betyr Rosenborg for deg i dag?

– Det er et godt spørsmål, jeg har jo levd mye av livet mitt der, jeg kom inn da jeg var 15, i A-stallen fra jeg var 16. I 26 år av livet mitt har Rosenborg vært den viktigste arenaen. Så jeg har fått lov til å være med på noe, som jeg har forsøkt å formidle i det jeg har skrevet. Det handler om pedagogikk og formidling, svarer By Rise.

– Men svarte du egentlig på spørsmålet nå?

– Nei, jeg vet ikke, det er vanskelig å si, svarer By Rise og går lynraskt over i rollen som gammel journalist, fjerner det trønderske i talemålet og parodierer NRK-programmet «Her og Nå» som han i en tid var sjef for: «Jeg krever et svar, er det ja eller er det et nei?».

Så blir han mer alvorlig og sier at det er stor forskjell på å være aktiv spiller eller trener, enn det han er nå, nemlig tett på klubben som styremedlem og en som selvsagt ser alle Rosenborgs kamper.

– Selv om du ikke er veldig langt unna, føles det på en måte som den stille død i forholdet til en klubb du har vært så tett på. For fansen og andre må min posisjon oppleves som veldig tett på, likevel oppleves det som en kjempedistanse. I det øyeblikket du tar steget ut, er du veldig langt unna.

Trener

– En vurderende type, en som krever mye av både seg selv og andre, og sta, sier Bjørn Hansen om Ola.

– Han var en veldig god sjef, med fokus på journalistikken og forslag til vinklinger og løsninger. Men også en som kunne stikke litt, men på en veldig fin måte, sier NRK-journalist Kari Sørbø, tidligere programleder i «Her og Nå».

– Veldig analytisk og grundig, gjør ting 100 prosent, et kunnskapsmenneske, sier Åge Hareide, som også understreker Olas trønderske trivelighetsfaktor.

Verken han eller Bjørn Hansen tror at Ola By Rise er ferdig i Fotball-Norge.

– Men hva tror Ola By Rise?

– Jeg har ikke lukket døra for treneryrket. Det er deilig å vite at jeg ikke må det.

– Kan det bli Rosenborg?

– Nei, jeg sitter jo i styret for Rosenborg, og det ligger også i min filosofi at du vil et sted det er behov for deg, eller at du vil bli ønsket etter ganske kort tid. Det handler om å kunne ta eierskap til noe, om å kunne bygge opp noe selv. Om å bry seg om hele mennesket du skal lede, å se hele mennesket, akkurat slik en god lærer også må.

– Ja, du sa du egentlig er lærer?

– Ja, for jeg er på en måte pedagog. Jeg formidler kunnskap, enten i kurslokalet eller som leder. Jeg er glad i å formidle og har lang erfaring uten å ha vært praktiserende lærer. Men det var det jeg kanskje trodde jeg skulle bli, sier Ola, som har en bror som er rektor, en annen bror som er skolesjef, en mor som er pensjonert lærer, en morfar som var skolestyrer og en oldefar som var lærer. Og for sikkerhets skyld, en datter som snart er ferdig utdannet lærer.