I dokumentarboka «Klassen» forteller Marte Spurkland om lærer «Anette» og elevene hennes på studiespesialiserende i videregående skole. For å kunne gå tett på lærerens og elevenes liv både hjemme og på skolen, har Spurkland valgt å anonymisere.
– Da jeg begynte å skrive boka «Klasserommet», hadde jeg som arbeidstittel «Norge 18 år». Først tenkte jeg at det kunne være artig å henge med 18-åringene. Bli med dem på fest. Men etter få minutter oppdaget jeg at det er langt mellom oss. Jeg oppdaget også at det er langt mellom dem, sier Spurkland. I forrige uke møttes Marte Spurkland, lege og forfatter Bushra Ishaq og kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen til en debatt i regi av forlaget Cappelen Damm i Oslo om hvordan skolen kan skape «Det store vi».
Spurkland er journalist og har vært utgavesjef for VG Helg. Hun kjenner «Anette», læreren i boka.
– Hun har fortalt meg om sin lærerhverdag ved en videregående skole rett utenfor Oslo. De historiene hun forteller, er helt annerledes enn dem vi har fortalt i VG. Så jeg tenkte: Hvor er «Anettes» historier? Hvor er hennes skolevirkelighet?
Elevene kommer med livet i skolesekken
Spurkland fortalte at «Anette» er en lærer som elsker fagene sine. Hun liker å stå i historietimen eller norsktimen og få med seg hele gruppa si i en fortelling om Ibsen eller om demokratiet.
– Når hun får med seg elevene, har hun sine gylne øyeblikk. Men hun har også utfordringer. Mange av elevene hennes har helt andre problemer enn generasjon prestasjon og curlingbarna. Da er det våre samfunnsutfordringer «Anette» og andre lærere får i fanget, sier Spurkland.
Torbjørn Røe Isaksen mener det store «vi» kan skapes i skolen: – På 1800-tallet så man på skolen og klasserommet som nasjonsbygger. Så ble skolen den store sosiale løfteren som løftet arbeiderklassen. I dag er skolen arenaen alle peker på når vi skal få vårt mangfoldige samfunn til å henge sammen.
På spørsmål om hva Isaksen vil gjøre dersom noen ringer på kontordøren hans og sier: «Jeg får ikke til dette. De er bare individer som kun er opptatt av seg selv, ikke fellesskapet.»
– Ring på en annen dør, svarer Isaksen kjapt og salen fylles av latter.
– Jeg mener det helt alvorlig. Du kan ikke komme til statsråden eller politikerne for å spørre hvordan du skal utføre det som er et utrolig vanskelig oppdrag. For overordnet sett skal skolen gjøre to ting samtidig, de skal dyrke fram selvstendige individer med kritisk sans. Samtidig skal lærerne formidle til elevene, både gjennom kunnskap og praksis, et samfunnsideal som vi stiller oss bak. Til det finnes ingen fasitløsning. Noen år får man det til, andre ikke. Noen skoler får det til, andre ikke.
«Ved å søke på ord som sharia kan de lett havne i feil gruppe»
- Bushra Ishaq, lege og samfunnsdebattant
Isaksen skeptisk til «gagns menneske»
«Anette» er glad i begrepet gagns menneske. Det er ikke Isaksen: – Gagns menneske betyr egentlig et samfunnsnyttig menneske. Dette er en terminologi fra den franske sosialdemokratiske skolen. Der var man opptatt av å skape produktive medlemmer av samfunnet. Skolen skal drive med individuell dannelse og samfunnsdannelse.
På spørsmål om man kan teste dannelse, svarer Isaksen: – Dannelse går det an å få en pekepinn på i tester. Vi sjekker blant annet elevers holdninger til demokrati. Men det går ikke an å teste seg til dannelse i klassisk forstand.
Bushra Ishaq mener elever må lære å forstå seg selv og hverandre.
– Skolen er det viktigste møtepunktet for mennesker med ulik tro og ulik bakgrunn. Jeg er enig med Isaksen i at skolen er den viktigste arenaen for dannelse i samfunnet. I skolen tror jeg det mest bærekraftige «vi» kan etableres. Her kan nye generasjoner oppdras til å forstå seg selv og hverandre. Mangfold har en egenverdi. Barn kan lære å se forbi hverandres hudfarge, navn, religion, og i stedet se hverandre som mennesker, sier Ishaq.
– Men «vi» i det norske samfunnet har vært litt fraværende for muslimske nordmenn. Medieomtalene viser at 70 prosent er negative. Mange muslimer føler avmakt.
– For første gang har vi nå tall på andelen politisk radikaliserte muslimer, andelen som bruker hijab og hvorfor de bruker det. Men da mitt kunnskapsbaserte innlegg kom, ble debatten avsporet. Kritikerne ville ha metodedebatt. Da hjelper det ikke at jeg har de beste forskerne på feltet med meg i en referansegruppe, samt at professor Ottar Hellevik sier undersøkelsen er grundig, sier hun.
– Hver fjerde muslim føler seg ikke som muslim
I Bushra Ishaqs bok kommer det fram at en fjerdedel av norske muslimer ikke føler seg som det.
– Man har gjerne et bilde av islam som en rigid og streng kultur. Og strenge mennesker finnes blant oss. Men vi kan ikke snakke om fredelig islam og voldelig islam. Det er mennesker som er fredelige eller voldelige. Jeg er opptatt av ansvarliggjøring. Mange tror at de som ikke lenger ser på seg selv som muslimer, utsettes for kollektiv avstraffelse. Sånn er det ikke. Muslimer er ulike, har mange meninger, og stemmer på forskjellige partier, sier hun og fortsetter:
– At noen ikke lenger oppfatter seg som muslimer, ser jeg ikke som et problem. Vi skal være stolte av at mennesker i Norge kan tro på hva de vil.
I undersøkelsen svarer 70 prosent av muslimene at det norske samfunnet har et feilaktig bilde av dem. Bare 31 prosent har tillit til norske medier. Framtidsdrømmen er ikke bedre jobb eller bedre helse, men at islam ikke skal forbindes med terror og kvinneundertrykkelse.
– Det ekstreme fokuset på islam driver unger til det jeg har kalt religionifisering. De tvinges inn i en identitet de ellers ikke ville søkt. Ved å søke på ord som sharia kan de lett havne i feil gruppe. Da skapes det vi leger kaller en systematisk sårbarhet for ikke å være likeverdige nordmenn, sier Ishaq.
Noe av det som overrasket Spurkland mest, er hvor store forskjellene er mellom skoler i Oslo sentrum, i Asker og Bærum og utover i Groruddalen.
– Det er interessant å høre på Bushra. Tre av de ungdommene jeg skriver om, har minoritetsbakgrunn. Ingen av dem definerer seg som troende, men de har en kultur og en kulturarv de er stolte av. Læreren som skal skape et «vi» i klassen, har eleven «Daran». Han har familie fra Tyrkia. Gutten vil bli advokat. Han vil også være i guttegjengen. På barneskolen hadde han norske venner, snakket norsk. På videregående henger han med gutter som definerer seg som utlendinger, er stolte av hjemlandet, har en æreskultur å ta vare på. «Daren» dras inn i en gjeng som er mye ute og slåss.
– Resultatet er at han ikke vet om han er norsk, muslim, troende eller ikke troende. Det å bli gagns menneske betyr mye. For blir du ikke en samfunnsborger som gjør nytte for deg, synker sjansene for å være innenfor i samfunnet.
– Det er også en jente i klassen som sier hun hater kulturen sin, men elsker religionen sin. Hun definerer seg som religiøs, men er i opposisjon til kulturen hun er en del av.
Spurkland spurte Isaksen om han er på ballen
Spurkland har en annen analyse: – Det er ikke bare manglende evne til å lære teorifag, eller en diagnose som gjør at man havner i utenforskapet. Mange kommer inn med store talenter, men det er andre ting som holder dem nede.
– Rebecca, som sliter med dysleksi, har en mamma som hjelper med leksene. Men i psykologi og sosiologi strekker hun ikke til. Hun mangler høyere utdanning. Karina og Max har utfordringer med psyken. Da er fraværsregelen vanskelig. Den medfører at de ikke får utøvd sitt potensial på skolen.
Spurkland spurte: – Er skolen rigget for elever som Max med høyt fravær? Når han presser seg selv og blir presset av lærerne, kan han få en sekser i historie. Gjør vi det som skal til for elever som ikke har lærevansker, men sosiale utfordringer?
Isaksen svarte: – Før kunne du dra til sjøs eller banke på fabrikkporten. I dag tar nesten alle videregående og i Oslo tar nesten alle studieforberedende. Altfor få tar yrkesfag.
Spurkland fortsetter: – Det viktigste «Anette» gjør, er å vippe elever med ambisjoner til å få vitnemål. Det mener jeg er samfunnsbygging på et helt annet nivå enn å heve femmere til seksere. Før jeg kom hit, spurte jeg en gruppe lærere på Facebook om de er klare for å bygge «det store vi» i klasserommet og for å lage gangs mennesker. De sier: «Dette kan vi». Vi trenger bare tiden til å gjøre det. Vi trenger tid til å utøve relasjonsledelse, vi trenger støttefunksjoner så vi slipper å være helsesøster, sosiallærer og miljøarbeider. Vi trenger relasjonskompetanse inn i lærerutdanningen. Vi trenger ikke den overdrevne testingen og målingen som går på bekostning av den mellommenneskelige jobben vi gjør.» Jeg bare lurer på: Er du på ballen, Isaksen? avslutter Spurkland.
